Snekker Andersen, tradisjoner og tid

Lørdag var vi på teater. Husbonden, husmora, veslekæll, veslebonden og veslebror. Vi så på Jul med Prøysen og Snekker Andersen. Forestillingen har vi sett flere ganger, men det er rart med det, nå som det lakker og li’r mot jul.

En levende forestilling

«Vi» er jo forresten ikke alle sammen, da. Veslebror har ikke vært med før. Derfor var det ekstra stas for ham, og han gledet seg veldig til å se selveste julenissen!

Under hele forestillingen satt han stille som en mus på fanget mitt, kun avbrutt av noen små utrop da Snekker Andersen ikke riktig kunne finne ut av ett og annet. Akkurat dét er så gøy med å være på barneteater, for det er så gøy å være vitne til kommunikasjonen mellom skuespillerne og barna som ser på. Forestillingen blir med ett så mye mer levende.

Uka før advent: Jul med Prøysen og Snekker Andersen

Jeg lar meg dessuten fascinere av hvor oppslukt barn blir av en historie. Var jeg slik selv? Antakelig, for jeg kjenner jo hvordan jeg selv dras inn i historien, selv som voksen. Så er det jo heller ikke uten grunn at vi har sett samme forestilling flere ganger. Vi så den første gang med veslekæll da han var på veslebrors alder, og også veslebonden har sett den et par ganger tidligere.

Julestemningen kommer

Det er kanskje likevel mor selv som får mest julestemning av historien om Snekker Andersen. Når musevisa synges av hele den lille musefamilien og Snekker Andersen, så er jeg liksom rett tilbake i barndommen. De vakre konglene på juletreet til bestemor, sirupsnipper og mammas fang er der med én gang.

Jeg forsøkte å redde en mus så den fikk ei jul til.

Historien finner du HER

I en tid der alt går stadig raskere, og skjermen er hovedkilde til underholdning for dagens barn, føles det ekstra viktig å holde på tradisjonene. Gi dem en følelse av tid, på flere måter. La dem få utfordre fantasien sin; kanskje er det sånn, at nisser bare er synlige for dem som tror?

Julens magi

«Er det på ekte?» kan de ofte spørre meg. «Finnes … på ordentlig?» Så lenge de kan skille på hva som er virkelighet og ikke når det teller, så er det ikke så nøye om noe er faktisk sant eller ikke. Sannheten kommer tidsnok likevel, så la nå Fantorangen være ekte den tida det gjelder, for han er reell nok. Det samme er nissen.

Og hva var egentlig julens magi uten nissen som en sentral skikkelse? For min del må det gjerne bo en liten kar ute på låven som passer på folk og dyr. At han får grøt på julaften skulle mangle. Og tør vi ta sjansen på å la være? Om ikke det spiller noen rolle for fjøsnissen, så ville det i alle fall spille en rolle for oss.

Snekker Andersen er tid sammen

Nettopp derfor syns vi det er så fint å ta med ungene på teater for å se Snekker Andersen før jul også. Det går en hel lørdag, men en lørdag med familien er en lørdag vel spandert. Vi gleder oss i forkant; forventningene fyller både ungene og samtalene. Også er det noe med tradisjonene, da, og det gamle … Snekker Andersen er jo av en helt annen tid. Jeg skulle likt å se husbonden, som selv er tømrer, klare seg med den enkle verktøykassa til Andersen når han lager hus og ting og tang.

Men, ungene tenker selvsagt ikke på sånt. De er jo, for det første, opptatt av nissen. De små musene, voksne som er tilstede og … Ja, nettopp! Voksne som er til stede! Jeg tror de fanger opp det også, i en slik historie som den om Snekker Andersen. At den er skrevet i en tid selv lenge før deres egne foreldre ble født, er ikke så nøye. Men at tiden er roligere, det tror jeg skinner gjennom.

Snekker Andersen og voksne med tid

Og akkurat det er vel alle barns drøm? Voksne med tid. Ja, kanskje ikke bare barnas heller, forresten, for hvor ofte skulle ikke vi voksne ønske oss litt mer tid også? Eller i alle fall at den vi har er litt mer romslig?

Veslebror venter spent på å se fjøsnissen som kommer for å få grøten sin

Mye kan sies om snekker’n og musene på låven og nissemors nye grøtslev; det er en hyggelig historie. Ja, nesten med et preg av høytid også, for når Snekker Andersen og julenissen fortelles, da er det jul. Men, akk ja, det er tiden i historien som vinner meg. Og som mamma på vei inn i en hektisk desember, som desember jo ofte er, så vil jeg forsøke å ta med meg ønsket om tiden. Ja, for det ønsket må nok menneskene selv oppfylle. Ingen nisse i verden kan gi oss mer tid.

Så er bare spørsmålet, da, hvordan?

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg

Leave a Reply

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

%d bloggere liker dette: