Når motet svikter

Det hjelper ikke hvor mye en kan og mestrer når motet først svikter. Da er det godt (men flaut) å ha tre små musketerer å ty til.

Sommerregn

Før jeg begynner denne historien, må jeg bare skynde meg å si at den handler ikke om ælva, selv om historien starter der. Nå lovpriser jeg ælva så høyt og så mye for tiden, at ett innlegg til ville vel antakelig føre til full leserflukt. Men, altså:

Onsdag var vi på ælva. Det var bare veslebonden, veslebror og meg. Husbonden var bortreist og veslekæll var ventet hjem i kveldinga en gang.

Utover ettermiddagen var været nokså utrygt, så vi bestemte oss for å dra inn forholdsvis tidlig. Det møtte ikke overveldende forståelse hos veslebror, som gjerne ville være lenger på ælva, men det var glemt da han ble møtt av naboens to barnebarn i det vi kom til oppkjørselen her. De er flotte lekekamerater, og et skikkelig trekløver.

Ungene hadde ikke lekt i mange minutter da det regnet jeg hadde fryktet kom over oss med en voldsom kraft. Du vet, sånn skikkelig sommerregn som får det til å dampe fra asfalten og lukte nydelig når det omsider bestemmer seg for å stoppe. Jeg fikk fart på meg og fikk putene til utemøblene i putekassa. I det jeg var på vei inn, kom jeg på at hengekøya og teltfeltsengene til ungene stod åpne.

Når motet svikter

Jeg sprang inn i skauen der vi sover. Til alt hell begynte jeg med veslebrors seng. Den står nemlig innerst, også henger jeg liksom i midten. Jeg rullet ned tarpdukene og smatt under hengekøyetauet mitt for å ta veslebondens seng også, men …

… IIIIIIIIK!

Seng og tarp fikk bare være, og jeg satte ny pers fra soveplassen og inn. Det er utrolig hvor rask man blir når bare motet svikter, og det gjør det hos meg totalt og fullstendig når jeg ser en orm!

Til å være så livende redd for orm som jeg er, så er jeg rasende god på å identifisere dem (og det i åpenbart høyt tempo), så jeg hadde det klart for meg at det på ingen måte var egentlig farlig da jeg kom inn i gangen og måtte forklare at senga til veslebonden fortsatt stod åpen for regnet.

«Den må du lukke selv, ellers får det bare stå til», sa jeg til veslebonden. Både hengekøya og teltfeltsengene er åpne fra siden, så det skal en god del til før det blir skikkelig vått selv når det regner. «Nei, jeg tar heller sjansen på å ha tarpet åpent», responderte elleveåringen kjapt. Han er en øyeblikkstenker, og tanken på å bli våt av regnet var verre enn litt fukt i dyna eller synet av en stålorm.

Redningen når motet svikter

Ja, for det var en stålorm jeg hadde sett der foran senga til veslebonden. En lang, brun halvspist stålorm. Jeg vet at de ikke er farlige, men det hjelper ikke. Den kryper på bakken uten ben, heter noe med orm og er usannsynlig ekkel. Jeg kan så absolutt betakke meg.

«Jammen vi kan ta den bort!» kom det fra de tre småtrolla som hadde flyttet leken inn i regnet. «Ja, det kan vi!»

Skulle jeg virkelig la meg redde av ungene? Jeg trakk pusten dypt (men lettet) og minnet meg selv på at stålormen egentlig er en øgle. «Vær så god, det skal dere få lov til, men vær så snill å ta den laaangt vekk fra sengene!»

Dermed løp de tre musketerer ut i regnet og reddet dagen så vel som natta.

Jeg mestrer mye

Tilbake på kjøkkenet stod jeg og følte meg fullstendig ubrukelig. Ja, for jeg mener, jeg kan mye:

Jeg kan kjøre traktor, jordfreser, og båt på ælva. Jeg kan slakte både griser og høner, vomme og partere dem. Å sove ute året rundt gjør jeg med den største selvfølgelighet enten det regner, snør eller blåser storm. Jeg kan klyve ved og står i toppen av ustødige stiger uten å kjenne det på pulsen. Jeg går tur i skauen når det er stappende mørkt og legger i vei på toppturer alene med Ménière i sekken. Null stress!

OK, det der med å slakte høner var kanskje en sannhet med modifikasjoner.
Jeg har fått forbud etter DETTE

Men, så finner jeg en død stålorm på soveplassen vår. Dét blir for mye, liksom. Motet svikter meg totalt og jeg får hjelp av tre unger på 4 (!), 5 (!) og 6 (!) år! Takk for meg.

Hengekøya til Camilla Skår, som sover ute året rundt

Nå viste det seg jo, i rettferdighetens navn, at den stålormen ikke var helt død heller, men hjelpen var like fullt den samme. De fikk den vekk, til slutt med litt «voksen» veiledning fra veslekæll som kom hjem midt i dramatikken. Men jeg? Som liksom skal være den voksne? Jeg stod som et aspeløv på kjøkkenet og er faktisk fortsatt litt nervøs for å gå å legge meg.

Vi har alle vårt

Du kan droppe å komme drassende med statistikk og fakta. Jeg er et oppegående menneske som vet. Men når du er skikkelig, skikkelig redd, så spiller ikke kunnskap noen rolle. Du er bare redd!

Det gjelder enten du har høydeskrekk eller mørkeredsel, er redd for mus og edderkopper, ikke liker vann eller flymaskiner, har klaustrofobi eller sprøyteskrekk. Ja, eller er livredd orm, som jeg.

Da er den mest irriterende «hjelpen» man får en liksom betryggende setning om at «det er ikke farlig». Alle jeg kjenner som har en type redsel for en bestemt ting, vet jo, når de er i en trygg situasjon, at frykten er irrasjonell. Jeg vet at selv hoggormen er nokså harmløs om den bare får være i fred, og at jeg uansett er raskere enn den. Likevel hjelper ikke den kunnskapen meg ut i skauen om sommeren.

Om frykten for orm kan jeg si mye, men jeg er i alle fall veldig glad for at min redsel ikke har smittet over på ungene. Hvem skulle ha reddet meg da, når motet mitt svikter? Neida. Joda. Nei, men nettopp fordi jeg vet at frykten er irrasjonell, har jeg klart å stoppe smitten, nær sagt. Heldigvis, for det er nokså slitsomt å være så redd, kan jeg fortelle.

Når man er redd kan det være bedre med en klem enn velmente ord.
Da ville det jo være synd om det gikk tomt, som HER

Men, det gikk bra – denne gangen også. Ingen ble spist, og dagens helter ble de tre små musketerer på 4, 5 og 6 år. Og de kan’te kjøre traktor, men det kan hvertfall jeg!