Sørgelig syn

Kjøkkenhagen på Fjellborg er et sørgelig syn i år. Det er mat å finne, men da må du lete godt. I dette innlegget får du se litt av sommerens skamplett.

Det begynte bra

I mars i år satte vi i gang Prosjekt Uteplass. Akkurat dét er en lang historie, men da vi gravde klart for nye dreneringsrør, kom det en masse fin sand opp i dagen. Av den flyttet jeg noen trillebårlass ned i kjøkkenhagen for å drenere jorda der. Den har i løpet av et par år blitt forferdelig kompakt og mosegrodd på skyggesiden. Nå skulle det vel bli saker!

Og det har faktisk vist seg å være en bra sak også. Den sanda jeg med hjelp fra veslebonden fikk spadd ned i pallekarmene og vendt inn i jorda, gjorde susen. Mosen har i hvertfall funnet seg andre groplasser enn i kjøkkenhagen min.

Men, det ble med det. Det begynte så bra, men siden har hele kjøkkenhagen vært et nokså sørgelig syn. Ja, om vi ser bort fra at det ikke har vært mose, da. For så ble senebetennelsen verre, og så kom det en prolaps, og der i mellom hadde vi jammen i meg en konfirmasjon også. Kjøkkenhagen har ikke vært en del av innholdet på Hverdagen på Fjellborg i sommer – før nå.

Følgefeil gir et sørgelig syn

Forfallet begynte egentlig allerede i fjor høst. Jeg husker ikke lenger nøyaktig hva det var som gjorde at jeg ikke fikk ryddet meg ordentlig ferdig der ute, men har en formening om at det var regnvær. Det samme kan det egentlig være. Da våren kom lå jeg uansett allerede litt bakpå. Det var liksom ikke bare å så og med det være i gang.

Det som sås i kjøkkenhagen er som regel sånt som skal direktesås. Noe blir forkultivert, men jeg har som hovedregel at det som vokser ute, ikke vokser inne først. Noe var det selvsagt, og det var han bestefar så snill å plante ut for meg i slutten av mai. Hadde det ikke vært for ham, hadde det ikke grodd noe på Fjellborg i år. I mai, da alt skulle plantes ut, klarte jeg ikke engang å holde en spiseskje med høyrehånd, takket være denne senebetennelsen. Jeg var hjelpesløs.

Den tiden gir jeg også en hel del av skylden (all egentlig) for at kjøkkenhagen har blitt slik et sørgelig syn som den har blitt i år. Det er ikke så enkelt å grave i jorda og å holde på når man knapt nok klarer å tørke seg selv når man er på do! Noen ganger må man bare stikke (den friske) fingeren i jorda og innse fakta – at sånn ble det i år.

Et sørgelig syn

Med det sagt, da, så har det i alle fall grodd godt – av ugress! Det er vasserve til å glede et titalls høns, og blomster skal man jo heller ikke undervurdere. Skal vi virkelig se det positive i elendigheten, så er det jo også en blomst av den spiselige sorten.

Og det blir pyntegresskar i år også. Selv om det ikke blir så mange som det pleier og de ikke klatrer pent oppover rådyrgjerdet rundt.

Det gjør til gjengjeld humla. Om kjøkkenhagen for øvrig er et sørgelig syn i år, så gjør i alle fall humla sitt for å bidra i riktig retning. Den er intet mindre enn praktfull i år!

Visste du at det går an å lage gjær av humle?
Se hvordan HER

Er på saken

Helt mørkt er det følgelig ikke, men det ble ikke som det skulle i kjøkkenhagen i år. Det har forsvunnet noen drømmer i ugraset og kaoset som hersker der ute. Men, det er aldri så galt at det ikke er godt for noe.

Jeg har bestemt meg for at den tiden jeg nå i høst ikke behøver å bruke på å høste gulrøtter og rødbeter og hva enn som hadde stått i kjøkkenhagen, for så å bruke tid på å forvelle alt sammen på kjøkkenet, den kan jeg nå legge på å forberede neste sesong. Kjøkkenhagen har kan hende vært et sørgelig syn i år, men med mindre ikke hele universet setter seg på bakbena, så skal ikke høsten bli til vinter uten at kjøkkenhagen ser ut som en kjøkkenhage skal!

Jeg er allerede i gang. Ikke bare har jeg høstet de seks puslete purreløkene som var, men jeg har også begynt å rydde opp i jordbærplantene. Den ene halvparten i midtetasjen på jordbærkassene våre har fått ny jord. I den nye jorda står alle jordbærplantene som før har stått i den ene pallekarmen foran drivhuset, i tillegg til de som får bli med inn i neste sesong og som stod der fra før. På toppen har jeg lagt litt halm som allerede har vært hos grisen. Det er ikke tiden for gjødsling, men jeg syns det var bedre å bruke halmen til noe fornuftig enn å la det være.

I pallekarmene foran drivhuset går også etterlatenskapene til grisen. Møkka, nærmere bestemt. Jeg er i gang med jordforbedring før neste sesong. Møkka skal få ligge og godgjøre seg gjennom vinteren, før jeg etterfyller med jord og planter nye jordbærplanter neste vår.

Et midlertidig sørgelig syn

Ja, og sånn har jeg tenkt til å fortsette helt til jeg er ferdig. Den store opprydningsjobben har så vidt bare begynt, men jeg er fast bestemt på å fullføre den. Det skal på ingen måte være slik at én gang katastrofeområde, alltid katastrofeområde. Det sørgelige synet som kjøkkenhagen på Fjellborg har vært i år, har kun vært midlertidig!

Det at jeg er i gang med ryddearbeidet allerede i august, gir meg litt selvtilliten tilbake. Troa, liksom. Og med min rasjonelle tankegang og sunne fornuft, forstår jeg godt at jeg ikke egentlig trenger å ha dårlig samvittighet for at det ble som det ble i år. Livet skjer, og det må man akseptere også i sjølbergingshverdagen. Da må man bare gjøre det beste ut av det, og det er det altså jeg gjør nå.

Jeg koser meg med å gå å puslerusle i kjøkkenhagen igjen. Med favorittpodkasten på øret og sola som fortsatt varmer i ansiktet, går arbeidet lett. Ikke minst fryder jeg meg over faktisk å få det til igjen! Jeg kan på langt nær gjøre alt som jeg gjerne vil, til det er det fortsatt litt for langt igjen til friskmelding av skrotten, men jeg tar alle de små stundene jeg får. Også er det vel som de sier: Alle bekker små gjør én stor å.

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg