OL for en hver

De siste to ukene har jeg vært bitt av OL-basillen. Er jeg medgangssupporter? Nasjonalnostaliger? Liksom-entusiast? Eller handler OL-gleden om noe helt annet?

TV-slave

Hvis ikke du har fått med deg at vinter-OL er i gang, så lever du antakelig under en sten. Eventuelt på en annen planet. Hvorvidt du interesserer deg eller ikke, spiller ingen rolle, men det er ikke til å gå glipp av.

Selv har jeg et temmelig tilfeldig forhold til OL. Jeg har aldri gått glipp av det, men har heller aldri satt himmel og jord i bevegelse for å få det med meg. Tidssoner og livet generelt har liksom påvirket hvorvidt jeg har sittet benket foran TV-skjermen eller ei.

I år har alle forhold ligget til rette for å følge med, og jeg har blitt en TV-slave. De siste to ukene har jeg antakelig sett mer på TV enn jeg gjorde i hele 2025 til sammen! Jeg har sett Klæbo ta gull og slå rekord på rekord. Fått oppriktig vondt av McGrath som kjørte ut fra sitt livs sjanse og gikk til skogs for litt egentid. Ropt spontant OJ i stua når Malinin har slått salto på isen. Vært livredd for et nakkebrudd når Frostad turnet seg inn til gull i Big Air.

OL i stedet for gærne menn i dress

Jeg er ikke egentlig en sportsentusiast. Til en viss grad følger jeg med i det som skjer, men jeg sitter ikke og ser på sport på TV. Likevel er det noe med OL som fenger. Jeg har de siste par ukene lurt litt på hvorfor.

En del av svaret kom kan hende til meg allerede under åpningsseremonien. Vi satt og så på den i sofaen her, etter å ha feiret veslebrors sjuårsdag. Land etter land kom jublende med hvert sitt flagg, båret av utøvere som i mange år har arbeidet benhardt nettopp for disse to ukene.

I den tiden vi nå lever i, er ikke det småtterier. Jeg tenkte på alle de millionene av mennesker som samtidig som oss satt og så nøyaktig de samme scenene. Gud, så godt at vi mennesker kan samles om noe gøy, for én gangs skyld! Og – når jeg siden har sett utøvernes omsorg for hverandre på kryss av nasjoner, så har jeg tenkt at det er håp. Tross alt og alle gærne menn i dress.

Spesielt inntrykk gjorde finalen i storslalom for kvinner, hvor Stjernesund fra Norge kom på delt sølvplass med Sverige. Den jubelen de møtte italienske Brignone med da hun suste over målstreken og tok gullet fra de nordiske naboene, var rett og slett rørende. Tenk å glede seg så mye på andres vegne når man selv akkurat har blitt slått på målstreken!

Stygge blikk

Rørende synes jeg også det er å se lettelsen i utøvernes ansikter når de går av banen etter å ha prestert i hvilken enn idrett det er de har satset livet på. I noen tilfeller, bokstavelig talt, syns jeg det ser ut som. Jeg har aldri tenkt på skøyteløp som livsfarlig, men det var før jeg ble sittende pal og se på kortbaneløp to sene kvelder på rad!

Ja, for tro endelig ikke at jeg bare har fulgt norske idrettsutøvere! Og det er jo det som har blitt det latterlige her hjemme disse to ukene også, egentlig. At jeg liksom har støvsugd TV-apparatet for OL-sendinger! Jeg, som normalt tyr til bøker på kveldstid i stedet for TV, har nå funnet fram mitt styggeste blikk om husbonden har forsøkt å foreslå noe annet enn kunstløp når han omsider har nådd TV-stua etter endt arbeidsdag.

Men kunstløp? Sukk og dån altså! Gamle, nedstøvete småpikedrømmer har så vidt begynt å lee seg, selv om jeg innser at jeg er sånn omtrent ni OL for sent ute til å begynne på karrieren. Men de folka der, de imponerer meg stort!

OL inspirerer

Det er vel forresten kanskje det som får meg til å bli sittende foran TV time etter time om dagen også. Jeg blir så vanvittig imponert! Inspirert, ikke minst!

Her er det mennesker som har trent og trent, feilet, prøvd igjen, gått på smell etter smell, reist seg, blitt bedre og bedre og så er de til slutt blant de aller, aller beste i det de driver med. I hele verden!

Forleden dag skrev jeg om å flytte grenser. Her tipper jeg de er dritgode!
Les mer HER

Veien mellom suksess og skuffelse er likevel kort. Marginene er små også når det gjelder. Det minnet vel stakkars McGrath oss på. Ett feilskjær med skøyta i 50 km/t i svingen på kortbanen, så er det over og ut.

Likevel; likevel reiser de seg igjen. Hever hodet og går på igjen. Jeg beundrer det så enormt! Og én ting er at jeg blir imponert over alt de får til på idrettsarenaen. Det er dårlig med kvadruppelhopp på ælva når jeg står på skøyter, for å si’re sånn! Jeg presterer ikke engang en skarve piruett. Men mer enn å bli imponert, blir jeg inspirert! Til å gå på med krum hals, prøve, lære av feilene, prøve igjen, finpusse og perfeksjonere.

OL for en hver?

De færreste av oss kan ha OL som mål. Leser du dette, så er du antakelig – som meg – dessuten noen OL for sent ute til i det hele tatt å satse

Det er derimot ikke til hinder for å velge dedikasjon. Ikke for å bli verdensmester, men for å gjøre det man gjør godt. Det er liksom ikke noe halvhjertet over det vi kan se på TV i disse dager. Hver eneste curlingsten er satt med den største presisjon, selv om hver sten bare er én i rekken av opp mot 80. Hver sten med mål om å bli den beste til nå.

Å skulle satse alt på alt alltid er kanskje ikke overkommelig for de fleste av oss. Likevel er det noe med ideen på det som appellerer til meg. Stadig å gjøre det godt, stadig å gjøre det bedre. Om det er fletta i håret på morgenen, hevingen på brødet, tiden på løpeturen, sådden i drivhuset eller stoppingen på en raggsokk; det er i grunnen det samme hva det er. Jeg liker tanken på å gjøre det helhjertet, alt jeg gjør!

Kan hende handler det dypere sett mer om frykten for stillstand enn behovet for en god prestasjon. Jeg er livredd for ikke å lære, ikke fortsatt å utvikle meg. Jeg tipper det også er mye av drivkraften for utøverne i OL; ønsket om alltid å ville utvikle. Vissheten om at begrensningene kun befinner seg der de selv legger dem.

Frigjort tid

Nå er OL-eventyret snart over for denne gang. Medaljer, personlige seire og nederlag pakkes ned i koffertene til utøverne. Noen reiser hjem for å trene mer til neste mesterskap, andre har oppnådd det de ønsket.

I TV-stua på Fjellborg vil TVen igjen være skrudd av på dagtid. Jeg vender tilbake til normal rytme igjen og det samme vil jeg anta at gjelder for flere av oss.

Medgangssuppoertere? Nasjonalister? Nasjonal-nostalgikere? Liksom-entusiaster? Virkelige entusiaster? Det samme kan det egentlig være. Det viktigste, akkurat nå, tror jeg, er at vi har fått noe annet å samle oss om for et par uker. Fokuset har ligget på lek og moro og vennskapelig kniving i OL-løypene. Kriger og klimakrisen har ikke forsvunnet mens verdens øyne har vært rettet mot skøytebanene i Italia, men vi har liksom fått et pusterom. En påminnelse, ikke minst, om at verden også har noe godt, og et fellesskap uten at FN er nødvendig fellesnevner. Jeg tror vi trengte det nå.

Jeg har i alle fall kost meg. Det har vært et eventyr, kort og godt. Et lite tomrom forventer jeg over helga, men den tiden jeg får tilbake får jeg heller bruke på å finpusse på egne prestasjoner i stedet. Det er fortsatt is på ælva her. Noen ny Jutta Leerdam blir jeg ikke, men kanskje jeg i hvertfall kan mestre en halv piruett?

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg