Uten oldefar
Vi har vært på årets juletrejakt, men uten oldefar denne gang. Vi har likevel funnet de perfekte trærne, om enn med litt merkelige metoder.
Juletrekule
I går morges pakket ungene opp hver sin juletrekule i adventskalenderen. Det kan bare bety én ting, tredje søndag i advent: Vi skal hogge juletrær!
Det er en stor begivenhet hvert eneste år, det. Når vi kler oss for en formiddag i skauen, og pakker med oss sag og et god blikk for vakre juletrær. Så setter vi kursen for oldefars gård på andre siden av elva, og lar juletrejakten begynne.

Det var bare det, at i år gikk juletrejakten uten oldefar. Sånn er livets gang, og det minner oss på hvor mye som kan hende og forandres mellom en jul og den neste. I fjor var han med og hogde juletrær og lot oss sitte med hjertet i halsen da han tok oss over de bratteste hengene med traktoren. Lite ante vi da at det var for aller siste gang, men det var kjære minner å ha med seg da vi fulgte ham til hans siste hvilested i mai.
Livet kan endres raskt og uten forvarsel.
Les om en helt tilfeldig tirsdag HER
Uten oldefar
Vi hadde pratet om det på forhånd. Skulle vi anse tradisjonen som avsluttet mens den enda var som den skulle og så finne på en ny i år? Eller skulle vi hogge juletrær i oldefars skau i år også, selv om det ble uten oldefar?
Ungene trengte ikke et øyeblikks betenkningstid engang. De ville i oldefarskauen som vanlig, vel vitende om at dette kunne bli for siste gang. Som ønsket, så gjort, og i går var dagen.

Jeg tror vi alle kjente på det mens vi gikk på velkjente stier på jakt etter det perfekte treet. Uten oldefar manglet det én. Likevel var det ingen som sa noe om det. Det var liksom en stilltiende enighet oss i mellom at vi skulle holde fokus framfor å la oss overvelde av alt som ikke lenger er. Sorg skal på ingen måte fortrenges, men alt har sin tid.
Selv følte jeg det som om bestefar fulgte med oss fra der han er. Smilte samtykkende over at vi opprettholdt tradisjonen som har vært så viktig for oss i alle år. Helt siden veslekæll var to måneder gammel og hang i bæresele på magen i en altfor stor kjeledress.

Juletrefangst
Jeg sendte den vesle bylten et par ekstra tanker i går. Det var vanskelig ikke å se for seg den lille babyen som nå, for kanskje siste gang, satt på alle fire under ei gran for å sage den ned helt for egen regning. Nå er han grov i målet og mye lenger enn mamma.

Og – i stedet for å være den som får hjelp av en trygg oldefar til å bære treet ut av skauen, mens han selv har mer enn nok med å holde sutten på plass i munnvika, er han nå den som hjelper. Hva skulle vel en veslebror ha gjort uten en stor og sterk storebror? Som gir treet sitt en ørliten knekk i toppen for at veslebror sitt skal være det aller høyeste?

Veslebror hadde forresten en usedvanlig effektiv metode for å velge seg ut et tre. Ja, for det å finne det perfekte treet er ikke alltid lett. Han hadde lett lenge og vel, gutten, og var den siste igjen til å finne seg et juletre. Plutselig stoppet han på jordekanten og lot seg falle stivt framover som en stokk. I siste liten før han landet, rakte han ut armene og omfavnet et tre. «Det skal jeg ha!»

Jeg måtte kvele en liten latter for både metoden og treet, for det var så stygt og så skakt at det knapt kunne kalles et tre, men veslebror var strålende fornøyd med valget og krevde forsikringer fra alle om at hans tre både var det største og det peneste.
Vel gjennomført, også uten oldefar
Men, utseendet skjemmer ingen. Heller ikke et juletre. Gleder det den som velger det har det tjent sitt formål, samme hvordan det ser ut. Og, hver fant sitt juletre i går. Ungene fant hvert sitt til rommene sine og husbonden og jeg ble enige om ett fint kjøkkentre. Husbonden fant også et til gamlestua, og så får vi se om det er han eller jeg som får rett og om det får en plass i år. Kommer tid, kommer vel råd.

Da juletrærne var lastet på hengeren, tok vi oss en lussekatte hver og litt kakao. Vi har aldri hatt for vane å ha med oss noe i skauen tidligere år, men i år pakket vi likevel med sekken. Det ble imidlertid bare til en liten rast der ved bilen. Hadde været vært bedre kan det vel tenkes at vi hadde tatt den med oss lenger inn i skauen, men om juletrejakten gikk uten oldefar i år, så gjorde om ikke annet været sitt for å holde tradisjonene i hevd.

Siden fant vi veien ut av skauen og hjem til gården der oldefars kone ventet oss med varm lunsj og kaffe. Det var så koselig med en liten formiddagsstund der i den kjente, kjære stua. Jeg ble rent døsig der jeg satt. Det er vel knapt til å unngå, når man først har vært ute en god stund og siden kommer inn i ei varm og lun stue, får mat i magen og kaffe i koppen.

Etter å ha takket for oss og mat og trær og byttet julegaver, vendte vi nesa hjemover. Juletrærne var funnet og vi her på Fjellborg er ett skritt nærmere julefeiringen. Så får vi se om et år, hvilke tradisjoner vi har da.
Vi hørs plutselig – hei så lenge!
Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg








