Bodd seg til i grisebingen

De tre grisene våre har riktig fått bodd seg til i grisebingen. Nå har de vært her en hel måned! Hvordan går det med dem, egentlig?

En måned har gått

Det har gått en stund siden vi sist snakket litt om grisene våre her på Hverdagen på Fjellborg. Og det må jeg bare si, at nå var jeg nødt til å dobbeltsjekke kalenderen min! For: Har det virkelig ikke gått mer enn én måned siden de kom? Jeg syns det har vært her en hel evighet allerede, jeg.

Det kan jo tenkes at det skyldes at det ha gris er noe vi er veldig vant med her på Fjellborg. At vi liksom bare har plukket opp rutinene våre der vi slapp dem i november da vi slaktet forrige års griser. I alle fall føles det litt sånn. Det er rart, hvordan et halv år uten gris nærmest bare er glemt.

Vil du ha et gjensyn med da vi fikk årets griser?
Ta en titt HER

Men, en måned er en måned. Nå har de riktig fått bodd seg til der ute i grisebingen. For de tre grisene var det jo slettes ikke en rutine å være her! Nå, derimot, begynner de å bli varme i trøya, som det heter.

Bodd seg godt til

Nøffe, Bob og Fetter Anton er blitt godt kjent med rutinene her hos oss på den tiden de har bodd der. De vet sånn omtrentlig når det er frokost og når det er kveldsmat. Da ligger de ikke lenger og daffer i et hjørne, slik de gjorde de første dagene. I stedet spretter de opp og ut til mattroa så fort vi kommer. Mat!

Veslebror og veslebonden kappes om å få mate dem både morgen og kveld. Det merkes så absolutt at ungene blir større. Mens veslebonden får lov til å fôre alene, må veslebror ha litt tilsyn for å være sikker på at grisene får nok mat, men det er som regel det motsatte som er problemet. Det er jo så gøy å gi dem mat! Dermed er det ofte siste post på programmet før han går ut i teltsenga si og legger seg.

Enn så lenge går det mest i kraftfôr, men de har også fått en del egg hvis jeg har hatt overskudd. Og rester fra kjøkkenet setter de selvsagt alltid pris på!

Rett nok har de bodd seg til, men hittil har jeg ikke merket meg noen som er mer grådig og tar mer plass ved matfatet enn de andre. Det kommer nok, men jo lenger det drøyer, jo bedre.

Høylytte griser

Jeg har imidlertid merket meg en annen særegenhet ved årets griser. Den oppdaget jeg en kveld jeg var på vei til hengekøya. Jeg skulle bare innom hønsehuset og lukke for dem først, da jeg hørte en rar lyd.

Jeg fikk ikke riktig taket på den, men den gav seg ikke. Da alle hønene var lukket inne, ble jeg stående musestille på tunet en stund for å forsøke å høre hva lyden var. Og selvsagt: Det var grisene! De snorket!

Det har vi hørt at grisene har gjort før òg det, altså, men disse tre snorker eksepsjonelt høyt! Sånn at jeg i en stille forsommernatt hører det helt opp til hengekøya, faktisk, og det er et stykke mellom fjøset og den. Hva skal man si? Mannfolk er og blir mannfolk. Sofa eller ei.

Grisene har bodd seg til

Ja, og sånn går nå dagene med tre gris. De snorker, spiser, bæsjer, roter rundt, sover litt til. Jeg fôrer, klør bak øret, godsnakker og måker bæsj.

Nå har grisene vært her en måned. De har bodd seg godt til. Vi begynner å kjenne hverandre nå, og jeg er glad for at november fortsatt er langt unna. Jeg koser meg med å ha griser den tiden de er her, og enda er de søte og små.

Søte og små er de nok ikke så lenge til, men jo større de blir, jo mer personlighet får vi ofte se også. Det er artige dyr.

Ja, så det var altså en liten kikk innom grisebingen hos årets tre griser. Men du? Fikk du med deg nyheten jeg lanserte her på Hverdagen på Fjellborg i går? Nå er det mulig å melde seg på for nyhetsbrev! Du kan lese mer HER om du er nysgjerrig, eller også bare melde deg rett på i boksen under. Husk å bekrefte e-postadressen din når det er gjort.

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg