Førjulshygge og stygge fall

Vi legger bak oss en uke med masse førjulshygge her på Fjellborg, men ikke helt uten smerte. Eller arbeid for den del. Jula kommer nemlig ikke helt av seg selv!

Per Asplin på hjernen

Å oppsummere denne uka i bilder kan i grunnen gjøres ganske enkelt, bare man har Per Asplin på hjernen:

«Pakke, pakke, pakke, pakke, pakke, pakke, pakke – pakk! Nå må du pakke!»

«Bake, bake, bake, bake, bake, bake, bake, bake – bak! Nå må du bake!»

Men – det hadde jo blitt et fryktelig kjedelig innlegg! Selv om lussekatter er innmari godt, da.

Like fullt er det mye av det jeg har gjort. Denne uka har vi møtt flere av dem som skal få gaver av oss til jul, og som vi ikke ser noe mer før julaften. Da måtte pakkene pakkes inn, og det har en hel del av formiddagene denne uka gått til.

Vil du lese mer om julegavepakker og innpakking?
Sjekk ut HER

Førjulshygge

Et av møtepunktene var familieselskap på tirsdag. Min familie har de siste årene etablert en tradisjon for å møtes en helt vanlig hverdag før jul. Et lite pusterom midt i julestria med spleiselag på kakebordet og god stemning. Jeg hadde med lussekatter og krydderkake, og i tillegg stod det så forferdelig mye godt på det kakebordet at jeg ikke rakk å smake på alt engang.

Det var første gang på flere uker, for ikke å si måneder og halvår, at jeg hadde på meg noe annet enn turbukse eller treningsthights. Innmari uvant, og i grunnen litt ukomfortabelt (fordi det er så lite praktisk), så det er godt med en slags oppvarming før selskapelighetene snart står i kø.

Krydderkake er forresten et veldig godt og litt mer mettende alternativt på julens kakebord.
Du finner oppskrift HER

Magaplask på tunet

Og apropos den treningsthigtsen; onsdag formiddag var jeg på god tur for en løpetur da bena plutselig forsvant under meg nederst på tunet her. Jeg rakk ikke engang å tenke før jeg landet med et brak og hørte en mer enn ubehagelig lyd i brillene mine.

Tankene streifet ikke engang lårhals og ryggrad; jeg er i landskapet for minus fem på begge øya og var livredd for hva jeg (ikke) ville se når jeg åpnet dem igjen. Men – til alt hell og lykke var det «bare» en stygg skrape på innfatningen. Jeg hadde åpenbart planta hele trynet i grusen, kun tatt i mot for av nettopp brillene. Ja, og henda.

Hofta, låret og kneet også, skulle det vise seg når adrenalinet en full løpe- og styrkeøkt senere var ute av kroppen, men pytt sann. Brilleglassa var hele! Og takke meg til skader jeg får som følge av aktivitet. Det er verre med dem som kommer av passivitet. Det er mottoet mitt, være seg halebenet går, ryggen eller henda. Men, førjulshyggen resten av den dagen begrenset seg til julekalenderen på TV for min del. Jeg fikk mer vondt enn jeg turte å innrømme for naboen som bivånet mitt elegante svev, med en lerepytt som rullebane (kanskje burde jeg få sjekket det synet i alle fall?).

Opp igjen

Torsdag var jeg sånn noenlunde på bena igjen. I alle fall nok til at jeg kom meg en tur i skauen. Det var jo oppholdsvær!

Jeg har ikke egentlig lyst til å klage på været, men vi kan jo fastslå at det ikke bidrar nevneverdig til førjulshygge om dagen.

Nei, sånt må vi sørge for selv. Da ungene kom hjem fra skolen, tok vi et tak for både førjulshyggen og julebaksten, og pyntet den siste boksen med pepperkaker.

En pepperkake-Kosehøne ble siste kronen på hele pepperkakeverket:

På kvelden var de yngste to på juleavslutning på barnelaget i bygda. Veslebror kom stolt hjem med en diger marsipangris. Stoltere enn de fleste med samme fangst, muligens, for en melkeallergiker finner ikke så altfor ofte mandelen i grøten, akkurat!

Helg full av førjulshygge

Fredag tok jeg helgevasken som vanlig. Det er like fristende å la det være hver eneste fredag, og like ofte er jeg glad for at jeg var så streng med meg selv og fikk det gjort.

På ettermiddagen var det veslekælls tur for en juleavslutning. Vi andre var invitert til noen venner for litt førjulshygge. Vi spiste pizza og småkaker, og ungene lekte helt til det var forbi leggetid og vi måtte hjem.

I går var vi på julemarked. Et sånt et med fokus på aktiviteter og stemning. Pulsen var så lav at veslebror og jeg til og med hadde tid til å slå oss ned ved siden av juletreet der for å lese to bøker!

Da vi kom hjem ventet det besøk. Ungene hadde gledet seg helt skjøre, for endelig skulle Veslemor tremenning sove her igjen!

De så hverandre så sent som på tirsdag, men gjensynsgleden var stor. Selv om det er noen år som skiller dem, har de likevel utrolig mye glede av hverandre. Ja, selv fjortenåringen satte vekkerklokke på en søndagsmorgen for å få mest mulig tid med besøket vårt på et og et halvt, som naturlig nok våkner litt tidligere enn en fjortenåring vanligvis gjør.

Fin uke full av førjulshygge

Da vi hadde vinket farvel til veslemor, skiftet jeg om og dro til byen for å møte en venninne. Vi hadde avtalt å spise middag sammen og å gå på konsert. Vi hadde ikke sett hverandre skikkelig på mange måneder, så det var veldig fint og få en hel ettermiddag og kveld sammen.

Dermed har vi fått vår dose av førjulshygge og sosialt samvær hele hurven denne uka. Samtidig er det litt godt å vite at neste uke ikke har fullt så mye på tapetet. Det er nemlig litt av en kabal å få til å gå opp med aktiviteter når alle vil ha med seg alt, men ingen kan være flere steder samtidig!

Da er det fristende å misunne Rasmus, som kan ligge og dorme i sofaen dagen lang. Men, selv om alt av juleavslutninger er unnagjort, så er det likevel ikke noe hvilehjem neste uke heller her på Fjellborg. Jula lager seg ikke selv, så det er nok bare å sette Per Asplin på repeat igjen!

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg