Frustrert sjølberger

Senebetennelser er ikke til å spøke med. Spør bare en frustrert sjølberger som ser våren passere mens hun selv svelger unna kameler med stor appetitt.

Mot normalt

Jeg trodde aldri jeg skulle si dette, men nå er jeg lei av å lese. Det er april; jeg skal ikke rekke å pløye gjennom 470 sider på to og en halv dag! Strengt talt skulle jeg ikke hatt tid til å lese i det hele tatt!

Jeg er en frustrert sjølberger om dagen. Ja, eller om vi skal skjære sannheten til benet: Jeg er frustrert – punktum.

Denne senebetennelsen jeg har pådratt meg gjør infernalsk vondt. Én uke etter første time hos fysioterapeut og med total avlastning, klarer jeg fortsatt ikke å spise middag med kniv og gaffel samtidig på grunn av smerter. Og smertene, de kan jeg egentlig leve med. Det som virkelig tar meg, er alt jeg ikke får gjort!

Lurer du på hva dette handler om?
Svaret finner du HER

Frustrert sjølberger

Jeg har en frukthage og enda to hager jeg skulle ha raket. Jeg har et titalls små potter jeg skulle fylt med jord og sådd i. Like mange potter har planter som venter på ompotting. Kjøkkenhagen skulle jeg ha endevendt jorda i og jeg har et drivhus som skal repareres.

Og – alt jeg kan gjøre er og puste med magen og bruke venstrehånda til å smøre meg med tålmodighet. Det begynner å bli rimelig tomt i den krukka, kan jeg fortelle. Denne sjølbergeren er frustrert og så rastløs som bare den kan bli som aller helst vil ut og arbeide med jorda i vårværet.

Samtidig vet jeg at den minste overskridelse av fysioterapeutens ordre ikke fører til annet enn forsinket tilfriskning. Det er ikke et alternativ. Det er bare å finne enda en bok.

Lettere sagt enn gjort

«Kan du ikke bare be om hjelp, da?» Joda, og jeg gjør det så langt samvittigheten min strekker seg. Samtidig er det også en øvelse i prioriteringer, dette. Hva må gjøres? Hva kan vente?

Hva gjør sjølbergeren når han eller hun blir syk?
Les mine tanker om temaet HER

Det er jo nemlig ikke sånn at alt står og faller på den rakinga, for eksempel. Fortsatt er et frostnetter, så kjøkkenhagen kan vente. Såinga kan jeg klare selv om jeg bare får bestukket noen unger til å fylle pottene med jord. Alt ordner seg. Også for en frustrert sjølberger.

Det blir jo ikke bedre av at jeg bare har min egen stahet å takke for dette. Jeg har selv satt meg i denne situasjonen, så det er bare å svelge unna kamelene jeg egenhendig har servert. Men, etterpåklokskapen har liten verdi. I alle fall akkurat nå.

Så, hva er poenget? Jo, at livet skjer. Alltid. Alle har sitt og det vil alltid prege de oppgavene man er gitt og har satt seg fore. Den vissheten gjør meg vel ikke akkurat mindre frustrert i rastløshetens stund, men det er jo like fullt verdt å minne seg selv på: Livet skjer mens en planlegger noe annet. Det er bare å finne en ny, ulest bok i hylla. Og det blir nok både sommer og mat på bordet i år også – på den ene eller andre måten.

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg