Prosjekt Henriette

Smaken av Norge

Vi er på høstferie, og på Skjerdingen Høyfjellshotell får vi servert virkelig smaken av Norge. Kanskje ikke Stor Kokebok, men typisk likevel.

På ferie

Skydekket henger lavt over fjellene på utsiden. Jeg har akkurat overbevist veslebror om at da kan trollene løpe fritt som de vil over fjelltoppene, uten å være redd for at menneskene skal se dem. Trærne på nedsiden, som vokser som tett skau like under tregrensen, farger det grå landskapet i grønt, gult og orange, mens det som en gang var friske, grønne strå, står nå lysegule og blafrer i vinden langsmed skigarden.

Skjerdingen Høyfjellshotell, skigard, smaken av Norge

Vi er på fjellet. Langt fra kjøkkenet, hønene og den gulnende frukthagen hjemme på Fjellborg. Like fullt er det lunt og hjemmekoselig her på Skjerdingen Høyfjellshotell. På peisen spraker et stort bål og i lobbyen sniker en deilig duft av fristende mat seg inn i nesa.

Peis, Skjerdingen høyfjellshotell

Skjerdingen Høyfjellshotell er virkelig et hotell i særklasse.
Les mer og forstå hvorfor HER

Det er snart middag, og jeg gleder meg. Her får vi servert virkelig smaken av Norge, syns jeg, og det har fått meg til å tenke på Henriette Schønberg Erken og Stor Kokebok.

Smaken av Norge

I restauranten på hotellet her, har de en meny som gjenspeiler naturen på beste vis. «Husets elgkaker à la Skjerdingen», hjortemedaljong, viltsaus, laks, fårefilet med søtpotetpuré, spekeskinke; er det rart tennene løper i vann?

Veslebror lurte fælt på om kokken her brukte Henriettes oppskrifter (og omtaler henne som en hvilken som helst Henriette, som om alle kjenner henne, liksom). Det gjør han nok neppe, men jeg syns nå likevel det er noe «Henriettesk» over all den gode maten vi får her på Skjerdingen. (Og den er så god, så når dette innlegget nå ikke har et eneste matbilde, så er det fordi undertegnedes glupskhet er større enn tanken for å ta bilder av mat i sultens hete.)

Den er, for det første, helt tydelig hjemmelaget. Men så bruker de også norske råvarer, og det kjenner vi jo igjen fra Stor Kokebok også. Naturlig nok, kanskje, all den tid kokeboken er skrevet på en tid hvor asia-mat på glass og pommes frites i plastikkpose fra frysedisken ikke engang var påtenkt. Her er det også tanken på smaken av Norge har slått meg. Det er noe med å sitte her, med fjell så langt øyet kan se, og kjenne smaken av elgkarbonader og tyttebærrømme som føles både ekte, rent og nærmest kraftfullt i munnen.

Det minner om Stor Kokebok

Nettopp dette leder også tankene videre på Stor Kokebok. Den har jo en hel del oppskrifter i seg som tar for seg å lære den norske husmor hvordan hun på best mulig skal bruke og ivareta den maten som produseres innenfor landets grenser. Et uttrykk for datidens beredskap, som vi nok burde legge oss på minnet i våre dager også.

Og jeg må si at jeg blir inspirert av menyen her på Skjerdingen og allerede har sjekket Stor Kokebok med den i tanken. Henriette Schønberg Erken har en oppskrift på elgkarbonader, og jeg har kvernet elgkjøtt i fryseren. Oppskrift på viltsaus finner jeg jammen også, men det var dette sagomelet som var tatt ut av handelen, da.

Sagomel har vi forsøkt å få fatt på tidligere.
Les hvordan dét gikk HER

Nå har jeg på ingen måte til hensikt å gå Skjerdingen i næringen på kjøkkenet hjemme på Fjellborg. Like fullt kan vi jo ikke dra helt hit hver gang vi har lyst på et stykke smaken av Norge. Da er det jo fint at det går an å hente inspirasjon. Få en påminnelse, nærmest, om alt som går an. Og – det skal jammen Skjerdingen Høyfjellhotells restaurant ha – at det er ikke mange steder jeg lar meg inspirere på den måten. Kanskje nettopp fordi det er så få steder hvor smaken av Norge faktisk serveres? Alltid er det noe annet, ofte pimpet opp, for å utgjøre en slags signatur. Her er signaturen nærmest det rene. Ekte.

Smaken av Norge, fjellet, Skjerdingen

Om jeg elsker det? 100 %! Og dessertmenyen nesten enda mer, for jeg, som er nøtteallergiker, kan spise alt. I dag tror jeg at jeg går for en pannacotta med bjørnebærkompott. Og deretter en middagslur for mette mager.

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg

Facebooklinkedininstagramflickrfoursquaremail

Jeg heter Camilla, er 38 år gammel, og er husmora på Fjellborg. Husmora har ansvar for både griser og høns, mann og barn, og ikke minst å fylle matboden for de kalde vintermånedene. Å forsyne seg av naturens matfat og samtidig ta tiden litt tilbake både gjennom kunnskap og levesett, har blitt en livsstil. Gjennom mine skriblerier på Hverdagen på Fjellborg, ønsker jeg å dele både av kunnskapen vi tilegner oss underveis og å inspirere deg til å ta for deg av alt det gode vi nesten har glemt at finnes.

Leave a Reply

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.

Verified by ExactMetrics