Halve Prosjekt Henriette
Halve 2023 er nå lagt bak oss, og med det også halve Prosjekt Henriette! Likevel føles det på ingen måte som om jeg er i nærheten av mål.
Stor Kokebok
Det er forresten kanskje ikke så rart, for Henriette Schønberg Erkens Stor Kokebok er jo en koloss! Hun overdrev liksom ikke da hun satte tittel på kokeboken sin, for den er stor.
Til tross for at halve Prosjekt Henriette nå er unnagjort, har jeg jo knapt pirket borti oppskriftene. Jeg har ikke talt hvor mange oppskrifter det er i Stor Kokebok, men de drøyt tredve som har vært forsøkt så langt i Prosjekt Henriette, utgjør ikke rare brøkdelen.
Prosjekt Henriette startet i januar.
HER kan du lese om bakgrunnen for prosjektet
Status etter halve Prosjekt Henriette
Men med halve Prosjekt Henriette bak oss; hvordan går det egentlig?
Akkurat nå, som det er sommerferie, og ingenting som er i sin faste rytme, så er det faktisk veldig vanskelig. Når jeg knapt vet hvem som er hjemme til neste måltid, er det slettes ingen enkel sak å planlegge for nye oppskrifter som skal testes ut. Er det i det hele tatt noen hjemme til å smake? Eller å lage?
Inntil for et par uker siden, derimot, var det ingen sak. Det kan det jo ikke være, med så mange oppskrifter å velge mellom!
En liten utfordring
Det er imidlertid en liten utfordring det at vi har en melkeallergiker i hus.
Han er fire år gammel, så jeg begynner å bli dreven på erstatninger. Men, når enkelte oppskrifter inneholder inntil én liter med melkeprodukter, så blir det ikke bare, bare å erstatte. Særlig ikke når det er snakk om sur fløte eller nysilt melk …
Stort bedre er det ikke når jeg skal lage småkaker og det skal mandler i annen hver av dem. Mandler kan selvsagt sløyfes, men ofte så utgjør jo slikt som mandler den store forskjellen i det lille ekstra.
I påsken hadde jeg en egen påskespesial i Prosjekt Henriette!
Du finner den HER
Selvsagt kan jeg styre rundt både melk og mandler, men så ser det jo så godt ut også, da!
Favoritter
En annen, litt uventet, utfordring, er den disiplinen jeg må legge for dagen i Prosjekt Henriette. Hele prosjektet går jo ut på å prøve nye oppskrifter, men hva da når jeg vil smake noe én gang til?
Med halve Prosjekt Henriette bak oss har vi jo definitivt rukket å smake på mye nytt. Og – det har vært mye godt!
Nå om dagen, med litt regn og innevær, er jeg helt sjuk etter havremakronene jeg lagde i påska. Kylling i cocotte var så godt at husbonden fortsatt sikler bare kyllingbryst kommer på tale. For ikke å snakke om ananaspuddingen!
Det morsomste så langt, har vært å lage har vært falsk slilpaddesuppe. Den var også overraskende god, i motsetning til den totale fiaskoen som tomatsuppe var. Eller neslesuppe.
Halve Prosjekt Henriette
Allerede etter at halve Prosjekt Henriette er gjennomført kan vi jo da konkludere med at i alle fall ett av målene i prosjektet er nådd: Få flere retter inn i middagsloopen. Eller dessertloopen, for den saks skyld.
Jeg har gjort det til en vane å sjekke Stor Kokebok først. Nærmest uansett hva jeg skal på kjøkkenet uten å være sikker i min sak, så konfererer jeg med Henriette først.
Nå i sommerferien er det definitivt en utfordring, men jeg er på ingen måte lei Prosjekt Henriette. Faktisk synes jeg det er kjempemorsomt! Lærerikt, ikke minst. Jeg mener; hva kunne vel et moderne menneske om Sagomel før Prosjekt Henriette etterspurte varen?
Jakten på sagomelet skapte stor kommers!
Se bare HER
Jeg håper at du som følger Hverdagen på Fjellborg også syns at Prosjekt Henriette er gøyalt. At du lar deg inspirere til kanskje og prøve noe nytt, du også. Det er så enkelt å sitte for seg selv å tenke at noe er langt over ens eget nivå, men ofte er det ikke så vanskelig når man først er i gang. Ett sted må vi jo alle uansett begynne.
Og med det, så kjører vi på med resten av Prosjekt Henriette. Vil du være med, så heng på!
Vi hørs plutselig – hei så lenge!
Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg
Camilla Skår
Jeg heter Camilla, er 37 år gammel, og er husmora på Fjellborg. Husmora har ansvar for både griser og høns, mann og barn, og ikke minst å fylle matboden for de kalde vintermånedene. Å forsyne seg av naturens matfat og samtidig ta tiden litt tilbake både gjennom kunnskap og levesett, har blitt en livsstil. Gjennom mine skriblerier på Hverdagen på Fjellborg, ønsker jeg å dele både av kunnskapen vi tilegner oss underveis og å inspirere deg til å ta for deg av alt det gode vi nesten har glemt at finnes.
