I litt for langt gress som kilte mot de bare tærne, stod han der. Sammen med meg. Bena var sommerbrune og håret solbleket. Han var så glad, så stolt og så veldig ivrig. «Nå,» tenkte jeg, «nå skaper du minner du kommer til å bære med deg hele livet.» Han visste det nok ikke selv der han stod, fireåringen, men det er slike stunder man husker. I mitt minne er det som et eget fotoalbum. Liksom øyeblikksbilder som er klistret inni hukommelsen. Bilder av hverdagssituasjoner som hadde noe ved seg som gjorde at de ble husket så godt. Det er bilder av bestefar og meg i gulrotåkeren, krabbende på alle…