Hotell i særklasse

I høstferien besøkte vi Skjerdingen Høyfjellshotell, et hotell i særklasse! Så spesielt og unikt hyggelig at vi knapt kan vente med å reise tilbake.

Fjolls til fjells

«Dere kan få velge hva vi skal gjøre i høstferien i år», sa vi til ungene. «Enten kan vi ta noen dager i Göteborg, eller så kan vi reise til fjells?» Ungene trengte ikke betenkningstid engang, og det var med unison besluttsomhet de i kor nærmest ropte «fjellet».

Husbonden og jeg pustet i grunnen lettet ut for det. Vi liker fjellet godt og er glad for at det har smittet over på ungene også. Men hvor på fjellet skulle vi?

Etter litt prat fram og tilbake kom husbonden og jeg til å tenke på et hotell vi før bare hadde sett utsiden av når vi har vært på fjellet tidligere. Mon tro om Skjerdingen Høyfjellshotell kunne være noe?

Vi bestilte rom i høstferien, forsikret oss per mail om at det var mat for melkeallergikeren vår å få, og satte kursen mot fjells. Vi hadde en følelse av at vi snart skulle få se et hotell i særklasse, men det som faktisk møtte oss kunne ingenting ha forberedt oss på.

Velkommen til Skjerdingen høyfjellshotell

Vi ankom hotellet samme dag som det åpnet for høstferiesesongen, og var knapt ute av bilen før vi ble tilbudt hjelp med bagasjen.

«Velkommen, velkommen! Så koselig å se dere! Bli med meg, så kan vi se på hvilke rom som passer dere best.» En hyggelig dame viste vei, og vi ble enig om at to dobbeltrom i første etasje ville passe oss bedre enn et stort familierom i tredje. De to eldste var elleville over å få eget rom!

Vi installerte oss raskt. Veslebonden og veslekæll på ett rom, og veslebror, husbonden og jeg vegg i vegg. Dørene forlot vi stort sett slik, uanaett hva og hvor vi skulle:

På hvilket annet hotell kan man gjøre det?

Rommene kunne nok, i likhet med resten av hotellet, sies å være preget av tidens tann. Likefullt var det rent og pent og delikat. Med nok senger og eget bad hadde vi alt vi trengte når formålet med oppholdet uansett var å være mest ute.

Og ut for vi omtrent med det samme vi kom, for sola skinte så fint.

Nye venner

Vi hadde ikke steget mange meterne da vi traff en annen barnefamilie på vei mot samme topp i sola. Og det gikk som det måtte gå, det:

«Skal vi være venner?» spurte veslebror en jevngammel kar. «Ja», sa han. Og så var de venner.

Vi hadde følge hele veien opp til toppen og ned igjen. Den andre familien bodde også på hotellet, og da vi kom tilbake og lunsjen ble servert, samlet alle barna seg ved samme bord som om noe annet var helt utenkelig.

Siden så vi i grunnen ikke så mye mer til noen av barna. De lekte gjemsel, møttes for lek på et av rommene eller i lekerommet i kjelleren. Tenk sånn flaks, at når det ikke var så mange gjester på hotellet, så var det likevel unger å leke med!

Og som en mamma med hang til det nostalgiske, så syns jeg det var noe fint med det hele. Unger som bare fant hverandre på tvers av alder og kjønn, et barnebord i spisesalen og rom for latter i gangene. Dét er hotell i særklasse, det.

Hotell i særklasse

Det var ikke bare barna som fikk nye venner på Skjerdingen Høyfjellshotell. Også vi voksne kom lett i prat med de andre på hotellet.

Nettopp dette gjorde også Skjerdingen Høyfjellshotell til et hotell i særklasse, og det var helt bevisst fra deres side:

På rommene var det ingen TV. Heller ingen møbler utover sengene og et par enkle stoler. I resepsjonen, derimot, var det en rekke salonger samlet. Her var også et langbord og en peis som det alltid brant lystig i.

Det hele var veldig innbydende, og det falt seg helt naturlig at det var her man samlet seg. Kjente man ikke de som satt der fra før, ble man kjent. Unge som gamle, og alle rundt samme bord.

Nostalgisk preg

Hadde noen på forhånd fortalt meg at jeg skulle bruke høstferien på å sosialisere utenfor familien, hadde jeg antakelig ledd. Ikke er jeg utpreget sosial, og hvem skulle jeg egentlig ha sosialisert med?

Likevel var det akkurat det vi gjorde, og det falt seg så naturlig.

Tankene gikk mer enn én gang til de gamle pensjonatene jeg har lest om i Evi Bøgenæs-bøkene mine, hvor folk samles for ferie og rekreasjon. Akkurat sånn var det på Skjerdingen Høyfjellshotell også!

Vil du høre mer om høstferien vår?

Da kan du trykke HER

Før første dag var omme var vi på fornavn med alle. I løpet av oppholdet ble vi også bedre kjent, og da jeg lørdag formiddag satt i salongen måtte jeg flere ganger klype meg i armen, for jommen sa jeg hotell i særklasse!

Ute snødde det. Rundtomkring lekte ungene, mens vi voksne satt i salongen. Jeg, som yngstemann, fikk hjelp med strikketøyet mitt som jeg ikke fikk dreisen på, og samtidig fikk vi høre spennende historier fra krigen. Og vi diskuterte litteratur, samfunnsproblemer, drakk kaffe …

Det var så hyggelig! Og så fullstendig utenfor alt annet vi opplever i vår tid.

Mat i særklasse

Det var også maten. For anledningen hadde vi ei kokke på 77 år, og det i seg selv sier mye om maten. Ulla-Britt var et unikum med kasserollene!

Absolutt alt vi fikk servert var hjemmelaget, og det smakte så godt at det var umulig å gi seg da magen var passelig full.

Fredag stod elgkarbonader på menyen. Det har vi også laget i Prosjekt Henriette her på Fjellborg.

Få et gjensyn HER

Det hele toppet seg på lørdag. Da fikk vi nystekte vafler da vi kom inn fra en forfriskende tur. Ikke lenge etter var det hjortefilet til middag, etterfulgt av pannacotta til dessert og sjokoladekake til kaffen. Altså, hva gir du meg?

Å ha med seg en melkeallergiker bød heller ikke på utfordringer. Ulla-Britt var påpasselig med å unngå melk i kosten beregnet på veslebror, og alt han fikk var like delikat og velsmakende som resten av maten. Var hun i tvil, lot hun meg kontrollere innholdsfortegnelsen på hva det måtte være. Og veslebror? Åt til det tøt ut av ørene.

Under frokosten siste dag forsøkte vi å legge en plan for hvordan vi kunne kidnappe med oss Ulla-Britt hjem, men kom til kort. Med andre ord kan flere få glede av den fantastiske kokekunsten hennes. Så mye god, hjemmelaget mat er hotell i særklasse, det!

Hotell i særklasse

Om Skjerdingen Høyfjellshotell tror jeg at jeg kunne skrive både side opp og side ned. Det var virkelig et hotell i særklasse og et unikt sted.

Hvorfor er jeg så glad i fjellet?

Les mer HER

Det drives til stor del på dugnad av en rekke andelseiere, og selv om det krever mye av dem er det likefullt det som gir Skjerdingen dets særpreg. Hver i sær brenner for stedet, og de gjør sitt ytterste for at gjestene skal føle seg velkommen og inkludert.

Hotellet holder absolutt ikke høy materiell standard ut fra dagens krav, men det spiller virkelig ingen trille. Ingen kan uansett slå dem på sjarm og atmosfære. Som gjest får man litt fjolls til fjells-følelsen, og ikke én gang gikk jeg gjennom vindfanget uten å sende Winther en tanke. Om jeg hadde hørt latteren til Leif Juster fra en krok i salongene hadde jeg heller ikke blitt overrasket.

Vi skal tilbake! Det var enstemmig vedtatt lenge før vi reiste hjem. Vi skal tilbake i vinterferien, og sommeren i fjellet er også fin.

Trives du på fjellet? Tiltales du av god atmosfære og et vennlig fellesskap? Da syns jeg virkelig at du skal ta turen til Skjerdingen, et hotell i særklasse med det størst tenkelige positive fortegn. Jeg er ikke betalt for å si det, men gjør det likevel. Vi trenger slike steder i en tid hvor menneskene forsvinner for hverandre og tempoet er høyt. Du kommer ikke til å angre – eller å dra sulten hjem.

Vi takker for oss og gleder oss allerede til vinteren foran peisen på Skjerdingen, god mat og å treffe igjen de fine folka der. Kanskje sees vi?

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg