Blir det poteter i år?

Blir det poteter i år? Tja, nå er de i alle fall i jorda. Det har vært noen travle dager på jordet den siste uka.

Før Sankthans

I år har jeg vært veldig sent ute med å sette poteter her på Fjellborg. Været og kalenderen min har ikke vært helt samstemte, og dermed har dagene gått. Og gått.

Men, så lenge de er i jorda til Sankthans, har jeg trøstet meg med. Det er liksom en slags siste frist for det aller, aller meste i en sjølbergers hverdag. Potetene like så.

Og potetene, de setter jeg helst så nært til Sankthans som mulig. Ja, kanskje gjerne litt tidligere enn i år, men jo senere jeg setter dem, jo lengre utover høsten kan de stå. Jo kortere blir også tiden jeg behøver å lagre dem. Dermed holder de seg godt lengst mulig.

Travle dager

Det har blitt noen timer på potetjordet det siste dagene. Mer enn én gang har jeg stilt meg spørsmålet om hvorvidt det blir poteter i år. For så kom det regn, og så var det en avtale i kalenderen, og så måtte noe annet prioriteres. Du vet, livet.

Men, jeg har fått god hjelp. Veslekæll gjøv løs med kantklipperen forrige mandag. Han slo ned alt ugraset som har fått gro fritt der gjennom forsommeren. Onsdag gikk jeg løs med jordfreseren. I femogtyve varmegrader. Puh!

Og det skal jeg bare ha sagt, at det å gå med jordfreser, dét er god trening! Det tar samtlige muskelgrupper og gir deg kondisjonstrening som en bonus.

Men, ugraset fikk jeg tatt, og da jeg var ferdig med Honda’n, så jordet riktig så bra ut. Flaks at jeg var sliten etter et par, tre timer, eller så hadde jeg kan hende gått løs på mer av frukthagen. Jeg syns det er så gøy med jordfreseren!

Er det vanskelig å dyrke poteter selv?
Jeg forteller mer HER

Blir det poteter i år?

Torsdag var jeg en tur i Innlandet, så da fikk potetjordet liksom stå å godgjøre seg. Det neste på lista var å harve over med traktoren for å jevne jorda litt etter meg. Jeg skryter på oss å ha bygdas minste harv, for noen må jo ha dét også. Det er en gammel en etter oldefar, som opprinnelig ble dratt av hest. Før min tid ble den bygget om til traktorbruk, og bak traktor’n gjør den fortsatt nytta si.

Fredag var en sånn dag hvor jeg egentlig hadde som hovedgeskjeft å følge opp unger. Derfor dukket nok en gang spørsmålet om hvorvidt det blir poteter i år, opp igjen. Jeg var nemlig forberedt på å bruke halve fredagen på å skifte redskap på traktoren. Men, tenke seg til! Jeg fikk skuffa av og harva på allerede på første forsøk – uten knot! Øvelse gjør mester, det er sant, det!

Dermed rakk jeg både å harve og å pløye renner før fredagen var omme. Og det var vel i grunnen det som reddet hele potetsettinga til tidsfristen.

Det blir poteter i år

Lørdag morgen, etter frokost, fant jeg settepotetene mine og kom meg ut på jordet. I løpet av en god time, hadde jeg satt potetene og dekket godt til med jord. Da var jeg godt fornøyd med meg selv.

Siden har det kommet på litt regn, men ikke nok, så nå som det er meldt opphold noen dager, skal jeg få på vannsprederen. Gi dem et godt utgangspunkt for vekst. Med det har jeg foreløpig gjort det jeg kan. Så får vi bare håpe at naturen er på min side, slik at det faktisk blir poteter i år.

Når jeg ser at det grønnes på jordet, må jeg hyppe dem, men det er nok ennå en stund til. Jeg talte, og 198 poteter ble satt. Så får vi se hva vi får å ta opp i potetferien. Her holder vi på tradisjonene. I løpet av våren har den gamle potetvekta her på Fjellborg blitt gravd fram fra gjemmene også, så får tiden vise om vi får den til å virke.

Potetferien synes langt unna nå, men plutselig er den her.
SLIK var den i fjor

Potetene kunne absolutt vært satt et par uker tidligere enn de ble, men nå er de i jorda. Det er jeg godt fornøyd med når alternativet var ikke i det hele tatt. Denne våren har jo hatt litt annet å by på en sjølberging også, men nå har jeg trua!

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg