Voksenlivet – å få det til å funke

Voksenlivet er en øvelse. Særlig om sommeren når man egentlig bare vil ligge på en luftmadrass, spise is og ellers gjøre ingen verdens ting. Hvordan få det til å funke?

To typer voksne

I min, kanskje noe enkle verden, finnes det to typer voksne. Den første typen er de som er voksne. De som tar alt seriøst og som sjelden gjør noe annet enn det man kan forvente av en voksen. De finner tegnefilmer «helt OK», men ser ikke på det med mindre ikke barna deres vil det. De ser på egen barndom som et tilbakelagt stadium og på hverdagens plikter som såpass tyngende at irritasjonen over den andre typen voksne stadig skinner gjennom. «Forstår du ikke alvoret?» Så forstår de da heller ikke hva den andre typen voksne baler med.

Den andre gruppen har nemlig mer enn nok med å finne ut av hele dette konseptet kalt å være voksen. Dukker det opp en utfordring, er deres første innskytelse å se etter en annen voksen. En mer voksen. Ikke for at de ikke selv kan mestre hva enn som kommer deres vei, men fordi de selv har en slags evig pågående identitetskrise. «Voksen? Jeg?» Tegnefilmer er fortsatt et alternativ og egen barndom framstår som svært levende. De fungerer fint i hverdagen, men det er deres latter du hører ringle når dagen synes som tyngst. Livet er til for å nytes den ene gangen vi har det!

Ja, også kan du jo gjette hvilken av de to typene av voksen jeg selv mener å tilhøre. Overskriften, Voksenlivet – å få det til å funke, burde, om ikke annet, gi et hint.

Voksenlivet er å samle erfaringer

Jeg har gjort rent i dag. Det er kan hende sommerferie, men jeg skipper ikke helgevasken. Ikke nå lenger. Ikke hver uke.

Ja, også kan du jo kanskje lure på hva denne striksheten handler om, i nærmere tredve varmegrader og solksinn. Er det nå så viktig, da?

Ikke egentlig, men dette voksenlivet har gitt meg noen erfaringer. Og, hva hadde vel erfaringene vært verdt om jeg ikke agerte etter dem? Det har nemlig vært mange nok somre hvor jeg har latt det flyte. Hvor husarbeidet har vært redusert til et minimum for at sommeren liksom har fått gå først. Eller for at det har opplevdes mest praktisk – der og da.

De siste årene har jeg derimot stått i mot impulsen for øyeblikkelig vinning. Erfaringen har lært meg at det er bedre å ta litt hele tiden i stedet for ett skippertak til slutt. Det blir ikke mindre sommer av det, og om noe, så blir det faktisk en bedre sommer.

Vedlikeholdsarbeid

Disiplin. Selvinnsikt. Erfaring. Jeg vet ikke hvilket ord som er det riktige å bruke. Ikke lenger fornektelse er også et alternativ, forresten. Jeg har aldri likt skippertak og jeg har aldri likt uorden. Når det flyter rundt meg på alle kanter, så fungerer jeg mindre optimalt.

Det var en erkjennelse jeg gjorde også ikke så lenge før veslekælls konfirmasjon
Les mer HER

Det er noe jeg har visst lenge, men å handle bevisst på den kunnskapen krever litt øvelse. Ikke minst av gjenkjennelse. Nettopp den øvelsen har også ført til at jeg i dag dro fram vaskebøtta. Den, i tillegg til at når gradestokken skyter til værs, så er det siste stedet jeg vil være, utendørs. Jeg er ikke så god på varme, og det måtte jeg ikke engang bli voksen for å forstå. Da kan jeg heller gjøre noe fornuftig inne.

For greia er den, at om jeg gjennom sommerferien stadig gjør litt – skal vi kalle det – vedlikeholdsarbeid, så fungerer alt så mye bedre. Hodet mitt for det første, men også hele familien i sin helhet. Kan hende henger det sammen med at vi i bunn og grunn er hverdagsmennesker, men også fordi at et noenlunde vedlikeholdt husarbeid opprettholder en viss orden. Folk finner tinga sine. Folk tar fortsatt av seg på bena. De rydder opp etter seg.

Voksenlivet er en øvelse

Når jeg har kommet til den konklusjonen, at litt vedlikeholdsarbeid er fornuftig, så er det etter mange års øvelse. Voksenlivet er sånn, har jeg funnet ut. En lang kjede av prøving og feiling, mer prøving og finjusteringer.

Det har vært nok av de årene hvor hverdagen i august har startet med en fullstendig nedvask av huset. Spesielt husker jeg et år hvor naboene her møttes over en kaffekopp og det kom fram at alle i tur og orden hadde måttet ta seg selv i nakkeskinnet. Våre respektive hus hadde sett ut som grisefjøs, og nå gikk det ikke lenger å skjule det med et sveip med feiekosten. Det var en slags felles trøst i felles skjebne, men jeg husker også følelsen av å bo i det kaoset.

Den følelsen likte jeg ikke. Derfor har jeg i årene siden stadig justert meg mot noe som kunne fungere bedre. For alle. De siste par årene har jeg funnet formen, og den er i grunnen grei: Holde på rutinene.

Et sommerhjem

Jeg vil ikke bruke sommeren på husarbeid. Jeg vil ha mest mulig ferie, jeg også. Men, det krever at også hodet kan koble av, så da må noe husarbeid gjøres. Derfor har jeg heller gjort noen justeringer i selve hjemmet, for å minimalisere tiden brukt på husarbeid gjennom sommeren.

Og, vi kan jo bare fastslå, én gang for alle, at voksenlivet i stor grad består av å møte seg sjøl i døra. Eller foreldrene sine for den del. Som barn skjønte jeg aldri hvorfor mamma kastet ut golvteppene sommerstid. Nå gjør jeg det hvert år selv. Det gjør jobben med å holde golvene rene sånn omtrent hundre ganger enklere på denne tiden av året.

I tillegg fjerner jeg nesten alle lysestaker. De blir ikke brukt på sommeren likevel, så hvorfor la dem stå og samle støv? Desto koseligere blir det å ta dem fram igjen når de faktisk skal brukes. Det samme gjelder forresten interiørpynt i sin alminnelighet. Ikke at jeg har overflod til vanlig heller, men om sommeren reduserer jeg til et absolutt minimum. Én ting er at jeg ikke har behov for den samme, lune følelsen i hjemmet som i mørketiden, men også for at det letter husarbeidet. Færre ting som samler støv gir mindre å tørke støv av!

Jeg er ingen minimalist i ordets rette forstand, men har det likevel som et slags ideal.
Les mer HER

Voksenlivet skal funke

Kort og godt har jeg vel rett og slett innsett at sommeren er for lang til å innføre unntakstilstand. Én ting er liksom den uka mellom jul og nyttår, noe annet er det med de åtte ukene mellom to skoleår.

Det har forresten også voksenlivet lært meg, at de åtte ukene er noe annet for en mamma enn for et barn. Jeg tenkte selvsagt aldri på det som barn, men innimellom alle timene og dagene på stranda, så ble klær vasket og mat laget. Det er fortsatt en gåte hvordan det gikk til, for jeg kan ikke huske noe annet enn at vi var på stranda, men det er vel kanskje en slags sommermagi akkurat som julen har sin?

Og igjen tenker jeg at voksenlivet er en evig øvelse. I alle fall for oss det liksom ikke kommer helt naturlig for. På overflaten ser det helt sikkert ut som at vi som tilhører Voksne type II også har taket på ting, men jeg kan forsikre om at det er en evig søken etter optimalisering. Hvordan få dette voksengreiene til å funke samtidig som vi kan maksimalisere livet, liksom.

Derav fredagsvasken. Jeg brukte tre timer i dag. Det syns jeg er helt innafor, og jeg var ferdig til lunsj. Og enda viktigere: Jeg vet at de tre timene legger et godt grunnlag for den neste uka. Sånn at jeg kan minimere tiden jeg bruker på husarbeid da. Om alle rydder opp etter seg selv og kjøkkenbenken alltid er ryddig når vi tar kvelden, så er mye gjort. Så kan jeg også være med på sommerferiemoroa med ungene. Bade, lese bøker, spille spill, spise is.

Øvelse gjør mester!

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg