Utenlands – og hjemme

Mange lurer på hvordan det egentlig er å ha et barn som bor utenlands. Savner vi ham veldig? Er det rart? Hvordan var det på bursdagen hans? Vel …

På skole i London

«Veslekæll i fosterhjem» var en av overskriftene her på Hverdagen på Fjellborg i august. En særdeles dramatisk vinkling som han selv forlangte å få på saken. Og – det stemte jo. Veslekæll har flyttet i fosterhjem. Vertsfamilie er ordet vi bruker i hverdagen, men i følge britiske myndigheter er det per definisjon et fosterhjem. Når barn under 18 år bor under et annet tak enn sine foreldres i mer enn 28 dager – selv om det er frivillig – så er det å anse som et fosterhjem.

I dag er det, på dagen, to måneder siden husbonden og jeg satt oss på flyet hjem til Norge og etterlot vår førstefødte for skolegang i London. På de to månedene har vi fått ganske mange spørsmål. For, hvordan er det egentlig å ha et barn som bor utenlands? Savner vi ham ikke noe aldeles forferdelig? Og hvordan går det egentlig med ham? Hva med skolen?

Jeg har lyst til å dele noen av våre erfaringer så langt, men først og fremst fra vårt perspektiv som foreldre. Veslekæll har jo sin egen historie å fortelle, og den er ikke min å dele her på min blogg. Men, bare for å ha det sagt: Han stortrives!

Veslekæll flytter i fosterhjem
Innlegget kan du lese HER

Bursdag i utenlands

Vi kan jo begynne med det siste først: I går hadde veslekæll bursdag. Femten år har det gått siden han «ville ut å se verden» som han selv uttrykte det for mange år siden. Og verden, den får han jo sett for tida!

«Er det rart å ha ham utenlands på bursdagen?» spurte flere venner meg i går, uavhengig av hverandre. Og ja, det er klart, men ikke så veldig. Akkurat det kan vi kanskje takke speiderarrangementet Jota Joti for; det har i mange år sammenfalt med bursdagen hans, så ikke å se ham på selve dagen er faktisk ikke helt ukjent.

Likevel er det jo rart med det, å ha sin egen femtenåring en reise på minst fem timer hjemmefra. Bare å ringe ham på bursdagen og gratulere ham med dagen som en annen … voksen. Gårsdagen var en bemerkelsesverdig vanlig dag, og den tanken slo meg flere ganger.

Det var imidlertid en erfaring som var litt fin. Selvsagt var det trist ikke å få gitt gutten en klem og å gjøre litt krus på ham på bursdagen. På den annen side var det fint å erfare at det ikke var trist på en sånn måte at det ødela hele dagen og dagene før og etter. En slags fin øvelse på det som kommer om noen år, liksom. Dessuten, han hadde det fint i London og ble tatt godt vare på av vennene sine der. Da vi snakket med ham i går kveld, gav han bursdagen utenlands ti av ti mulige. Bedre kan det jo ikke være!

Livet hjemme

Ja, og her hjemme går livet egentlig sin vante gang. Vi er én i minus, men det blir hverdag av sånt også. At vi er en i minus har selvsagt ført til en liten omrokkering av arbeidsoppgaver, men den eneste som vel egentlig har tapt på det, er veslekæll selv. Å måke for grisen, som har vært hans faste jobb et par år, har nå blitt veslebondens jobb. Dermed er det veslebonden som tjener de slantene. Det er en ordning han er såre vel fornøyd med.

Også er det klart, at når husbonden og jeg en sjelden gang skal ut av huset på kveldstid samtidig, så må det planlegges litt mer. Den selvsagte barnevakta bor jo utenlands! Veslebonden er absolutt en velegnet og ansvarlig barnevakt, han også, men de to og et halvt årene som er mellom de to eldste i søskenflokken, utgjør en del kveldstid. Et problem har det så langt ikke vært, men som husbonden og jeg konkluderte første gang vi stod ovenfor en slik kveld: Vi har liksom rykket et par, tre år tilbake i tid som foreldre. Når eldstemann hjemme er tolv og ikke femten.

Ved middagsbordet merker vi også at det mangler en. Særlig de ettermiddagene som husbonden ikke er hjemme til middag (og det er egentlig majoriteten). Plutselig har vi alltid mat til overs! Jeg lager jo mat til like mange stort sett uansett. Ja, for i og med at vi er sjølberget på blant annet gris, så er jo alt kjøttet vårt pakket i porsjoner à fem! Det blir imidlertid ikke svinn av den grunn, bare litt bedre lunsj eller kveldsmat til den som kommer først til mølla.

Savnet av ham som er utenlands

Ellers er det klart at vi savner veslekæll. Alle har sin funksjon i familien, og vi merker at et lem er bortreist, for å bruke en bibelsk referanse. Det er jo unektelig litt rart ikke å se ungen sin hver dag, eller i det minste hver uke.

Det «verste» har vi imidlertid foran oss. En god måned etter at vi tok farvel i London, var han en svipptur i Norge i forbindelse med en speidertur. Uka etter hadde vi høstferie, reiste utenlands og besøkte veslekæll i London. Småbrødrene fikk sett både skolen hvor han går og huset han bor i. Mange spørsmål fikk svar de dagene. Nå, tre uker senere, kommer han snart til Norge. Da er det de engelske skoleelevene sin tur til å ha høstferie, og den skal tilbringes i Norge.

Akkurat dét er litt rart, for det er som om han, de gangene han er hjemme, er her på en slags perm. En liten pause fra en hverdag som ellers er så full av inntrykk at det kan ta pusten fra noen hver, i alle fall oss skogsmatroser. En pause blant rådyr, traktorer og stille skau, før det er tilbake til tog, dobbeltdekkere og millioner av mennesker. No shit Sherlock, men livet i London er ganske annerledes fra livet på bygda.

Men, når han reiser tilbake til London etter høstferien, så ser vi ham ikke før til jul. Det blir det lengste strekket dette semesteret uten å se hverandre. Antakelig blir det litt trist akkurat når vi sier farvel Allehelgensdag – og så kommer hverdagen igjen allerede på mandag. Vipps, så er det jul!

Lærerikt halvår

Det er rart med det, alt som kan bli hverdag. Jeg tror imidlertid at både veslekæll og vi her hjemme har en styrke i å være rasjonelt anlagte mennesker i denne prosessen. Ja, for det er en prosess å være midt i det, også.

Vi gjør oss nye erfaringer med jevne mellomrom. Veslekæll kanskje mest, som faktisk er den som har hverdagen sin utenlands. Vi har mye til felles med britene, men det er like fullt en annen kultur. Det er også et annet språk. Selv om vi snakker det godt, er det noe annet plutselig å skulle uttrykke tanker, meninger og følelser, uten å ha et alternativ for å gjøre seg forstått. Sosiale koder, kollektivtransport (!), taus kunnskap man kun kan opparbeide seg ved å bo i et land over lengre tid, og det å bo i en annen familie, ikke minst. Du lærer mye om deg selv og hvem du er da.

Ikke minst når du må klare deg helt selv i situasjoner du ellers kanskje ville fått litt hjelp, helt uten å be om det. Selv om du er stor når du er femten år, så er det jo en hel del ting mammaer og pappaer fortsatt gjør for deg fordi de er mamma og pappa. Når du er utvekslingselev og bor langt hjemmefra, må du klare de tingene sjæl. Veslekæll er, og har alltid vært, en særdeles selvstendig type, men jeg vet at han har fått noen tester i så måte.

Det har vi for så vidt gjort her hjemme også. Uten å utlevere for mye, men vi kjente litt på det da gutten skulle ut å fly alene for første gang, med mellomørebetennelse, forsinkelser og fandens oldemor. Det er en situasjon det er krevende å være voksen i, selv når du er voksen. Da måtte vi bare sitte hjemme og la gutten være nettopp det. Voksen. Det var ingen annen mulighet. Men, det gikk, som vi ventet, bra, det også.

Et halvår utenlands

Hadde veslekæll ikke støtt på muligheter for læring og erfaringshøsting underveis, hadde dette halvåret utenlands ikke hatt den samme verdien. Det er vi temmelig sikre på, alle sammen. Utfordringene har imidlertid vært få, og hadde det ikke vært noen, hadde dét vært rart også.

Veslekæll har vært heldig. Han stortrives i London. Venneflokken er tallrik og opplevelsene mange. Tross alt har jo elevene ved skolen han går på London som en del av sitt klasserom.

Nettopp fordi han har det så bra, er det også enkelt for oss her hjemme å ha ham så langt hjemmefra. Det er sant som de sier at når de du er glad i har det bra, så kan du selv ha det bra. Og ærlig talt: Hva slags foreldre hadde vi vært om vi ikke hadde latt ham få teste vingene sine? Fortsatt er han ungen vår, men han er også femten år gammel. Det betyr ikke at han ikke fortsatt har behovet for den nærheten familien kan gi ham, men han trenger også å få følge sine egne drømmer. Det er ikke vår jobb å sette de grensene. Ja, og alle de andre grensene? Vi stoler såpass på den jobben vi la ned de første fjorten årene og ti månedene, at vi tror han kjenner dem godt nok til å holde seg innafor også.

Mange har gitt uttrykk for at de syns vi har vært gærne som har latt ham få reise så langt hjemmefra, men alle som kjenner veslekæll forstår også godt hvorfor. De forstår også hvorfor vi faktisk gruer oss litt til han kommer hjem for godt i desember. Det er ikke for at vi ikke vil ha ham hjem igjen, for det vil vi jo gjerne, men vi vil ikke at dette morsomme halvåret utenlands skal ta slutt for ham. Og det sier vel i grunnen sitt om hverdagen med og for en utvekslingselev? Det er opplevelser – og erfaringer – for livet. Både utenlands og hjemme.

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg