Momentum er alt

I dag ville jeg aller helst bare sove, men det er sjelden løsningen når energien er lav. Da gjelder det å få opp momentum og å få noe gjort! Men hvordan?

Anfall på vei?

I dag ringte klokka til vanlig tid igjen. Jeg gjorde alt på automatikken, akkurat som jeg gjør hver eneste morgen. Finner fram sokkene jeg har sparket av meg i løpet av natta, bytter pysjoverdelen med vanlige klær, går på badet, ser videregåendebussen fra vinduet og konstaterer at både den og jeg er i rute, vekker veslebror, går ned, skrur på kaffemaskinen, lager frokost og tar den med meg inn i TV-stua.

Avviker jeg fra denne rutinen på en vanlig hverdag, er jeg høyst sannsynlig død. Eller så har det blitt så kaldt ute at jeg ett eller annet sted mellom kaffemaskinen og frokosten også må fyre opp i vedkomfyren på kjøkkenet.

Jeg er et morrasmenneske, men like fullt trøtt når dagen begynner. De siste ukene har jeg vært ekstra trøtt. Nattesøvnen har vært preget av uro og mye våkentid. Det er vel egentlig et tegn på at jeg bør se å komme meg ut i hengekøya igjen, for der sover jeg aller best, men den tid kommer. Vanligvis våkner jeg til i løpet av frokosten, men i dag var jeg like trøtt. Alt jeg ville, var å sove mer.

Når det skjer, er nesten alltid min første innskytelse at «nå kommer et anfall». Er jeg uforklarlig sliten en dag, er det ikke sjelden at det kommer et, nemlig. I dag hadde jeg i tillegg vondt i hodet og en ulyd i øret. Livet med Ménière er ikke alltid så forutsigbart, men jeg har en form for aura.

Ménière er en anfallssykdom som sitter i det indre øret.
Les mer HER

Én ting som funker

Da ungene hadde gått til bussen, gjorde jeg noe jeg nesten aldri gjør: Jeg gikk og la meg igjen. Jeg våknet ikke før halvannen time senere. Fortsatt ikke i nærheten av energisk, men det var i det minste stille i øret og OK i hodet. Puh! Jeg fylte en kaffekopp og satte meg i sofaen og leste et par kapitler.

Underveis kjente jeg på det, at dette går ikke. Jeg trenger momentum!

Energien var like på bunnen, men jeg kjente at jeg ikke orket å ha det slik resten av dagen. Drahjelp i været var det heller ikke å få, rått og småtåkete somd et var. Og, hvor naturstridig det enn høres ut, så er det på slike dager bare én ting som funker for meg: Å gå ut!

Jeg gikk i garderoben min og fant fram treningstøy. Skikkelig treningstøy med thights og det hele. I garderoben i gangen fant jeg løpejakke, joggesko og pannebånd. Airbudsene godt inn i øra og Løpeliste på play, klar, gå (ja, for løpe får jeg ikke lov til riktig enda)!

Momentum. Alltid momentum.

For første gang siden operasjonen for ti og en halv uke siden fullførte jeg fire kilometersruta mi. Ja, og det på en tid som hadde vært god selv før ryggen kapitulerte helt en eller annen gang på forsommeren!

Da jeg kom hjem igjen, var all trøtthet som blåst vekk. Dopaminet er til å stole på, altså. Og – det vet jeg jo. Det er jo nettopp derfor jeg tvang meg selv ut i dag, selv om jeg aller helst ville sove enda mer. De gir meg momentum!

Etter kondisjonsøkta, kjørte jeg en halvtime med styrke og mobilitet. Mer dopamin, og jeg fikk ryddet opp litt småtterier som hadde hopet seg opp. Jeg tømte oppvaskmaskinen, satte på to vaskemaskiner og klargjorde i samme slengen snora for det som skulle komme. Bam, bam, bam! Plutselig var det som en vanlig dag.

Momentum er poenget

I dag var det treningen som gav meg momentum. Det er alltid en fulltreffer, men ikke utelukkende nødvendig. Ikke for å oppnå momentum, i alle fall. Treningen gir meg riktignok litt ekstra å gå på, etter som jeg alltid får påfyll av dopamin, men det finnes andre veier til å få ting gjort.

Det kan være nok at jeg får tømt den oppvaskmaskinen, redd opp senga eller ryddet det ene rommet. Jeg må komme i gang med noe og klare å fullføre det. Det er der nøkkelen ligger.

Helt når og hvordan det skjedde, vet jeg ikke, men etter at jeg ble bevisst på sammenhengen mellom å gjøre noe og å gjøre mer, har det blitt litt enklere å komme seg over kneika. Dårlige dager tillater jeg meg selv absolutt å ha. De siste ukene særlig, etter som kroppen min jo har hatt mer enn nok med å friskne til etter en stor operasjon, men det er også forskjell på en dårlig dag og lite energi. Har jeg lite energi, må jeg prøve å finne mer – framfor å la nivået synke ytterligere.

Jeg er glad i å slappe av, men sofaen unngår jeg aller helst.
Les hvorfor HER

Det handler absolutt ikke om å være flink pike, bare bevisst. Ja, for det er lett nå som mørket faller på og sjølberingssesongen er over, å bli mer passiv. Alt blir fort et ork, og når alt blir et ork kommer man raskt bakpå med selv de enkleste hverdagssysler. Da gjelder det å få opp momentum, men kanskje enda viktigere: Å finne sin vei til momentum. Den ene tingen som gjør at en kommer i gang når sofaen frister mer.

Og for all del: Sofaen er god den. Innimellom også helt riktig plass å være, men på de aller, aller fleste dagene føles den jo mye bedre – liksom mer vennlig, nesten – om man bare har gjort litt først?

Hva er din beste nøkkel til momentum?