Derfor er vi sjølberget

Én av grunnene til at vi er sjølberget, er fordi det gir oss en livsstil i tråd med våre verdier for hvordan vi ønsker at vårt familieliv skal være. Også er det kanskje hundre grunner til!

Derfor er vi sjølberget

Derfor er vi sjølberget. Da denne teksten begynte å forme seg i hodet mitt, lurte jeg litt på om jeg skulle skrive jeg eller vi. Det ble vi. Å være sjølberget er ikke et enmannsprosjekt her hos oss, selv om det er jeg som har hovedansvaret for at vi er det. Det er et familieprosjekt hos oss, og alle bidrar hvert på sitt vis. Enten det er ved å fôre hønene, hyppe potetene, luke i kjøkkenhagen, slakte grisen, plukke epler eller å spise maten.

For ikke å snakke om noe som er et eget innlegg verdig: Å godta tiden det tar å være sjølberget. Man lever på et annet sett enn nåtidens A4-liv når man lever sjølbergingslivet, men jeg syns ikke det er en påstand som skal oppfattes som avskrekkende. Snarere er det en mulighet for å finne en vei utenom, kanskje. Til å redusere farten i livet.

Men, det å godta tiden det tar å dyrke maten selv, det er også et familieprosjekt. Med dyr og levende vekster å ivareta, står vi ikke like fritt til å disponere tiden vår som alle andre. På den annen side, så gir det oss paradoksalt nok kanskje mer tid, og det er faktisk én av grunnene til at vi er sjølberget.

Derfor er vi sjølberget

Ja, for når vi har ansvar for både griser, høner, bier og planter, så kan vi ikke bestandig være på farten. Vi har måttet velge øvrig livsstil etter den grunnmuren vi har lagt gjennom å velge å være lang på vei sjølberget. Det har gitt oss en på mange måter roligere hverdag enn mange andre har.

Innimellom hender det vi får høre at vi burde roe ned litt på den måten at vi fått mindre å henge fingrene i. Det er bare det, at jeg tror ikke vi hadde opplevd å ha mer tid til rådighet likevel. Heller tvert om. For, hadde ikke tiden gått til å pusle rundt i kjøkkenhagen og i drivhuset, stelle for hønene og å gå i skauen på matauk, så hadde tiden vært brukt til noe annet.

Angrer dere? Det lurte bestemor veldig på de første årene etter at vi overtok her på Fjellborg.

Les svaret mitt HER

Høyst sannsynlig til noe som hadde kjørt tempoet opp. Noe som hadde krevd en forpliktelse til klokkesletter fem dager i uka, timesvis tilbragt i bilen all den tid vi ikke bor direkte sentralt, og mindre tid til fellesmåltider og samvær med barna.

Sånn sett kan vi si at det er én av grunnene til at vi er sjølberget, for det gir oss en livsstil i tråd med våre verdier for hvordan vi ønsker at vårt familieliv skal være.

Tusener av mirakler

Verdiene er vel forresten hva det hele koker ned til, uansett. Det er nok aller helst derfor vi er sjølberget, for å kunne leve i tråd med de verdiene vi har i livet.

For egen del handler disse verdiene i stor grad om tid. Jeg vil ha tid til å leve livet og ikke bare å leve det, men også oppleve livet. Ikke bare haste fra det ene til det andre, uten å sanse de tusener av mirakler som er der, like for øynene på oss om vi bare har tid til å oppdage dem.

Blomstene som åpner seg for morgensolen og trekker seg sammen for natten. Det lille frøet som blir til en plante som gir mat og frø til hundrevis av nye planter som igjen gir mat og frø til nye planter. Høre fuglesangen, og kjenne årstiden på intensiteten i den. Putte én potet i jorda og med litt tålmodighet få ti igjen. Hadde jeg visst om alle disse små hemmelighetene om jeg hadde hastet gjennom livet?

Når jeg har tid til sånt, senker tempoet seg på en helt annen måte. Jeg opplever en tilstedeværelse som jeg igjen kan bruke på en måte som gagner familien jeg har valgt å få. Hektisk kan det såvisst være hos oss også, for å være sjølberget er ikke at ting kommer av seg sjøl, men det er forskjell på hektisk og stress.

Vi er sjølberget for det gir mening

Jeg opplever at det å være sjølberget gir mening i hverdagen. Livet ble jo slettes ikke slik jeg så for meg da jeg var 20 og midtveis i utdannelsen som økonom, men jeg har i årene etterpå stadig lurt på hvor lenge jeg hadde kunnet arbeide med noe så virkelighetsfjernt uten å møte veggen av det før eller siden.

Hva hadde livet vært hvis bare ikke …?

Les hva jeg tror HER

Ja. Jeg kaller det virkelighetsfjern. Tar vi det helt ned, så gir det absolutt ingen mening å skulle sitte å flytte tall fram og tilbake på en datamaskin. Noe har det selvsagt for seg, sånn vi har innrettet samfunnet, men til syvende og sist holder det ikke liv i oss.

Da føles det langt bedre å sette en tomatstikling ned i et hull og pakke jorda godt rundt røttene på den. Følge den i veksten, tyve, vanne, gjødsle, stelle, høste. Derfor er jeg sjølberget, for å kjenne på dette meningsfulle i å sette mat på bordet til familien min, uten mellomledd.

Nedarvet å være sjølberget?

Kan hende er det en nedarvet egenskap gjennom generasjoner. Det har jeg lurt litt på, om det er derfor vi er sjølberget. At det ligger så sterkt i meg. Jeg har bondeslekt på to sider. For den ene oldefaren min var det å kjenne jord på hendene så essensielt for livsgleden at han nærmest ble fraktet ut på jordet i trillebår da det led mot slutten, bare for å få grave i jorda.

Da jeg var liten var det å bli økonom langt i fra en drøm. Det var budeie jeg skulle bli. Med mange dyr og aller helst ei fele. Verden måtte være god sånn, med dyr til selskap og musikk til glede.

Jeg må smile litt ved minnet, for selv om Fjellborg ikke kan sammenliknes med en støl langt til fjells og det er dårlig med kyr på bås, så la det seg likevel til rette på et vis. Og fele ble det!

Som barn fikk jeg tildelt tangenter i stedet for strenger, men drømmen beholdt jeg.

Se hva jeg fikk i tredveårsgave HER

Kanskje er det en mening med at ting blir som de blir. Jeg har et vitnemål fra høyskolen med toppkarakterer i alt fra bedriftsøkonomi til EU-kunnskap og organisasjonsteori, men det var med høner og potetåker det endte. Trælene og sørgerennene på hendene vitner om alt annet enn et liv på et lite kontor.

Derfor er vi sjølberget – og det er jeg glad for

Når jeg tenker på alle grunnene til at vi er sjølberget, så ser jeg først og fremst at vi har fryktelig mye å være glad for. Visst er det strevsomt til tider, og det er ikke akkurat minste motstands vei. Likevel er jeg glad for at det var dette som ble veien vår. Vi er tilfreds, og det er godt å kjenne på. Flere skulle få kjenne på den følelsen innimellom.

Jeg ser også at det ikke finnes ett enkelt, kortfattet svar. Den ene årsaken henger sammen med den andre, og det er ikke én grunn alene til at vi langt på vei er sjølberget. Det bare ble sånn? Nja, jeg tror ikke riktig det heller.

Men at det er en fin måte å leve livet på, det synes jeg så absolutt. Jeg liker å kjenne på forankringen til grunnmuren i meg. Leve på lag med naturen, og ikke på tross av den eller ved siden av den, men i den.

Og – jo mer på skakke vår klode snurrer og jo mer galskap vår verden fylles av, jo sterkere er følelsen av takknemligheten over å kunne klare seg sjøl! Vite at vi klarer oss. Kanskje ikke bare rent praktisk, men også fordi vi får kjenne på livet på godt og vondt i en hverdag som vår.

Ofte tenker jeg på det å ha dyr som en øvelse i livsmestring.

Les mer HER

Enda flere grunner

Også er det selvsagt alle de andre grunnene for å være sjølberget. Gleden ved å kjenne jord på henda, se at det du putter i jorda spirer og gror og gir mat du kan spise. Episk! For å si det på moderne vis.

Frisk luft, god mat, mestringsfølelse; ja, lista er lang. Jeg har skrevet en del om det tidligere også, og jeg står fortsatt inne for hver eneste ord. Ta gjerne en titt på disse innleggene også:

Topp 10: Best med sjølbering
Elleve gode grunner for sjølberging
Jeg er rik

Med alt dette sagt: Å langt på vei å være sjølberget er ikke bare en dans på roser.

Bunn 5: Det verste med sjølberging
Det enkle livet på landet?
#livetpålandet – bare idyll?

Men, går du og lurer på om dette er noe for deg, sjølbergingslivet altså, så er det mitt ønske at du skal få et så nyansert bilde av det som mulig. Når jeg forteller at «derfor er vi sjølberget», så kan det jo virke overveldende på mange når det er så store tanker og ord. Jeg forstår det. Likevel håper jeg at du klarer å se at det er mulig, uansett utgangspunkt, og at fordelene ved denne livsstilen er der.

Å vise en ærlig hverdag har jeg troen på at er viktig for å bygge det fellesskapet en ønsker.

Les mer HER

En livsstil

Glem heller ikke at vi har også begynt et sted! Helt konkret med en gammel saftkoker som stod igjen på loftet etter de forrige eierne da vi kjøpte vårt første hus. Med en flokk høner klare for gassdøden og det lille drivhuset som stod igjen her på Fjellborg etter bestefar. Trikset har vært å begynne og ikke å begynne på mer før det man først satte i gang med funket. Siden kan man utvide. Utvikle seg og utvide.

Aller mest opptatt er jeg av at det skal funke. I vår hverdag slik den er. I din hverdag, slik din hverdag er.

Også håper jeg at du ser at det gjør det. Funker, altså. Og at det å langt på vei være sjølberget er så enormt mye mer enn bare den maten du putter i munnen. Det som er noe av det jeg har prøvd å sette ord på når jeg har forsøkt å forklare hvorfor vi er sjølberget. Det er en livsstil, rett og slett – og jeg elsker den!

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg