Hverdagsbetraktninger

Takk og lov for det

Takk og lov for det! Når kvelden kommer eller det er kollisjoner i kalenderen. Her kommer et hjertesukk. Felles skjebne felles trøst? Eller bare skadefryd?

Takk og lov for det

Så var det kveld igjen. Takk og lov for det, holdt jeg nesten på å si. Når våren er ti dager lang, som naboen vår så fint uttrykte det i går, så blir’e travelt!

Så er det egentlig ikke vårarbeidets skyld heller, når jeg tenker «takk og lov for det» når kvelden er her. Når sant skal sies vet jeg neimen ikke hvor skoen trykker mest. Det er vel kanskje heller summen av det hele. Summen av alt jeg halser etter med.

Takk og lov for det: Husmora
Husmora på en av dagens siste oppdrag: Vanne i drivhuset.

Ting Tar Tid

For hvert punkt jeg krysser av, kommer to nye til på lista. Og jeg tenker i mitt stille sinn: De som sier at du rekker det du har lyst til, de ljuger! Jeg rekker ikke engang det jeg ikke har lyst til. Sånt resulterer i at i dag har alle håndklærne våre vært på vask. Absolutt alle.

Akkurat dét betyr jo faktisk at jeg har gjort mer av det jeg har hatt lyst til, da. Sånn som å holde på i drivhuset og i frukthagen. Det gir meg enormt med glede om dagen, og oppleves knapt som arbeid.

Likefullt tar det tid. Det gjør også birøkten om dagen, hvor det nå er på sitt travleste. Og apropos å halse etter; den som i kveld har stått og smeltet inn byggevoks på rammene biene skal ha i bikuben? Det var meg. Kunne den jobben vært gjort i vinter? Ja. Men, nå er det gjort, og takk og lov for det.

Byggevoks er på plass!

Kollisjoner gir mer tid

Det er vel kanskje som jeg sa det til husbonden forleden dag, at min umiddelbare tanke hver gang noe har vært på kollisjonskurs i kalenderen de siste ukene, har vært «takk og lov for det». «Jaha?» undret husbonden seg, men var helt med på argumentasjonen min for det da jeg la den fram.

Ja, for regnestykket er ganske enkelt: For hver ting som kolliderer frigjøres tid i kalenderen! Jeg skulle deltatt på begge aktivitetene, men jeg kan ikke være to steder på én gang. Jeg velge. Det jeg velger bort, kommer ikke en annen dag i stedet. Dermed er tid frigjort. Snedig?

Det er summen

Nå er det selvsagt ergerlig at jeg ikke har klart å følge opp alt det jeg anser som mine forpliktelser i løpet av våren, men noen ganger blir det slik. Jeg har forsøkt å få litt taket på hvorfor det har blitt så mye, men har også her konkludert med at det er summen.

Summen av tre barn, årstid, interesser, livets gang og en fersk bedriftseier i hus. Ja, også levesettet, selvsagt, men der går vi ikke på akkord med oss selv for en hektisk vår.

Også er det jo sånn, da, at man skal like det man gjør – og det gjør jeg. Selv om sofaen frister av ren, skjær latskap, så liker jeg så godt dette minigårdslivet vårt at jeg ville ikke byttet det med noe. Det føles meningsfylt, og gir mer glede enn det stjeler av krefter sånn alt i alt. Takk og lov for det!

Nyt tiden. Sa de.

Les innlegget HER

Jeg nyter

Så får jeg heller ta en ekstra kaffetår når kvelden omsider kommer, og nyte av dagens arbeid. Den beste lønn for et godt utført arbeid er å ha gjort det, sies det.

Det ble mange kaffekopper mens vi lengter etter "endelig søndag kveld"

Også kjenner jeg det på kroppen, at selv om det tidvis kanskje blir litt mye, så gjør det meg likevel godt. Å få pusle med det som gir oss mat på bordet er ubeskrivelig givende. Å se at det jeg fyller dagen med gir resultater gjør meg både glad og tilfreds.

Dessuten er det jo ikke sånn, selv om jeg nå sier takk og lov for det for kvelden, at jeg ikke nyter underveis. Det gjør jeg nemlig. Jeg må bare minne meg selv på innimellom, at «husker du ikke det, da?» Du vet, sånn som man av og til må gjøre for små barn også.

Livet er fylt av så mye godt!

Sånne kvelder som DETTE, for eksempel

Takk og lov for det

Så kan jo både du og jeg lure på hvor jeg ville med dette innlegget. Ingen steder, kanskje?

For egen del handlet det mest om perspektivet. Ta et skritt tilbake og se det med andre øyne. Innimellom skal det ikke mer til når jeg føler at kapasiteten sprenges.

For din del? Tja, kanskje finne en felles trøst i felles skjebne om du også har det slik innimellom? Eller også bare fryd over at du ikke er meg akkurat nå. Det er lov det også.

Men, nå er det faktisk kvelden – og takk og lov for det!

I morgen er det Prosjekt Henriette igjen.

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg

Facebooktwitterlinkedininstagramflickrfoursquaremail

Jeg heter Camilla, er 37 år gammel, og er husmora på Fjellborg. Husmora har ansvar for både griser og høns, mann og barn, og ikke minst å fylle matboden for de kalde vintermånedene. Å forsyne seg av naturens matfat og samtidig ta tiden litt tilbake både gjennom kunnskap og levesett, har blitt en livsstil. Gjennom mine skriblerier på Hverdagen på Fjellborg, ønsker jeg å dele både av kunnskapen vi tilegner oss underveis og å inspirere deg til å ta for deg av alt det gode vi nesten har glemt at finnes.

One Comment

Leave a Reply

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Verified by ExactMetrics