Under en uke igjen

Det er under en uke igjen til årets griseslakt. På Fjellborg betyr det høy aktivitet både ute og inne – og en hard kamp mot universet. Vil vi være klare når det smeller?

Høstens høydepunkt

Har du besøkt Hverdagen på Fjellborg om høsten før? Da vet du kanskje at det er tiden for griseslakt her hos oss. Vi overtok Fjellborg etter bestemor og bestefar høsten 2013, og hvert eneste år siden vi fikk våre første to griser våren 2014, har vi hatt gris. Det har liksom bare blitt Fjellborg.

Det å slakte grisene er, hvor grotesk det kanskje enn kan høres ut, et av høstens høydepunkt her på Fjellborg. Og, nå er det under en uke igjen til det smeller. Mandag neste uke skjer det. Vi merker at det nærmer oss, for ikke bare er det litt ekstra høy aktivitet her på bruket om dagen; de velkjente sommerfuglene er også på plass.

Veslebror og jeg snakket om det så sent som i går. Det er jo ikke moro å ta livet av dyrene våre. Likevel er det noe eget ved slaktedagen som vi er veldig, veldig glad i. Jeg tror at alle som har vært med på slakt – enten hos oss eller andre steder – kan forstå hva jeg mener. Det legger seg liksom en helt egen stemning over tunet her når slaktedagen er i gang.

Vil du få en følelse av hvordan det er?
Bli med på slakt HER

Under en uke igjen

Før slaktedagen er det imidlertid en hel drøss av ting som må på plass. Arbeidslaget vårt, ikke minst. I år har vi hatt litt ekstra utfordringer på den kanten. Den faste slakteren vår har blitt forhindret fra å delta på formiddagen, og vi er helt avhengig av å komme i gang tidlig nok for ikke å bli stående til langt utpå natta. Men, hvor finner man egentlig en vikar på kort varsel? Når alle har mer enn nok å stri med.

Å bytte slaktedag er heller ikke bare, bare. I alle fall ikke når det er under en uke igjen. Det er mange puslespillbrikker som skal passe sammen for å få dette til å gå i hop. I år har vi fått det ekstramomentet at griseslakta må foregå akkurat i uke 44, for da er veslekæll hjemme på høstferie. Han ville ikke under noen omstendigheter gå glipp av slakta bare for at han denne høsten bor i London, så vi har jobbet lenge og vel for å tilpasse oss ferieavviklingen på Køløya i år.

Men, ingenting er umulig. Det tar bare litt lenger tid å finne en løsning innimellom. Nå har vi, etter alt å dømme, funnet en som lar oss komme i seng til folkelig tid også slaktedagen. Da er det bare resten av forarbeidet igjen.

Universet på bakbena

Det har jo på flere måter ikke vært en helt heldig oppkjøring til griseslakta her på Fjellborg. Ryggoperasjonen min er jo ett punkt. Ting jeg vanligvis hadde hatt kontroll på for lengst, har blitt utsatt og forsinket. Forrige uke var det husbondens tur til å havne under kniven. Han fikk fjernet noen åreknuter. Det var for så vidt planlagt, men ikke desto mindre var tidspunktet litt ubeleilig.

Slaktesjulet må ryddes og klargjøres til slakt. Presenninger som tar unna for det verste av blodsølet må på plass, vekter og taljer må henges opp og endatil må baljer og bøtter og kar finnes fram. Alt dette er husbondens oppgaver. Jeg har mer enn nok å ta i tu med inne for at vi skal komme i mål. Gårdstunet må også gjøres klart for slakt. Det er enda en oppgave vi har blitt hengende litt bakpå med, ettersom kroppene har skranglet i tur og orden her.

Noen ganger er det som om hele universet setter seg fullstendig på bakbena. Legger du jakten på en vikarslakter til på toppen, og hvor hardt vi har arbeidet for å løse den utfordringen, så er det knapt at vi tør å møte opp selv til slakt. Når vi har jobbet så hardt for liksom å komme forbi alle universets hindre; hva er det egentlig vi har vært forsøkt reddet fra på forhånd?

Men, det vil jo helst gå godt. Det tar vi høyde for også på slaktedagen, altså. Når vi klør oss i hodet over universet, så er det vel så mye en form for galgenhumor. Hva mer kan gå galt, liksom?

Under en uke igjen – det er bare å gnu på

Det er under en uke igjen til slaktedagen, men vi kommer i mål. Det er er ingen av oss i tvil om. Noen fordeler skal vi jo ha av å være rutinerte også, eller hva?

Arbeidslaget er, mer eller mindre, spikret. Et par løse kort i bunken har vi, men det gjør ikke noe. De er uansett for grønnskollinger å regne på slakt, og selv om de absolutt er til god hjelp, så står og faller ikke resultatet på hvorvidt de får vært med eller ei. Det er jo flere enn oss som skal få kabalen til å gå opp, så vi passer alltid på å ha en god miks av erfarne og uerfarne.

Arbeidet med å rydde i fryserne begynte jeg på i går. Det må også gjøres før slakt, og selv om det har noen dager lenger tidsfrist på seg enn mye annet, må det likevel gjøres. Vi har flere frysere, og når alle skal ises av og ryddes i, tar det tid. Ikke minst er det en viktig del av ryddearbeidet å finne ut av hva vi sitter igjen med etter i fjor. Det bestemmer hva vi skal gjøre med slaktet i år.

Hva får vi egentlig ut av grisen?
Les mer HER

Det eneste som fortsatt henger litt i løse lufta nå, er faktisk når jeg skal rekke å lage maten til arbeidslaget! Jeg skal nemlig samtidig som jeg helst skulle ha laget den maten, også bake kaker til et bursdagsselskap, være barnepike, ta i mot veslekæll, gjennomføre dette bursdagsselskapet, og passe på at jeg har rygg igjen til selve slaktedagen. Dog har jeg en plan, og den tror jeg kommer til å funke fjell. Takk og lov for unger som både er sjølgående og flinke til å hjelpe til når det trengs.

Ja, så da er det vel bare å gnu på, da? Mot høstens høydepunkt og sesongfinalen av årets matauk.

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg