Noe helt for seg selv
I dag er det slaktedag, og stemningen som hviler over tunet på Fjellborg da, er noe helt for seg selv. Her får du rapport – med bilder uten sladd.
Lyden av slaktedag
Vi har stilt klokka, men kroppen er ikke helt med enda. Ikke min i alle fall. Klokka var sju minutter over seks da jeg slo øya opp i morges, nesten tre kvarter for tidlig. Husbonden hadde, merkelig nok, ikke slått opp sine. «Skulle ikke du ha stått opp, egentlig?» Jeg dunket ham lett i siden. «Klokka er bare fem jo!» gryntet han tilbake. «Nei, den er litt over seks», sa jeg. Det ble stilt i kanskje fire sekunder. Så stod han opp.
Jeg bestemte meg for å prøve å tyne de siste minuttene ut av natta, men i den lette døsen hørte jeg etter hvert at det skjedde noe på tunet. Hadde lyden av tomme, gamle varmtvannsberedere som rullet over tunet vært lyden av Norge hadde jeg umiddelbart visst hva det var: Lyden av slaktedag!
Den er noe helt for seg selv, slaktedagen, og det ligger i lufta helt fra vi står opp om morra’n. Enten vi gjør det når vi hadde tenkt – eller til vanlig tid. Ja, eller tidligere. Veslebror satt allerede i TV-stua da jeg kom ned, rett før sju. «I dag skal jeg ta med meg regntøyet på skolen, selv om sola skal skinne. Jeg skal ta det på etter siste time, før bussen går. Da er jeg klar med én gang jeg kommer hjem!»
Noe helt for seg selv
Alt følger sin faste rutine på en dag som denne. Det er den trettende gangen vi skal gjøre dette. Vi vet hva vi skal gjøre. Mens jeg får usedvanlig morgenfriske og spente unger avgårde på skolen, fyrer husbonden bål på tunet. 600 liter vann skal kokes opp og reguleres til riktig temperatur før vi kan sette i gang.
Mens husbonden holder oppsikt med bålet ute, finner fram slaktestige, presenninger og annet som trengs, tar jeg for meg kjøkkenet inne. Det er enda en stund til middag, men når vi først er i gang på tunet, er det ikke tid til å dekke bordet. Jeg gleder meg til middag. Måltidene slaktedagen er også noe helt for seg selv. De er preget av et fellesskap og en stemning rundt bordet som er helt unik.
Jeg finner også fram kniver, skoldehorn og et koppel med kaffekjeler som skal brukes til skoldevann. Alt har sin faste plass på kjøkkenet, så det går raskt å finne. Jeg gjør også klar kaffekurven. Den skal siden bæres ned i drivhuset, som tjener som kafé og stasjon for påfyll gjennom dagen. Kaffe, hjemmelaget saft og litt munngodt. På kjøla står kakerester fra gårsdagens bursdagsfeiring.
På vei inn igjen, for å ta på arbeidsklærne, stikker jeg innom fjøset. Jeg takker for sommeren som har gått og maten. Det er alltid litt trist, men likevel en veldig viktig del av dagen.
På plass
Så nærmer klokka seg avtalt tid. Arbeidslaget kommer i tur og orden. Parkerer, kler på seg, hilser og takker for sist. Noen er like rutinerte som oss selv, andre er med for første gang. Veslekæll har til og med fått med seg en klassekamerat fra London, som også er hjemme på ferie. Vi hentet ham på bussen i formiddag, og han var nok litt spent på hva som ventet ham ute i skauene som er veslekælls hjemsted.
Omsider er alle på plass. Småpraten stanser raskt, og det blir brått høy aktivitet på tunet. Stemningen i det øyeblikket er noe helt for seg selv. Alle vet hva som skjer og hvor de skal være.
Ikke mange minuttene etter faller det første skuddet – og den første grisen med det. Vi er i gang.
Hardt arbeid
Deretter går det slag-i-slag. Så fort grisen er nede for telling, praktisk talt kaster arbeidslaget seg over grisen. Grisen må stikkes for blodlatelse samtidig som den sparker vilt fra seg i dødskramper. Det er armer, ben og griselabber; her gjelder det at ingen kommer til skade.
Så begynner vannbæringen. Bestefar har ansvaret for at vanntemperaturen er riktig, jeg for å få vannet fram til alle kællæne som står og skolder grisen fri for det ytterste hudlaget.
Over grisen går praten. Grønnskollingene på laget står og følger nøye med. Spør, får forklart hva det er vi gjør og hvorfor. Litt nølende tar de en kniv når de blir spurt om de vil prøve. «Sånn?»
Etter en stund er grisen skoldet ferdig på den ene siden. «Klare? O’hoi!» Grisen snus og skoldes på den andre siden.
Stor iver
«Kan jeg skjære av hodet?» Det er like før det blir høylytt i ungeflokken på tunet når grisen er hengt opp og fridd for involler. Alle vil hjelpe til og se på og gjøre.
Det er noe helt for seg selv, det også, å høre ungene snakke om det de ser og opplever. Noen er med for første gang, andre har vært med et par ganger, og våre tre husker ikke at de ikke har vært med.
«Kan jeg ta på hjernen?» «Oj! Se på det som er inni halen!» «Hva er det?» «Hvor er lungene?» «Ser hjertet vårt sånn her ut?» Ungene spør, vi svarer så godt vi kan.
Tidligere har vi også hatt med det som er inni grisen på skolen!
Les mer HER
Et måltid, helt for seg selv
Omsider er både en og to griser skutt, skoldet og vommet. Sola henger lavt over himmelen og selv om vi har drukket tom et par kanner kaffe og tømt et kakefat, begynner sulten å melde seg.
Jeg har allerede vært inne en stund. Fylt saftmuggene, helt opp lapskausen i to store boller som skal gå rundt bordet, skåret opp brød og gjort klart til de femten som skal benke seg rundt kjøkkenbordet. (Og jada, alle fikk stoler å sitte på.)
Så snart de er klare for det, ramler hele arbeidslaget over dørstokken. Jeg hører godt at de kommer, for alle er midt i samtaler om det som skjer på tunet og hva som har skjedd siden sist. Omsider, når alle hender er behørig vasket, benker de seg rundt langbordet her og det blir stille akkurat lenge nok til at den verste sulten kan stilles.
Noe helt for seg selv å minnes
Når alle er gode og mette og maten har sunket akkurat nok til at vi orker å tenke på arbeid igjen, går vibut igjen. Den siste grisen skal til pers.
Som en film som bare har stått på pause; alle går tilbake til plassene sine, gjør seg klare, og så snurrer filmen igjen.
Vi holder på, helt til vi er ferdige. Jo nærmere målstreken vi kommer, jo mer tynnes det ut i rekkene. Én skulle på nattevakt, unger skulle hjem og i seng. Det går fint. Det tynnes i arbeidsoppgavene også. Til slutt er det bare igjen å henge på viltnett så ikke katten spiser skinka og å gi innvollene til reven. Litt rydding, og så er vi ferdig. For i år.
Nok en dag, noe helt for seg selv, å minnes.
Vi hørs plutselig – hei så lenge!
Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg
Camilla Skår
Jeg heter Camilla, er 39 år gammel, og er husmora på Fjellborg. Husmora har ansvar for både griser og høns, mann og barn, og ikke minst å fylle matboden for de kalde vintermånedene. Å forsyne seg av naturens matfat og samtidig ta tiden litt tilbake både gjennom kunnskap og levesett, har blitt en livsstil. Gjennom mine skriblerier på Hverdagen på Fjellborg, ønsker jeg å dele både av kunnskapen vi tilegner oss underveis og å inspirere deg til å ta for deg av alt det gode vi nesten har glemt at finnes.
