Jeg orker ikke tanken!

Jeg orker ikke tanken! Det slo ned i meg med en kraft så jeg nesten mistet pusten. Om det var tanken i seg selv eller omgivelsene vites ikke, men i dag skjedde det igjen.

En våt klut

Det var skolestart i går. Vekkerklokke og hverdag, vær så god og jo, takk skal du ha. Det gikk fint, altså. Jeg har fått for vane å våkne før tiden i ferien, så akkurat det der med klokka gikk fint. For ungene også.

Men jeg kjenner unektelig, selv etter bare to dager, at lufta er litt gått ut av meg. Jeg føler meg litt som en våt klut, klar for å vris opp. Det er en velkjent følelse ved skolestart, og mange foreldre med meg kan sikkert kjenne seg igjen: Vi kom i mål!

Ikke akkurat med nød og neppe, kanskje, men det var godt å gi seg mens leken var god. Jeg kjenner det i dag. Ferie er fint, men hverdag best.

Men, så, helt plutselig i går ettermiddag kom det over meg: Jeg orker ikke tanken!

Sensommer

Sola skinte i går for første gang på det jeg kan huske. Ikke bare i et lite glimt i noen minutter, men sammenhengende i flere timer. Det var mer sårt tiltrengt enn jeg trodde.

Jeg orker ikke tanken på at sommeren snart er over. Evja med sin vakre utsikt

Etter middag tok jeg med meg en kopp kaffe og boka jeg for tiden leser ut. Mye fornuftig kunne sikkert vært gjort, for vi spiste middag tidlig og det var mye igjen av ettermiddagen. Likevel prioriterte jeg sollyset ute foran huset.

Ungene lekte i sandkassa. Byggeinstrukser og fordelinger lød innimellom den velkjente lyden av spaden som klapper på sanda. En gressklipper gikk lenger borte i grenda, men godt overdøvet av gresshoppene. Og lukta av nytent grill blandet seg med den av kaffe.

Jeg orker ikke tanken på at dette snart er over! Dette som vi har hatt så altfor lite av i år.

Jeg orker ikke tanken

Selv i finvær er jeg ikke i stand til å være i ro for lenge av gangen. Kroppen holdes best i humør ved å være i bevegelse, så jeg snørte på meg skoene. Nøt å kjenne sola friske opp fregnene mens velkjent terreng kom meg i møte.

Og da, da var det at tanken for alvor slo meg med en overraskende kraft: Jeg orker ikke tanken på at dette snart er over!

Foran meg lå evja blikkstille. Stor og flomfull, men så inderlig vakker med trærne som speilet seg. Båten vår, som jeg så gjerne vil kjøre flere turer med mens kveldssola synker bak åsen.

Markblomstene, som står grøftelangs og bare venter på at jeg tar dem med hjem. Kyrne som går og beiter og følger dovent med på en sjel som legger veien forbi. Biene, som på sitt beskjedne vis holder verden i gang …

Det går over

Sommeren er ikke min egentlige favorittårstid. Likevel er det noe med sensommeren; denne magiske overgangen. Når gresset er duggvått og lufta tung og duftende.

Akkurat nå orker jeg ikke tanken på at det snart skal være over, men jeg vet også at tanken går over. Jeg vet at når høsten kommer, så vil jeg slås i bakken på ny av dens prakt og skjønnhet.

Så velger jeg heller nå å være takknemlig for dagen i går og dagen i dag. Den var like fin. Etter middag tok jeg med meg kaffekoppen og satte med i hengestolen under pæretreet og leste. Tenk for en luksus! Jeg orker ikke tanken!

Jeg orker ikke tanken på at det snart ikke er bier som summer i grøfta

Det er slike minner jeg husker og som jeg lever på når det en dag er over. Da er det blikkstille vann og bok under pærene jeg vil huske, og det vil være summende bier og duften av duggvått gress som bærer drømmen om neste sommer.