Ny uke ved veis ende

Maling, besøk i bigården og i storbyen, bleier og raske biler. Vi tar et tilbakeblikk på uka som har gått.

Nok å gjøre

Det er søndag ettermiddag igjen. Jeg sitter her og tenker på at corona hadde sine fordeler all den tid livet gikk litt roligere med en pågående pandemi. Vi er inne i en periode nå her på Fjellborg hvor kalenderen er så full at jeg liksom ikke vet hvor jeg skal begynne. Og det på toppen av den vanlige gjøremålslista!

Maling av kubemateriell er noe som har stått særlig høyt på nevnte gjøremålsliste denne uka. Store saker er på gang i bigården, og utstyret må være i orden. Men, jeg kom i mål, jeg! Det beviser white spirit-hvite hender, etter vasking av maleverktøy etter fullført oppgave.

Ukas eksperiment

Og apropos bigården, så har jo mye av tiden gått med nettopp der. En birøkterkollega og jeg er jo i gang med dronningavl. Læringskurven er bratt, og det er mye å passe på, så vi er godt sysselsatt.

Vil du lese mer om dronningavl-eksperimentet vårt?
Trykk HER.

Ut av komfortsona og inn til storbyen

Noe annet som også var temmelig uaktuelt mens coronaen herjet på sitt verste, var å bevege seg utenfor både kommunegrensene og tidvis også tomtegrensene. Hjemme best og ferdig snakka. Jeg er i grunnen litt vel komfortabel her hjemme, blandt trær og jorder, men innimellom må en utpå.

I går, for eksempel, hadde vi et ærend i Oslo. Siden det var lenge siden vi hadde hatt tid til å gjøre noe sammen som familie, gjorde vi en dag ut av det. Veslebror, som er coronabarn av mest typiske sort, hadde aldri vært med på noe slikt. Her, hvor vi bor, begrenser kollektivtrafikken seg til noe sånt som at mer enn tre rådyr går i følge over veien, og da er det klart at buss og trikk er svære greier når du er tre år!

Og sjekk hatten! Vi snakker kær på by’n, altså!

Vi benyttet også anledningen til å avlegge Harald en visitt. Siden vi først var i nabolaget, ikke sant? Veslebror ble imidlertid blodig fornærmet over at kongen ikke gjengjeldte hans hadet da vi gikk, og gode forklaringer var dyre der ute på slottsplassen.

Kjør hardt, kjør stil

Det er imidlertid ingenting som er så ille at det ikke kan fikses med bil. Vi liker kule biler, og denne likte særlig veslebonden. Liiitt utenfor mitt budsjett, men absolutt tøff! Selv til elbil å være. Denne er vissnok en av de sller raskeste elbilene i hele verden. Glem uhøflige kongelige!

Stil vil jeg jammen påstå at det var over Deichmanske også, Norges nye bibliotek. Tenk, de hadde Evi Bøgenæs i hyllene! Veslekæll og jeg forelsket oss fullstendig i avdelingen for andre verdenskrig oppe i femte etasje. Ikke minst var det deilig med en liten stakket sund i noenlunde ro. Storbyen byr på langt mer støy og uro enn vi er vant til i skauen her hjemme.

Fint ska’re værræ

Men, de har ting vi ikke har her hjemme i storbyen også. Båtlakk, for eksempel. Nå er kanskje ikke båtlakk akkurat et storbyfenomen, men i litt mer hjemlige trakter er det utsolgt overalt. På Frogner, derimot? Null stress! Så, nå skal tunejolla vår få lakk fra Frogner, og finere blir’e ente på Glomma, altså!

På gamle trakter

På vår ferd gjennom Tigerstaden var vi også på gamle trakter. Det er alltid med et vell av følelser vi er forbi Ullevål sykehus. Her var veslebonden, i en alder av halvannet år, innlagt i 3 ½ uke. Det er lenge siden det nå, men det sitter likevel godt i ryggmargen. Ikke minst fordi vi fortsatt, nærmest daglig, får kjenne på senskadene etter det traumet veslebonden var utsatt for.

Veslebonden selv husker ingenting av tiden på sykehuset og syns det er veldig rart å se bygningen som var vår trygge base i så mange uker. Få høre små anekdoter og minner delt fra tiden på sykehuset.

Veslebondens ulykke satte en støkk i oss. Du kan lese mer om den HER.

Storbyen greit, hjemme best

Storbyen har mye å by på, den. Opplevelser, minner, mat, komiske episoder (som den mopedisten som gav fotgjengeren en lusing for å ha krysset veien på feil sted), spennende mennesker. Lista er lang. Likevel …

Borte bra, eller greit, og hjemme best. Storbyen er ikke for meg. Jeg trenger trær og rom rundt meg. Og at det kan ligge ei bleie i vindusposten uten at noen bryr seg.

Eller ser den, for den saks skyld. Husbonden hadde lagt den der etter et utendørsskift og glemt den. Jeg så den først hundre turer forbi vinduet senere. Jeg skylder på gjøremålslista og fullt fokus på den.

I morgen går vi inn i den siste uka før skoleferien starter. Siste innspurt. Deretter roer det seg betraktelig i alle fall på kalenderen, og det skal bli godt. Apropos, så tror jeg denne ukas siste gjøremål skal bli å lage en oversikt over de for neste uke, og jeg setter i gang med det samme!

Lager du ukeslister? Lister eller ei, så håper jeg du får en fin en!