På speiderleir

Her har både husbond og barn vært på speiderleir den siste uka, men nå er de snart hjemme. Jeg er spent: Får jeg hjem de samme ungene som jeg sendte avgårde?

Speider’n som gjelder

Har du fulgt Hverdagen på Fjellborg mer enn et par dager, har du antakelig fått med deg at her i huset er det speideren som regjerer som fritidsaktivitet. Sommerferien 2016 bestemte husbonden seg, som selv hadde vært speider siden barndommen, for å starte en speidergruppe i bygda. Da jeg vokste opp hadde vi 4H, men innen jeg kom tilbake med familien min, var gruppa lagt ned. Da passet det jo fint med en speidergruppe, og allerede samme høst møtte 20-25 unger opp på bygdas første speidermøte.

Det er i grunnen ganske imponerende, tatt i betraktning at det den gang var 60 elever ved skolen her. Gjennom årenes løp har en del kommet og gått, men medlemstallet har holdt seg stabilt på rundt de 20. I grunnen enda mer imponerende, for når veslebonden skal tilbake på skolen etter ferien er det under 50 elever på skolen her.

Ungene her elsker speideren, og det har ingenting å gjøre med at pappa er lederen. Kanskje er det heller til tross for. Speideren passer dem midt i blinken. Alle tre elsker å være ute. Ingen av dem har spesielt spisse albuer. De suger dessuten til seg kunnskap som tørre svamper, alle mann.

Før og etter leir

Den siste uka har de i fellesskap talt ned til i lange tider. Siden lenge før sommerferien begynte, faktisk. Denne uka har det nemlig vært regionsleir for speidergruppene her på Østlandet. En hel uke på speiderleir, det er toppen av lykke for en speider.

Veslekæll deltok på sin første ukesleir allerede i 2017. Da var han fem og et halvt år gammel og hadde et år på baken i speideren. Hadde det ikke vært for at pappa var leder og han kunne være med som lederbarn, hadde han jo vært for liten til å delta på noe sånt, men han fikk altså være med. Husbonden og jeg snakker fortsatt om den landsleiren som et skille. Vi hadde en veslekæll før og etter speiderleir.

Fortsatt blir jeg helt rørt når jeg tenker på hvor mye den ene uka der oppe i Bodø formet det lille mennesket. Vel å merke var han allerede en staut liten kæll, men på den uka vokste han så vi så det med det blotte øyet. At den uka la mye av grunnlaget for den reflekterte, selvstendige og løsningsorienterte unggutten vi har i dag, er det ikke tvil om!

Speiderunger har kanskje en del fellesstrekk med de barna som vokser opp på landet?
Les mer HER

Derfor er jeg jo også nysgjerrig nå, nå som de snart er hjemme igjen etter nok en uke på speiderleir. Får jeg hjem de samme ungene som jeg sendte avgårde?

Første speiderleir

Veslebror er kanskje den av barna jeg er mest spent på. Han er like gammel nå som veslekæll var det på landsleir i 2017 og det er hans første ukesleir. Veslebror har mange fellestrekk med største storebror i personligheten, så jeg er spent på om en slik opplevelse vil forsterke egenskapene som allerede ligger der i like stor grad som det gjorde for veslekæll.

Nå er det snart hjemme igjen, men de var ikke mange dagene ut i leiren før husbonden kunne fortelle at minstemann allerede hadde lagt planer for å bli en dag ekstra og ta toget hjem. Det er, om ikke annet, lovende for at han har hatt et fint første møte med å være på speiderleir en hel uke. Selv uten mamma.

Akkurat dét har forresten gått veldig bra. Både for veslebror og mamma. Vi har snakket sammen et par ganger i løpet av uka, men bare på dagtid. Ikke én gang har jeg ringt husbonden for å få si natta. Verken til veslebror eller de andre to. Det er et fast prinsipp, og egentlig et hett tips til andre som har barn avgårde for kortere eller lengre tid også: Unngå samtaler om kvelden. Får de hjemlengsel er det om kvelden det skjer.

Snart er de hjemme

Men, i morgen skal jeg få gi alle sammen en lang og god mammaklem. Få stryke dem på kinnet igjen og fortelle dem hvor glad jeg er i dem. Det gleder jeg meg til.

Jeg gleder meg også til å høre om alle opplevelsene de har hatt gjennom uka. Hvordan de har hatt det, hva de syntes var gøy, hva de har lært. Få se glansen i øynene deres når de kan få prate om noe de virkelig brenner for alle tre, for den er der virkelig når de snakker om speideren.

Jeg har allerede hørt noe. Sånn som at veslebonden gikk i mammas fotspor og forsøkte å kvitte seg med en finger. Det har blitt stripset og bandasjert og en god historie. Når vi først snakker om kniver og økser og sånt, så har veslebror lært seg å bruke øks. Han har allerede tatt på seg å hogge ved for mamma til vinteren, så da slipper jeg jo å tenke på det.

Veslekæll har campert under åpen himmel og høyst sannsynlig lært noe om vær og værmeldinger. «Da vi skulle flytte oss fordi det begynte å regne, så la han andre seg oppi en vanndam, men da gadd vi ikke flytte oss no’ mer.»

Veslekæll og veslebonden har dessuten vært på haik. Det er en overnattingstur utenfor leiren, og jeg vet de gikk så langt som åtte kilometer med oppakning på ryggen. Da de egentlig var ferdig, gikk de like så godt en omvei for å gå på Kiwi og handle godis. Da fikk jeg en telefon som umiddelbart fikk meg til å nynne på «kjære mutter’n, kjære fatter’n». For en gjeng!

Gode minner

Jeg elsker å være speidermamma! Jeg er det jo aller mest fra sidelinja, for etter som husbonden er speiderleder er det jo mest naturlig at det er han som følger opp. Likevel får jeg jo med meg en del av de krumspringene de gjør underveis. Sånn som å overnatte under åpen himmel uten åpenbart å sjekke værmeldinga.

En speidermamma kan dessuten ta jobben med å skjemme bort både ledere og speidere innimellom.
Sjekk honningkaka gjengen fikk med på leir HER

Jeg observerer, og det jeg ser er unger som tar nærmest en hver situasjon på strak arm. Som regel med en stor dose humor og særdeles lave skuldre. På en tur tidligere i sommer ble veslekæll bitt av hoggorm, og det skal jeg bare ha sagt, at er det ett menneske jeg skal ha med meg i krigen, så er det ham!

Jeg ser unger som lærer å ta vare på hverandre og som kan ivareta hele gruppa slik at det svakeste ledd er på høyde med de andre. Speideren skaper dessuten robuste unger. De sover ute som om det var inne i egen seng, og har de blitt kalde konkluderer de helt enkelt med at «da får jeg ta på meg flere klær neste gang». De får lov til å utforske grensene innenfor trygge rammer, og det gir enorme resultater for både mestringsfølelse og selvstendighet. Det har de så uendelig godt av, og det er de færreste unger forunt slik samfunnet i dag har utviklet seg.

Jeg regner med at det er en skitten og sliten gjeng som jeg får hjem fra speiderleir i morgen. Det tar på å ha det gøy døgnet rundt i en hel uke. Likevel er jeg temmelig sikker på at de alle tre allerede har begynt å telle ned til landsleir neste sommer, det er de nok mer enn klare for. Men, så er jo en speider alltid beredt også.