Etter slakta

Dagen etter slakta er alltid en kamp. Mot ens indre trang til å ligge på sofaen, til å hengi seg til førjulssysler, behovet for koffein og i dag også været.

Dagen derpå

Om slaktedagen er noe helt for seg selv, så er neimen ikke dagen etter stort bedre. Jeg gikk og la meg i god tid før klokka passerte ti i går kveld. Det kjentes til liten hjelp litt over seks i dag tidlig. At jeg våknet av meg selv, spilte ingen rolle.

Det eneste som vel fikk veslebror ut av senga i dag, var at han gledet seg så veldig til skolen. Han hadde nemlig fått tillatelse av læreren til å ha med seg et griseøye (!) på skolen i dag. Han så med stor lyst og glede fram til å vise det fram til de andre barna. Du vet du bor på bygda, si, når det å ha med seg et ekte griseøye på skolen er helt innafor.

Omsider på bena, med frokost i magen, så begynte den moroa som alltid venter, dagen etter slakta: Å finne rent regntøy! Takk og lov for tre gutter, et oversiktlig kott og både ett og to regntøysett ekstra i passende størrelser. Egentlig var det neste størrelse, men da veslebror og veslebonden hadde fått på seg hvert sitt nye sett regntøy, så var det vel i grunnen åpenbart at det ikke var noe «neste størrelse», snarere «den størrelsen som passer nå».

Flere kapitler

Ja, for det måtte jo regne i dag. Hølje ned, faktisk. Det måtte jo det. Litt ekstra drahjelp for en energifattig kropp, dagen etter slakta. Bare for å toppe morningen her, så kom ikke skolebussen heller. Akkurat det er ikke så rent uvanlig, for Østfold Kollektivtransport tar ikke så tungt på kvaliteten på skoleskyssen sin, men de kunne med fordel valgt en annen morgen for ikke å dukke opp.

Hvorom allting var, så kom nå ungene seg på skolen og jeg kom meg avgårde, jeg også. Hva tenkte jeg på da jeg bestemte meg for å skifte dekk på bilen, dagen etter slakta? Neimen om jeg vet, men nå er det gjort, og jeg fikk lest to kapitler i Harry Potter og fangen fra Azkaban mens jeg ventet.

Det har forresten blitt flere kapitler også. På diverse venteværelser, men det kan vi ta mer om siden. Uansett har det vært en kamp med meg selv, ikke å lese ut hele boka. Lysta til å gjøre noe, dagen etter slakta, når det attpåtil høljer ned, den er lik null.

Etter slakta kommer …

Likevel er det ikke et alternativ å bli på sofaen, selv om trangen til det er aldri så sterk. Selve slaktingen er unnagjort, men slakteuka har jo egentlig knapt begynt. Til helga skal vi partere de tre grisene, og det er et arbeide som heller ikke organiserer seg selv.

Slaktedagen har allerede fått sitt eget innlegg.
Du finner det HER

Også er det jo sånn, at selv om det fortsatt gjenstår en hel del å gjøre i forbindelse med denne slakta, så er gårsdagen like fullt begynnelse på alt som kommer etter slakta. Sånn som vinterdvalen (som det absolutt fristet å ta en forsmak på i dag) og juleforberedelsene. Akkurat som jeg har en sterk, indre klokke, som gjør at jeg nesten kan si klokkeslettet på minuttet uten å se på klokka engang, så har jeg en tilsvarende en for de ulike sesongene. Nå er vi liksom i ferd med å bikke over i en ny time og en ny sesong. Det klør litt i fingrene etter å komme i gang.

Men, det gjelder ikke å forhaste seg. Skjønt, jeg har gjort ferdig to adventskalendere i dag. De som veslekæll skal ha med seg tilbake til London når han reiser i slutten av uka. Det måtte gjøres. Resten av uka er det nemlig ikke muligheter, for den er ganske full. Både av sånt som har med slakta å gjøre og ikke.

Så, apropos, nå skal jeg henge opp dagens siste maskin med klær – regntøyet var den første, og det skummet lyserødt i maskinen mens det lå i – og så skal jeg hengi meg til Harry Potters verden igjen. Kniver og kopper og kar etter gårsdagen er vasket, grisehoder skyllet og oppvaska tatt. Det får være nok, dagen etter slakta.

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg