Hvor ble dagene av?

November. Også jeg som ikke syns det er lenge siden september engang. Og den kvelden jeg serverte høstens første kakao. Hvis ikke jeg husker feil, så er det også hittil den eneste. Hvor ble dagene av?

Dagene var der!

Det er egentlig et spørsmål jeg er lei av å stille meg selv. For dagene de var der, de. Og det var jeg også!

Utsikt fra den lange åsen

Jeg har sittet på en lange åsen og sett på fargene. Gjennom høsten har jeg riktig sugd til meg alle synsinntrykk. Var det virkelig så flott i fjor? Antakelig. Men hver høst er det som om jeg oppdager årstiden på ny, for den er så vakker. Hvor ble alle dagene av, spør jeg. Men, kunne jeg sittet med den følelsen, av å oppdage noe nytt, om ikke jeg var til stede i det som skjedde?

Jeg har kjent den varme sommerlufta sakte bli kjøligere når den har strøket meg på kinnet. Skarpere, men ikke uvennlig. De første frostnettene har passert, og jeg har kjent gleden av å tusle ned på kjøkkenet en kald morgen for å kjenne lunken fra vedkomfyren i hjørnet.

Vi var sammen

Rundt langbordet på kjøkkenet har vi vært samlet. Familien til hverdagsmiddager. Sånne med lun høstmat; skikkelig husmannskost, og tente lys. Venner til potetopptaking, lappehaugkaffe og spontane kakestykker. Du vet, mens hverdagsrotet ligger på kjøkkenbenken og barn, trøtte av høstmørket, ligger henslengt i sofakroken og ser på Barne-TV. Hvor ble dagene av? De ble kanskje lagt ved kjøkkenbordet, da.

Høst på Fjellborg. Hvor ble dagene av?

Høsten. Vi har samlet høstløv. Pyntet med varme farger inne. Trukket under pledd. Hoppet i sølepytter. Funnet fram ullgenserne. Raggsokker.

Hvor ble dagene av?

Hvordan i alle dager kan jeg lure på hvor dagene ble av når jeg husker alt hva vi har fylt dem med?

Matpakka smaker best ute. Hvor ble dagene av?

Jeg kan jo ikke det! Kan hende lurer jeg bare på hvor tiden ble av fordi jeg så gjerne skulle hatt mer av den? Flere dager med tidlig mørke til å tenne lys i vindusposten. Noen ekstra dager med fårikål, kjøttkaker og kålstuing. Enda noen turer i fargerik skau. Mye vil ha mer, og av høsten får jeg ikke nok.

Det er høst i lufta og fårikålen kommer på bordet. Hvor ble dagene av?

Flaks, da, at jeg fortsatt har hele november å ta av. Selv om november er en slags etternøler som kommer litt sent til festen. Måneden som befinner seg i et slags intet mellom den fine, varmfargede høsten og den lystige julen.

Men jeg vil gjøre den til noe mer enn en transportetappe. Jeg vil sitte der, i slutten av november, og si at jeg var der. Alle dagene. Du vet, de som vi alltid lurer på hvor blir av. For de er jo der. Det er vi som mangler.

Eketre i høstskrud

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg

Leave a Reply

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

%d bloggere liker dette: