Natte(mus)våk

Livet som småbarnsmor og nå også nybakt kattematmor, er slettes ingen dans på roser. Hyggelig er det jo så absolutt, men et godt utgangspunkt for god og energigivende nattesøvn, se det er det slettes ikke! Legg til en temmelig hissig prolaps i nakken også, så har vi cherry on top foråsidetsånn.

Jeg er god i matematikk, og som småbarnsmor er min spesialitet baklengsregning. Jeg er – med andre ord – en harding til å regne ut hvor mye søvn jeg potensielt kan få hver natt (merk her at potensielt er et nøkkelord). Drømmen er ti timer, det ideelle åtte og det realistiske sånn omtrentlig seks. Om vi nå halverer det realistiske, så er vi på denne ukas faktiske gjennomsnitt. Jeg er i ferd med å bli G A L!

Og bare for å ha sagt det: Følgende vil være dårlig positivt ladet.

Hver kveld tar jeg utgangspunkt i det ideelle når jeg begynner å tenke på å legge meg, og regner bakover. Halv ti, ti? Det burde jo la seg gjøre? Men, så vet dere hvordan det er, for så er TV-programmet så utrolig spennende, eller boka så altoppslukende, eller også skal jeg bare. Grensa på seks timer nærmer seg faretruende innen jeg kommer meg i seng, og vanligvis er det absolutt innafor. Men, realistisk blir fort til urealistisk når man bruker enda en time eller to på å vri seg rundt i senga, for å finne en behagelig liggestilling. Ja, for det kan jeg fortelle dere, at en nakkeprolaps er ikke spesielt samarbeidsvillig for at den arme innehaveren skal få seg en god natts søvn for å takle en ny dag med smerter.

Dog sovner man jo til slutt. Ti minutter etter, våkner garantert veslebonden og vræler i sinne fordi han a) er tørst b) har mistet «mokka» eller c) har lyst. Opp igjen. Når ungen er fornøyd og jeg kan tusle tilbake til dyna, kan siste del i avsnittet over gjentas. Men, så kommer Sofus, da. Hele dagen ligger han pal på plassen sin i vinduskarmen, og er fornøyd med det, men er han det på natta da, tror dere? Å nei! Da kjeder han seg. Veldig. Hvem han tenker at kan stå for underholdningen? Jo, matmor! Han mjauer og mjauer helt til jeg er ved tilstrekkelig bevissthet og strekker ut en liksom-kosende hånd. Han blir fornøyd, jeg våkner, han sovner, og jeg er tilbake til å stable prolapser, puter og den altfor varme dyna, og rekker akkurat nye tre kvarter på øyet, før det vræler til igjen inne hos veslebonden.

Sånn går hele natta, og innimellom titter jeg på klokka og regner framover. Regnestykkene blir mer og mer deprimerende, jo nærmere kvart på seks og stå opp-tid vi kommer. Siste regnestykke i natt viste førtifem minutter, men det ble bare tretti, for tror dere ikke at når både katta og toåringen omsider lå i dyp søvn og var tilfreds med det, så var musvåken våken og klar for dyst? Kiæææ, kiæææ, kiæææ skrek den nede i elvebakkene her. Det er hyggelig med fuglesang altså, men… Jeg husker at jeg tenkte at jeg likegodt kunne gi opp, men det ble visst med tanken, for jeg fikk til slutt en siste, krampeaktig fem-minutter før vekkerklokka annonserte en ny dag. Gjett om jeg var klar! Om ikke for annet, så i hvertfall for kaffe. Mengder av kaffe!

Nå har jeg begynt baklengstellinga igjen for kvelden, og ti timer forblir en drøm også i natt. Ganske sikkert åtte også, men garantert er det hvertfall at Sofus får sove på badet i natt og jeg med vinduet igjen. Elimineres det som elimineres kan, også så kanskje – kanskje – får jeg i alle fall seks timer ~~med George Clooney~~ i drømmeland. Det er jo lov å drømme?