I grisebingen

Spørsmål før griseslakt

Jeg får stadig spørsmål om og før griseslakt. Nå har jeg hatt en åpen spørsmålsrunde. I dette innlegget får du spørsmålene – og svarene.

Eksotisk med gris

Når folk får høre at vi har griser får vi nesten alltid en masse spørsmål. Ikke færre spørsmål blir det når de får høre at vi slakter grisene selv – hjemme. Dette synes som noe nesten eksotisk i våre dager, til tross for at det for et par, tre generasjoner siden var helt vanlig. På bygda var det nok vanlig enda litt lenger, for jeg vokste jo også opp med dette, men så tok det slutt.

Jeg synes imidlertid å ane en endring. Vi har hatt griser siden 2014, og på de årene som har gått har jeg ikke bare fått flere og flere spørsmål fra andre som lurer på det ene eller det andre fordi de selv har fått gris og skal slakte. Jeg ser også stadig flere som viser glimt fra en livsstil tilsvarende vår, i større eller mindre skala, i sosiale medier.

Gris. Julemeddæ'n 2024

Det kan ha noe å gjøre med at folk med felles interesser lettere finner hverandre nå enn for ti år siden via nettopp sosiale medier. Like fullt tror jeg det også er en trend påvirket av et aldri så lite opprør mot samfunnet. Vi vil ikke lenger at maten skal fremmedgjøres. Nå vil vi ha kortreist mat og aller helst kjenne dens historie.

Spørsmål før griseslakt

Men, tilbake til alle disse spørsmålene. For en tid tilbake åpnet jeg for en liten spørsmålsrunde her på bloggen slik at dere kunne stille spørsmål om nettopp griseslakt. Hva lurer dere på når det gjelder slakt og grisehold? Jeg har samlet spørsmålene, pluss noen av «gjengangerne», og besvart dem alle etter beste evne i det følgende.

Da kjører vi på:

Hvor gamle og store er grisene når de slaktes?

Hvor gamle de er varierer nok litt fra år til år, men et sted mellom åtte og ti måneder. Når vi får dem og når vi slakter dem spiller inn. Årets kull er faktisk nesten elleve måneder.

Vi ønsker jo selvsagt størst mulig gris for mest mulig kjøtt. Det er imidlertid en balansegang her, for det er jo ikke bare kjøtt på grisen. Det er jo også en del fett. Fet gris er vel og bra, men det kan bli for mye av det gode. Det heter seg at når grisen måler én meter rundt bringa, veier den omtrent 100 kilo. Da begynner de å nærme seg en fin vekt, og det er en årlig milepæl.

Vi skiller imidlertid på grisens vekt og slaktevekt. Slaktevekt er det vi sitter igjen med etter vomming og når hodet er skåret av. Slaktevekt tilsvarer omtrent to tredjedeler av grisens opprinnelige vekt, og vi syns vi får en fin slaktevekt når den ligger på mellom 95 og 110 kilo.

Redskapene vi trenger til griseslakt: Slaktevekt
Spørsmål før griseslakt

Vi slakter imidlertid ikke utelukkende på vekt, men også på tidspunkt. Griseslakt legges alltid til uke 44-46. Da har vi passelig temperatur ute og samtidig lang nok tid til julestria slik at jeg rekker å hente meg inn igjen. Slaktearbeid er nemlig krevende! Med dét sagt, så har vi jo også etter hvert lært oss hvor lang tid grisen bruker på å nå ønsket vekt med den kosten vi tilbyr. Dermed anskaffer vi grisene ut fra den tiden vi trenger for å få stor nok gris til slaktetidspunktet. Ideelt sett er det i april.

Er hjemmeslakting tillatt?

Akkurat det spørsmålet stilte vi oss selv også, før første gangs griseslakt. Og ja, det er tillatt. Regelverket er slik at vi kan slakte dyr til eget bruk, men ikke for kommersielt salg. Det gjør griseslakt på tunet mulig.

Hvordan sørger du for å opprettholde god hygiene under prosessen når du slakter?

Dagen før griseslakt sørger jeg alltid for å måke helt rent hos grisene og ha på masse tørr strø. Dermed er grisen så ren som overhodet mulig ved slaktestart. Etter at skuddet har falt og dødskrampene er over, spyler vi grisen ren for blod slik at det er minst mulig klin når skoldingen setter i gang. Den foregår jo ved hjelp av bort i mot kokende vann. Men, fortsatt er jo grisen hel, så rensligheten på dette stadiet er forholdsvis grei skuring.

Det er først når grisen vommes at vi må sette inn litt flere tiltak. Først og fremst har vi en masse forskjellige kar som vi legger de ulike innmatsdelene i. Tarmer og avfall for seg, lever, hjerte og annet som skal brukes i sitt kar. Det er dessuten viktig at vi er påpasselige når vi skjærer løs endetarm og urinrør og galleblære, slik at vi ikke skader disse organene. Jo mer som er helt, jo renere er det, rett og slett.

Vomming av Årets

Og når du bearbeider kjøttet?

Når det kommer til kjøttbearbeiding, så bruker jeg en hel del av prinsippene jeg lærte som ansvarlig for et lite industrikjøkken den tiden jeg var daglig leder i et bakeriutsalg. Prinsipper og rutiner utarbeidet av mattilsynet.

Desinfisering er første bud. Kjøkkenbenk, redskap, bøtter og kar. Alt desinfiseres med sprit som får virke en viss tid.

Vi er også påpasselige med håndvask. Antibac står dessuten lagelig til ved siden av vasken slik at vi også har helt rene hender. Ikke minst går det med en del engangshansker i løpet av parteringshelgen. Det er særlig viktig om noen har små sår på fingrene eller plasterlapp. Tilsvarende er vi nøye med forklær, hår i strikk og at vi ikke har klær som «reker».

Temperaturer er vi også nøye med. Selv om det er aldri så kaldt ute, lufter vi alltid for å ha temperaturen i kjøkkenet lavest mulig. Vi har som regel ullundertøy enda vi er innendørs. Vi arbeider systematisk slik at kjøttet kommer seg fortest mulig i fryseren, og er det noe som står på vent, står det enten godt pakket inn utendørs, eller i kjøleskap. (Temperaturen ute er som regel på det jevne med et kjøleskap i november.)

Vi skiller dessuten på arbeidssoner og pausesoner slik at vi ikke får kaffe i rått kjøtt og rått kjøtt i kaffen.

Merker du forskjell i karakteren på grisene?

Ja! I aller høyeste grad. Det er nesten alltid én leder, én dilter og én stakkar. Lederen er først til mattroa og tar den plassen han mener han er verdig. Dilteren holder seg inne med lederen og stakkaren er stort sett den som må vente til de andre to er ferdig. Ikke sjelden har stakkaren fått stukket til seg litt ekstra inne i fjøset mens de andre to er ute og slafser i seg maten i bingen uten tanke for sistemann.

Gris
Spørsmål før griseslakt

Har du noen gang hatt en favorittgris som du har blitt mer knyttet til enn de andre?

Dette er et spørsmål jeg ofte får i forbindelse med griseslakt. Det umiddelbare svaret her er egentlig nei. Med en livsstil som vår, utvikler vi den egenskapen at vi skiller på kjæledyr og husdyr. Kjæledyrene har vi først og fremst for hygge og kos og selskap. Husdyrene gir oss mat. Med den innstillingen, knytter vi oss ikke like tett til husdyrene som vi gjør til kjæledyrene og dermed får vi ikke favoritter på samme måte heller.

Det har likevel vært griser som har skilt seg litt ut opp gjennom årene, og det har som regel vært den grisen som vi har kalt stakkaren. Minstemann i flokken som alltid blir overkjørt av de andre to. Grunnen er enkel: Vi blir rett og slett litt bedre kjent når vi har måttet stå å håndfôre dem. Akkurat som når katten kommer løpende over tunet når lyden av akkurat vår bil høres, kommer også den ene grisen inn i fjøset igjen når jeg går dit etter å ha fôret ute.

Hvordan klarer dere å spise deres egne dyr?

Det henger sammen med svaret i spørsmålet over: Vi knytter oss ikke til husdyrene på samme måte som kjæledyrene. Fra den stunden de kommer hit, vet vi at de ender på middagsbordet. Det gjelder grisene og det gjelder hønene.

Det betyr ikke at vi ikke nærer omsorg for dem, men vi yter dem også den respekten at deres liv har en verdi ved at det ikke skal ha vært forgjeves. Vi kan vri og vende på det så mye vi ønsker, men det er naturens gang. Grisene våre skal likevel selvsagt ha det godt mens de lever! Spise godt, kløs bak øret og få godt stell. Men, når deres dager er talte, så skal de få ha en verdi ved å gjøre nytte for seg. Grisen har uansett ingen begreper om dagen, verken i går eller i morgen, så den er lykkelig uansett.

Nettopp derfor har vi heller ingen vansker med å spise egne dyr. Vi vet at de har hatt gode liv, helt til siste stund. Når grisen leies ut av bingen for siste gang, vet den ikke hva som er i vente. Den er litt irritert fordi noen forteller den hvor den skal gå, men den får mat og dør i lykkelig uvitenhet. Uten å ha blitt sendt i timesvis med en lastebil til et nytt sted med ukjente lukter og fremmede stemmer. Den er i sitt vante habitat, uten stress og uro. Da kan vi spise den med verdens beste samvittighet!

Hvor mange deltar på griseslakt? Kan hvem som helst bli med?

For å gjennomføre griseslakt på gamlemåten, slik som her, kreves det et visst antall mennesker. Vi har alltid:

  • Én som står for selve avlivningen.
  • Minst to som skolder. Han som avliver er også ofte med på dette, som tredjemann.
  • Én som har hovedansvaret for å ha tilstrekkelig med varmt vann.
  • Én som har hovedansvaret for å holde skolderne med varmtvann.
  • Meg – som sørger for mat og som gir en hjelpende hånd der det trengs i øyeblikket.

Etter hvert som arbeidet skrider fram, fordeler vi oss etter behov på skolding og vomming etter som vi arbeider med to gris samtidig. Dette har kommet med erfaring!

Barn og slakt: Å ha med barna er viktig lærdom for dem

Vi får hvert eneste år spørsmål om noen kan få være med på griseslakt. Ofte spør vi selv også, etter som hva vi er i behov av eller har overskudd til. For eksempel har klassen til veslekæll vært med ved et par anledninger. I morgen får veslebonden ha med seg en venn. Vi forsøker å være rause på å la de som vil delta, men må også ha kapasitet til å ivareta alle på best mulig måte samtidig som vi får arbeidet gjort. Selve grunnstammen i arbeidslaget er bort i mot fast besatt fra år til år.

Hvordna reagerer ungene på at dere slakter grisene?

Ikke i det hele tatt, hadde jeg nær sagt. For dem er det like naturlig som at tirsdag følger mandag og at sola er gul. De er helt på det rene med at dette må til for å få mat på bordet, og alle har deltatt i slaktearbeidet med stor glede og iver siden første gang vi har latt dem få lov til å delta. For dem er det rett og slett et høstens høydepunkt og det skyldes nok vel så mye selve stemningen her slaktedagen, liv og røre, som spenningen ved det hele.

Griseslakt: God hjelp. Barn som vokser opp på landet vet hvor maten kommer fra.

Tar det lang tid å slakte en gris?

Etter som vi har opparbeidet oss erfaring, bruker vi mellom halvannen til to timer per gris. Det som ofte styrer det, er hvor hardt busta sitter når vi skolder, i tillegg til varigheten på dødskrampene.

Mange spørsmål før griseslakt

Og det tror jeg dekket det meste av spørsmål før griseslakt? Ofte er det de samme spørsmålene som går igjen i ulike former. Har jeg utelatt noe, så spør igjen. Jeg svarer så godt jeg kan.

For egen del er nå det største spørsmålet før griseslakt i morra: Er vi klare? Det har gått litt hurra meg rundt de siste dagene, så jeg er neimen ikke sikker. Men, jo, jeg vet at det viktigste er på plass. Vi har ti runder bak oss, så forarbeidene går omtrent av seg selv nå, på ren automatikk. Grisene har fått det rent og pent og sitt siste måltid. Vanntankene er fylt og slaktestigen på plass. Middagen til arbeidsfolkene er også langt på vei klar, og da er det ikke mye som gjenstår, i alle fall.

Lapskaus serveres når vi tar årets griseslakt

Som vanlig skal dere få lov til å være med på slaktedagen i år også. Men, før vi kommer så langt kan du jo i mellomtiden lese noen av de andre innleggene jeg har skrevet om griseslakt her på Hverdagen på Fjellborg:

I morra er det slaktedag
Årets griseslakt
Redskapene vi trenger til griseslakt
Hva får vi egentlig ut av grisen?

Redd for å gå glipp av noe om slakt eller annet her på Fjellborg? Husk at du kan abonnere på bloggen via e-post eller også godta varsler fra siden. Da får du beskjed med én gang jeg publiserer et nytt innlegg.

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg

Facebooktwitterlinkedininstagramflickrfoursquaremail

Jeg heter Camilla, er 37 år gammel, og er husmora på Fjellborg. Husmora har ansvar for både griser og høns, mann og barn, og ikke minst å fylle matboden for de kalde vintermånedene. Å forsyne seg av naturens matfat og samtidig ta tiden litt tilbake både gjennom kunnskap og levesett, har blitt en livsstil. Gjennom mine skriblerier på Hverdagen på Fjellborg, ønsker jeg å dele både av kunnskapen vi tilegner oss underveis og å inspirere deg til å ta for deg av alt det gode vi nesten har glemt at finnes.

Leave a Reply

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.

Verified by ExactMetrics