Koker bort i kålen

I år har det skjedd at kålen koker bort i kålen. Dette er innlegget om det som ikke gikk som det skulle i år for sjølbergeren.

En skamplett på sjølbergerens kappe

Siden jeg flere ganger har skrevet om det å blogge ærlig, så er det på sin plass at vi i dag tar oss en tur på kåljordet her på Fjellborg. Årets skamplett på sjølbergerens kappe.

Det er kanskje mer som kan få plass der i år, men som jeg vel kanskje har nevnt tidligere også, så er dette året hvor ting bare får bli som det blir. Forhåpentligvis blir det en hel del mat også, men nå er førsteprioriteten rett og slett å få samlet trådene her på bruket. Bli ferdig med det evigvarende renoveringsprosjektet (vi totalrenoverer bolighuset her på Fjellborg) og få litt orden på saker og ting igjen. Bokstavelig talt.

Det må nødvendigvis gå utover noe, og mer enn noe annet har det gått utover kåljordet i frukthagen. Der koker kålen bort i kålen, hadde jeg nær sagt.

Slutt på nybegynnerflaksen

Jeg hadde jo store planer for årets kålavling. Såpass at jeg til og med tok til å frese opp et jordstykke midt i frukthagen som hadde ligget brakk et par år. Hjelp av veslebonden fikk jeg også.

Jeg forkultiverte kålrot, hvit-, rød- og rosenkål. De tre sistnevnte har jeg i grunnen aldri fått særlig dreisen på, men jeg går på med friskt mot hvert år likevel. Den som gir seg er en dritt.

Kålrot hadde vi for første gang her i fjor. Da fikk jeg noen planter som var blitt til overs fra slakteren vår. De satte jeg i enden av potetjordet og tenkte ikke noe mer på før det var på tide å høste dem. Da hadde jeg de største og flotteste kålrøttene du kan tenke deg!

Men, det var i fjor. Det var nybegynnerflaks, åpenbart. For i år? I år har all kålen kokt bort i kålen og ugras og jeg vet ikke hva. Flaks er det i alle fall slutt på. Tid hadde jeg ikke, og dermed …

Når det koker bort i kålen

Det er kjipt. Jeg skal ikke påstå noe annet. Samtidig så er det bare å innse at det er for sent å gjøre noe med saken. Det var det allerede da jeg så hvilken vei det bar for noen uker siden. Prioriteringer, prioriteringer, prioriteringer.

Jeg har skrevet om det tidligere i år også, hvordan man fra tid til annen må gjøre en analyse av situasjonen, akseptere og gå videre. Dette er en sånn situasjon. Kålrot er innmari godt, men ikke noe vi bruker så mye av så det var verdt den ekstra innsatsen for å få det til. Ikke når det har vært så mye annet å ta tak i samtidig. Det samme kan jeg si for resten av kålen jeg planla for.

Innimellom koker noe bort i kålen. Denne gangen ble det selve kålen. Også minner jeg meg selv på at det tross alt står femti glass med ferskt bringebærsyltetøy i matboden og nesten tredve flasker saft. Krydderglassene er fulle av årets urter og ikke minst: Minnebanken er full av deilige sommerminner. Det er, tross alt, ganske viktig, det også.

Prøver vi igjen neste år? Jeg er vel ingen dritt!

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg