La barn leve i fred!

Årets TV-aksjon går til Redd Barna: La barn leve i fred! En selvfølge, vil vi kanskje si, men jeg skammer meg likevel over hvor blind jeg er.

Heldig og blind for det

Jeg vet neimen ikke om det går så mye som en dag uten at jeg trekker pusten og tenker over hvor heldig jeg er som bor akkurat her. Naturen er rundt meg på alle kanter, stillheten omgir meg og jeg syns det er så usigelig vakkert alt sammen.

Jeg er stolt av at jeg ikke ser meg blind på det, men i stedet er det enormt takknemlig. Hver eneste dag.

Men, ikke et øyeblikk, eller i alle fall så altfor, altfor sjeldent, reflekterer jeg over hva det hele faktisk betyr. Sånn i den store sammenhengen.

Selv ikke når forsvarets helikoptre flere ganger i uka sneier hustakene (!) her ofrer jeg det en tanke. Jeg er jo så vant med det likevel, og i min verden? Forsvaret er liksom bare en yrkesgruppe, akkurat som frisører er det, eller farmasøyter.

Men, så er det TV-aksjon i morra, til inntekt for Redd Barna som vil at vi skal la barn leve i fred, og så innser jeg hvor blind jeg likevel er.

La barn leve i fred

«Vi går til bekken og leker!»
«Jeg sykler til skolen og spiller fotball.»
«Vi går ut!»

Det er setninger jeg hører, gjerne flere ganger i uka. «Ha det gøy!» roper jeg til den eller de som er på vei ut døra. At de skal ut der, på egenhånd, er jo en selvfølge?

Bekymringene jeg måtte ha liggende i bakhodet om å plumpe i bekken eller kælve på sykkelen legger jeg til side. «La barn være barn», tenker jeg og betrygger meg selv med at det vil jo helst gå godt. At ungene her ikke er utstyrt med overvåkingsverktøy burde kanskje være selvsagt.

Og det er klart jeg kan tenke det; slippe dem ut der på egenhånd. Bygda er jo trygg! Det er også det vi sier til andre, når barnas frihet kommer på tale. Ikke én gang faller det oss inn at det skulle være anderledes, for det er jo trygt.

La barn leve i fred! Tenk om jeg hadde sluppet ungene ut av døra og risikert aldri å se dem igjen fordi … bomber, miner, mennesker med onde hensikter. Det er en tanke for utrolig, og likevel er det virkeligheten for en altfor stor andel mødre her i verden.

Får barn som vokser opp på landet en annen oppvekst enn de som ikke gjør det?

Les hva jeg tenker om saken HER

Skamme meg

Når jeg minnes på det, skammer jeg meg. Ikke for selv å leve i fred, for det kan jeg jo liksom ikke noe for at jeg gjør. Derimot skammer jeg meg for ikke å ofre det flere tanker og større takknemlighet for at det er det jeg gjør.

Jeg sier godt natt til barna mine og sender dem til sengs i et hus med et tak over hodet. Når de våkner i morgen vet jeg at jeg kan gi dem et næringsrikt måltid å starte dagen med før de farter avgårde på en trygg vei til sin hverdag på skole og i barnehage.

De vet at når de kommer hjem, så står huset der. Det er mat å få og når den er spist kan de gå ut for å leke. Ikke en betydningsfull bekymring i mils omkrets. La barn leve i fred – la barn få leve som mine gjør det!

Jeg vet jo at dette ikke handler om at jeg er en bedre mor og forelder enn de andre. Det handler kun om ett: Jeg er heldig!

La barn leve i fred

Da jeg vokste opp var krig noe som skjedde en gang for lenge siden. Jeg husker Sarajevo, men jeg var liten og minnet strekker seg kun til noe de voksne snakket om.

Det er ikke lenger siden det var krig i Norge enn at mine besteforeldre ikke vokste opp i fredstid.

Les Vi skal aldri glemme HER

Nå er jeg voksen. Jeg kan og jeg vet mer, men også å lukke øynene. Tenke at dette er mer enn jeg orker å ta innover meg. Og det er klart; mine tårer hjelper antakelig ikke all verdens. Heller ikke min skam så sant jeg ikke bruker den til noe konstruktivt.

Sånn som faktisk å reflektere over hva det faktisk innebærer for barna mine at de kan leke med venner i skauen, alene. Bruke kunnskapen jeg har, transformere den til empati og gavmildhet.

Jeg syns at årets TV-aksjon støtter en god sak: La barn leve i fred – det burde være en selvfølge, men er det ikke. Det er heller ikke helgens take away, den nye blusen eller hva enn pengene går til av ikke livsnødvendige varer i helga.

Kan ikke også da en slant gå til Redd Barna slik at flere barn kan få sove trygt om natten? Ikke for å kjøpe seg fri, men fordi det er det vi kan bidra med.

Skoleløp

På skolen i bygda vår har de hatt skoleløp, til inntekt for TV-aksjonen. På forhånd skulle barna skaffe sponsorer som skulle sponse dem med et avtalt beløp per runde de rakk å løpe på en gitt tid.

Jeg skal innrømme at det rørte ved noe i mammahjertet mitt da veslekæll og veslebonden tidligere i uka på egenhånd og eget initiativ (!) ringte på dører i grenda og telefonerte til familiemedlemmer: «Vil dere være sponsorer?»

De fikk ja fra alle de spurte, og løp det bena bar dem i siste time i går. Jeg får et glimt av håp for framtiden når jeg ser at den oppvoksende generasjonen er til støtte og hjelp for hverandre allerede nå. Kanskje kan drønmen om å la barn leve i fred én gang bli til virkelighet?

La barn leve i fred

Som voksen er det lett å se mørkt på den drømmen, men for all elendigheta vi kan stelle i stand, vi voksne som liksom skal vite bedre, så bør vi i det minste hjelpe barna med å holde liv i drømmen – og håpet.

Jeg har en teori om at hvis alle starter med seg selv og fortsetter med sine barn, så kan det jo hende at noe skjer … Naivt? Det kan så være, men alternativet er liksom heller ikke særlig attraktivt.

Selv har jeg ikke hatt mye å bidra med til årets TV-aksjon. Jeg har selvsagt stilt som sponsor i skoleløpet, men utover det blir det liksom mest med grubleriene for min del. Refleksjon over meg og mitt.

Så navlebeskuende det enn høres, så er det egentlig ikke det. Det gjør at jeg løfter blikket en anelse. Ser litt lenger enn min egen fred. Det hjelper kan hende ikke all verdens, men om bare vi som lever i fred kan være litt mer takknemlig, så kanskje vi også blir litt mer rause? Både i ord og handling og tanke.

Ja, for å la barn leve i fred, det skulle ikke bare være for de utvalgte få, av ren skjær flaks. Det burde faktisk være en menneskerett tatt til følge! Det vil jeg forsøke å minne meg selv på neste gang ett av forsvarets helikoptre durer forbi.

Lar du deg engasjere av TV-aksjonen? Husk at du kan gi ditt bidrag HER.

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg