Livstanker

Et øyeblikk i livet og rene kaffekopper

Et øyeblikk i livet. Det var nettopp hva det var da jeg i går morges stod og stirret inn i oppvaskmaskinen og på benken over. Et øyeblikk i livet som fortalte en hel historie.

Det var et øyeblikk av poesi

Et øyeblikk i livet, fullt av rene kaffekopper. Det høres jo litt poetisk ut? Kanskje er det også det, når jeg tenker på at alle de kaffekoppene står der i oppvaskmaskinen fordi så mange av de vi holder av var her dagen i forveien. En kaffekopp til hver, som de kunne nyte over en samtale med en det var lenge siden sist de så. Også et kakestykke, da.

Et øyeblikk i livet: Oppvaskmaskin

For i dette nuet står det også en asjett med en halvspist kake. En halvspist favorittkake. Ikke alle hadde krefter nok til å delta på hele gårsdagens fest, og at det står en halvspist kake på benken sier nok dessverre mer om formen på den stakkaren som ikke spiste opp enn kaka.

Et øyeblikk i livet

Et øyeblikk i livet, når du står der foran den fulle oppvaskmaskinen; orker jeg egentlig dette her? Rydde ut? Nå igjen.

Men så tenker jeg på et øyeblikk i livet, da det kom en liten tass til verden, en liten veslebror. I går var denne veslebroren fire år, og vi feiret ham som seg hør og bør: Det var ballonger, guirlandere, gelé og kaker – og gjester.

Fire år og nesten hele handa – allerede

Les bursdagsinnlegget HER

Og da er det klart det finnes krefter og ork. Å rydde ut av oppvaskmaskinen går lett som en lek når det er minner som skal på plass i skapene. Minner fra et øyeblikk i livet, manifestert i ei fløtemugge; den må alltid fram når oldefar er på besøk og er en tingest i skapet som får meg til å tenke på ham. Kakespaden, den jeg arvet av mamma. Alle kaffekoppene, som var en del av noe hyggelig dagen før.

Tom oppvaskmaskin

Slik står jeg, i et øyeblikk av livet, og tenker en masse tanker, rydder. Og så, plutselig, i et annet øyeblikk av det samme livet, så er oppvaskmaskinen tom.

Jeg rydder kjøkkenbenken ren. Deretter klatrer jeg opp på en kjøkkenstol og tar ned guirlanderen som henger i taklampa. De ubrukte bursdagsserviettene og pomponene pakkes ned i bursdagskassa som siden settes inn på kottet. Der skal den vente til et annet øyeblikk i livet. Og i mellomtiden … ja, så kommer det vel flere øyeblikk, da?

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg

Facebooktwitterlinkedininstagramflickrfoursquaremail

Jeg heter Camilla, er 37 år gammel, og er husmora på Fjellborg. Husmora har ansvar for både griser og høns, mann og barn, og ikke minst å fylle matboden for de kalde vintermånedene. Å forsyne seg av naturens matfat og samtidig ta tiden litt tilbake både gjennom kunnskap og levesett, har blitt en livsstil. Gjennom mine skriblerier på Hverdagen på Fjellborg, ønsker jeg å dele både av kunnskapen vi tilegner oss underveis og å inspirere deg til å ta for deg av alt det gode vi nesten har glemt at finnes.

Leave a Reply

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Verified by ExactMetrics