Høstuke med myke kanter

Vi er i ferd med å legge bak oss nok en høstuke og denne markerer at høsten er over halvveis. Den har vært fylt av bål både ute og inne, mose, sinte haner og vakre kvelder.

Ny start

Mandag stod vi opp før sola. Sånn har det blitt, men heldigvis slo den følge med oss et stykke inn i den andre kaffekoppen. Jeg liker det når mandagen kommer med sol. Kapasiteten min styres, dessverre, i stor grad av været. Det betyr at når uka begynner med sol, så begynner den bra. Med tæl.

Jeg var heller ikke sen om å bruke energien sola gav meg. Evnen min til å gå og stå på bena er oppe på omtrent 80 % etter operasjonen. En halvtime på tur er null problem, men jeg må jobbe litt med tempoet, så jeg har begynt å sette klokka på femten minutter når jeg går tur langs veien. Hvor langt kommer jeg før jeg snur og går femten minutter hjem igjen?

Formiddagen for øvrig gikk med til forskjellige ærend i byen. Jeg passet på da jeg likevel måtte utover. Mandag var det nemlig husbondens tur til å være pasient, all den tid han skulle få fjernet noen åreknuter, og mens han var på sykehuset fikk jeg unna en hel drøss med ting som har stått på lista en stund.

Vel hjemme hadde jeg – i likhet med husbonden – behovet for en pust i bakken før dagen fortsatte. «Ett kapittel og én kopp kaffe. La meg få de ti minuttene», bad jeg mann og unger, gikk inn i gamlestua og lukket døra. Jeg hadde ikke engang rukket å åpne boka før det ropte: «Mamma!»

Omsider kom jeg meg da gjennom kapittelet. Dagen fortsatte, det ble middag og enda var det litt igjen av dagen. «Skal jeg sette meg ned nå? Eller skal jeg få litt mer ut av denne fine høstdagen?» spurte jeg meg selv etter middag. Det endte med at både ungene og jeg gikk ut. Så kunne pasienten få litt ekstra hvile.

Typisk høstuke

Tirsdag morgen begynte omtrent som mandagen hadde gjort det.

Det var imidlertid kortvarig lykke. Hva var vel en typisk høstuke om ikke den hadde litt værskifter? Det var meldt gråvær, så overraskelsen var ikke så stor da sola forsvant før en halvtime var gått, da. Heldigvis.

Jeg lagde meg en ekstra god kopp kaffe, gikk opp på skriverommet og skrev et blogginnlegg. For å strekke litt på kroppen innimellom, tok jeg små husarbeidspauser. Klesvask, for eksempel.

Samme dag fant jeg for øvrig ut hvor lenge Eva var i paradis: Det varte helt til neste klesskift etter å ha tømt skittentøyskurven!

Apropos: Hver gang noen ser skittentøyskurvene våre får jeg alltid mange spørsmål.

Utover formiddagen ble det så huskaldt at jeg for første gang på denne siden av sommeren måtte fyre opp på to sider av huset. I gamlestua fyrer vi ikke så veldig ofte, men tirsdag fant jeg ingen vei utenom. Ikke om blomstene skulle overleve, hvertfall!

På kjøkkenet har vi holdt liv i vedkomfyren et par uker allerede, men denne uka var det første gang jeg fyrte på dagtid. Da utnyttet jeg muligheten og kokte risvannet på den i samme slengen. Planen var egentlig å lage resten av middagen der også, men jeg innså mens jeg kokte risvannet at jeg ikke fyrte hardt nok til å kunne steke mat der. I så fall måtte jeg dra på litt med fyringen, og så kaldt var det ikke!

Vil du lese mer om erfaringene våre med vedkomfyr?
Ta en titt HER

Etter middag var det, som alltid på tirsdager, full fart med speiding. Mens ungene var på speideren, var jeg på et møte og vipps! Så var den dagen over også.

Høstuke på sitt beste

Onsdag. Hump day. Halvveis til helg. Første vinterdag!

Dagen opprant heldigvis med sol. Det gjorde godt etter en heller hustrig tirsdag.

Jeg la formiddagsturen om skauen. Hva annet kan man gjøre når sola skinner og skauen bare ligger der, rett bak huset? Jeg gikk opp på den lange åsen og bare nøt. Aller mest at jeg klarte det. Kondisen har fått seg en knekk gjennom den sjauen jeg har vært gjennom, men sånt kan repareres. Det viktigste er at jeg kan.

Jeg har imidlertid fortsatt noen begrensninger. For eksempel skal jeg ikke, under noen omstendigheter, utsette kroppen for støt enda. Det bød på et par utfordringer da jeg la i vei oppover i skauen og glemte helt å tenke på at det hadde høljet ned kvelden i forveien. Da blir nemlig bekken ekstra stor, og den kan jeg jo ikke lenger hoppe over. Da må jeg finne en alternativ rute, og når den vanlige omveien er gjort om til skogsmaskinkrater, så har man skrenten igjen.

Men, jeg kom meg hel ned og ble belønnet! Akkurat da nådde denne høstuka sin topp til da. De som vet, de vet, si!

Bare én ting å gjøre med sånt!

Høstarbeid

En så fin høstdag kan bare brukes på én måte: Utendørs.

Denne høstuka markerte at vi er halvveis i høsten. Da fant vi ut at det var trygt å fjerne snutetråden som beskytter hønene fra grevlingen.

Hvem som skal beskytte oss, derimot? Kosekluten har vist seg litt hissig de siste par ukene. Han kan ha litt truende adferd og har ved et par anledninger flydd på veslebror. En ikke helt uvanlig oppførsel på unghaner med overflod av hormoner, men like fullt uakseptabelt. Vi har derfor nå begynt å kue ham i håp om å få satt ham på plass framfor å bruke øksa. Veslebror har fått opplæring, og var omtrent like stolt som hanen da han la ham i bakken for første gang. Pingle? Veslebror? Å nei!

Den beste lønn for et godt arbeide er å ha gjort det, men så skal vi ikke undervurdere et godt måltid, heller. Onsdag erklærte vi gapahuken for åpnet for sesongen. Veslebror og veslebonden byttet på å grille pølsene, og det ble en riktig så hyggelig ettermiddag i høstsola.

Ut av bygda

«Kommer’n når jeg er på skolen, må du ta bilde a’n!»

Fem minutter etter at skolebussen hadde tatt meg seg veslebonden, kom tømmerbilen. Den har’n venta fælt på.

Venta fælt har både veslebonden og jeg gjort på 15.oktober også. Da var det nemlig endelig tid for Langkjøring Live!

Jeg hører på én eneste podcast, og det er Langkjøring med Geir Schau og Bo André Hagen. På torsdag hadde de live-show i Sarpsborg, og vi hadde billetter. Veslebonden, hvis liv dreier seg om biler, lastebiler og traktorer, hører også på dem og var med. Vi hadde en alle tiders torsdagskveld og lo oss skakke opptil flere ganger. Det var absolutt verdt å forlate bygda for noen timer.

Høstuke mot helg

Fredag ble det denne uka også. Den kom med gråvær, men det er ingen unnskyldning for å bli inne.

Ikke når skolen i bygda vår arrangerer skoleløp til inntekt for TV-aksjonen. De hadde skaffet sponsorer via familie og venner, og for hver runde de løp rundt skolen kom det klirrende mynt i spleis-kassa. Ja, og jeg skal si de ungene løp, jeg!

Resten av fredagen er dokumentert, men viser jeg det på bloggen risikerer jeg å blåse hele adventskalenderen for veslekæll. Jeg arbeidet nemlig med den. Han kommer snart hjem på høstferie, og når han reiser tilbake til London etter den, skal han få med seg kalenderen. Så, den må gjøres ferdig nå.

Etter middag dro husbonden avgårde på Jota Joti. Ungene var en smule misunnelig på pappa som kunne reise allerede da, men godtok at det bare var de aller, aller største speiderne som fikk være med allerede fra fredag. Så, da ble det Norge Rundt og fredagskveld på oss.

Høstuke på sitt aller beste

I går fylte jeg bilen opp med speiderunger fra bygda, og så var det tid for dem å dra på speidertur også. Da jeg kom hjem gikk jeg rett ut.

Og rett opp i skauen. Jeg har nemlig erfart det at når energien er litt lav, så er det smart å begynne med en tur. Da får jeg liksom opp momentet. Det trikset holdt vann i går også, og før jeg hadde gått 200 meter var jeg meg selv.

Da jeg kom hjem igjen, var jeg i gang. Øverst på lista stod litt kjærlighet til traktoren. Den trengs til uka, men etter å ha stått et par måneder, trengte batteriet litt lading.

Og tanken litt diesel. Aller helst skulle jeg ha gått i gang med traktorkjøringa med det samme, for det syns jeg er kjempegøy, men det var den ladinga.

I stedet tok jeg i et tak ellers ute. Da er en høstuke på sitt aller, aller beste, når jeg kan holde på ute i finværet. Puslerusling stod på planen. Jeg ryddet inn noen leker, fikk litt skikk på låven, gjødslet litt i drivhuset, pratet med grisen.

Det var så deilig å bruke kroppen litt til sånt jeg liker å pusle med.

Før jeg visste ordet av det, var det kveld. Da gikk jeg inn, spiste middagsrester fra dagen før, tok en dusj og landet i sofaen sammen med Rasmus og lørdagsgodtet.

Nok en gang i Hallmarks klør. Sukk.

Høstuke ved veis ende

I dag tidlig stod jeg opp til favorittustikten min.

Oktobermorgener, altså. Vi har hatt et par frostnetter tidligere denne høsten også, men i dag var første gang vi stod opp til et skikkelig lag rim.

Omsider fikk sola såpass tak at jeg kunne trekke ut uten å kle meg for vinter. Det er bare å passe på når sola er her og ta det en får av både energi, varme og D-vitaminer.

Når jeg har gått tur tidligere denne uka, har jeg sett masse sopp. I dag tok jeg derfor med meg soppkurven da jeg gikk ut. Det ville jo være leit om alt skulle fryse i stykker de neste nettene.

Heldigvis for kurven, ellers hadde jeg risikert å gå toppløs ut av skauen. En hver sopplukker forstår hva jeg mener. Godt og vel to kilo traktkantareller ble med hjem.

Trøtt gjeng

I skrivende stund lukter det skau i hele huset, for nå ligger all soppen i dehydratoren på kjøkkenbenken til tørk. Mens det tørker sprer det den nydeligste duft.

Da jeg kom hjem fra soppturen min var de andre kommet hjem, trøtte og sultne. Klokka var allerede blitt så mye, så vi tok like så godt middagen med det samme. Det var uansett for sent for lunsj.

Etter middag renset jeg soppen og fikk satt i gang en runde med saftkokeren. Fryseren er full av bær etter i sommer, og de må ut før grisen slaktes. I dag fikk jeg ånden over meg, og da var det bare å sette i gang. I alle fall med råsaftingen. Ja, og apropos ånden; da jeg hadde fått unna husmoroppgavene, fristet sola mer enn sofaen. Dermed ble det enda en tur i skauen. Bare fordi jeg hadde lyst.

Og det ble slutten på denne høstuka, det! Nå skal jeg hoppe i dusjen før det blir en rolig kveld med resten av flokken i stua. I alle fall så lenge de er våkne. Ingen av dem hadde vært i seng før midnatt, visstnok, så det spørs nok om ikke det blir stille og rolig her i kveld. Greit nok, i morra er det på’n igjen og da er det ingen kjære mor!

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg