Humper og bumper

Denne uka har hatt sine humper og bumper. Like fullt har vi kommet i mål, med unntak av én. Og juleforberedelsene? De er i gang!

Når det humper i gang

Har du fulgt med på bloggen denne uka, kommer det sikkert ikke som noen overraskelse at det har vært en uke med litt humper og bumper, dette. Det begynte jo allerede natt til mandag. Da fikk jeg et i overkant kraftig Ménière-anfall, og det ble bare avløst av et nytt et mandag morgen.

Følgelig var det ikke stort som skjedde her på bruket verken mandag eller tirsdag. Husbonden tok med seg de to yngste på Sankthansfeiring, og ellers fikk vi litt hjelp fra besteforeldre for å få logistikken til å gå i hop her.

Nysgjerrig på hvordan et Ménière-anfall arter seg?
Få en anelse HER

Tirsdag kveld var jeg imidlertid såpass på bena igjen at jeg kunne gå ut for å sove igjen. Og lukke inn hønene selv for kvelden. Små ting.

Hengekøye, kjære hengekøye.

Tilbake i sporet

Rasmus syntes det var helt topp at matmor var tilbake i hengekøya igjen. Han vekker meg hver morgen nå i tidsrommet mellom 06.55 – 07.05. Jeg står vanligvis opp 06.35, så han lurer vel på hvorfor i alle dager jeg ligger slik og drar meg til langt utpå morraskvisten. Men så er han ikke helt klar for å stå opp selv heller, bestandig.

Etter en ukestart med litt humper i veien, følte jeg meg helt fin igjen på onsdag. Det var så deilig å føle seg som seg selv igjen! Hodet blir nemlig helt tommelomsk når balanseorganet drar på bærtur, og det er så utmattende. Gleden over da å kjenne på litt krefter igjen …

Store deler av dagen tilbragte jeg i drivhuset, og det gjorde også sitt for kropp og sinn.

Veslebonden hadde så vidt tid til å hjelpe meg litt, før han dro avgårde til besteforeldre. Om ettermiddagen hentet jeg veslebror i barnehagen selv, som vanlig, og dermed gikk vi liksom i null på unger den dagen. Typisk ferie.

Flere humper i veien

Ja, og apropos barnehagen og humper og bumper. Du leste kanskje hva som skjedde her torsdag ettermiddag?

Da kom hønsehøken. En skikkelig skitstøvel.
Les hele historien HER

Kan ikke bare dyrene våre få være i fred? Jeg blir så lei meg, sint og frustrert.

Likevel var det vanskelig å la være å le da jeg med ett så trappa her med fremmede øyne et lite øyeblikk. Det ser jo ut som det bor den supersaktive familien her!

Men nei. Det du ser er, fra høyre, veslebondens utgåtte og litt for små sko, mine slitte arbeidssko, mine helt utslitte arbeidssko og til sist de nye joggeskoene som nå erstatter de slitte arbeidsskoene. Jeg bruker for det meste bare joggesko, og da har jeg alltid et relativt nytt par som brukes når jeg går tur og sånt, og et som går som arbeidssko. Når det «nye» paret er slitt, rykker det liksom bakover i køen. Det mest slitte, ut av rekka går.

Å ha klær til et hvert bruk er alfa og omega i sjølbergerhverdagen.
Les mer HER

Ingen hjemme og utsikt

Fredag var maleren her igjen. Og tenk, så hadde han med seg lunsj! Jeg har skrytt mye av håndverkerne våre det siste året, og det er med god grunn på alle måter. De er faglig sett de beste som finnes, men det er de jammen i meg som folk også!

Da maleren dro for dagen, så var det tomt her. Veslebonden ble levert av det ene settet med besteforeldre til det andre, og de plukket også opp veslebror i barnehagen. De har vært på bobiltur i helga, og kom hjem først i formiddag. Husbonden har vært på trappefabrikken hele helga og laget trappa som skal inn her etter hvert. Veslekæll har jo ikke vært hjemme siden forrige lørdag, og kommer heller ikke før om enda et par timer – sammen med husbonden. Det er travelt å være speider, må vite.

Dermed har jeg vært alene hele helga. Skjønt, i går traff jeg likevel folk. Da var jeg på gården til morfar som døde i fjor vår. Tiden er kommet for å rydde, og det er mye spennende som står gjemt i låve og stall. Jeg skal innrømme at jeg ble litt betatt av denne hestevogna, men den passer så dårlig bak en Volvo XC70 eller en Fiat 450.

Utsikten tok meg også litt, forresten. Fra gården til morfar ser vi nemlig rett hjem! Det røde huset midt blant alle trærne under tåka der er Fjellborg.

Ingen flere humper

I dag har tåka lettet og familien er altså enten allerede kommet hjem eller er snart på plass. Det har vært en typisk sommerferieuke, dette. Ikke for at det har vært noen humper i veien, men for at vi nesten aldri har vært fulltallige. Hadde jeg ikke notert ned hvem som var hvor, burde jeg nesten ha satt sporingsbrikker på hele gjengen bare for å være sikker på ikke å ha mistet noen!

Mens jeg i formiddag ventet på at de første ungene skulle ramle over dørstokken, var jeg i kjøkkenhagen og høstet jordbær. Tenk å plukke sommer!

Det var årets første innhøsting, og da gjorde jeg som jeg alltid gjør: Holdt av til julaftensdesserten. Da spiser vi alltid riskrem med jordbærsaus, og aller helst av ureiste bær. Jeg lagde like så godt ferdig hele sausen før jeg satte den i fryseren i dag, så var det gjort.

Til middag var veslebonden og veslebror hjemme. Siden det har vært så mange fredager uten pizza i det siste, bestemte vi oss for å lage pizza i dag i stedet. Vi spiste ute, så fikk vi litt sommerfølelse også.

Nå drar det seg raskt mot kveld og leggetid. Dermed håper jeg også at det ikke er plass til flere humper i veien denne uka. Likevel avslutter vi med det som vel kan få tittelen Ukas bilde. Jeg skulle ta en selfie med Rasmus som kom hoppende en dag jeg satt og skrev, men vipps så stod katten feil vei!

Men, nå får vi snu snuta fram, ha hodet opp og bena ned. I morra er det mandag igjen. Her er det enda litt hverdag igjen før det er full ferie, så det er bare å gjøre seg klar.

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg