Ventetiden er her

Endelig er ventetiden her! I morgen tenner vi det første adventslyset, og dagen etter der – da er det desember! Det kribler i magen.

Dagen før dagen

Lørdag kveld. Dagen før dagen. Det er en helt egen følelse. Huset begynner å bli klart til advent. Stjernene har kommet på plass i kjøkkenvinduene. I gamlestua har jeg satt fram stakene vi kjøpte den første jula her på Fjellborg etter at vi overtok. Vi har fått et stuevindu til siden den gang, og for noen uker siden fant jeg en stake, maken til de andre, på Finn. Det er lys i hver en krok.

I skrivende stund sitter veslebonden ved kjøkkenbordet og klargjør knaggene som lyslenkene på barnerommene skal henge i. Det er enda en stund til vi skal pynte til jul, men lysene sparer vi ikke på. Jeg var ute i formiddag og hang opp det jeg hadde, der også.

Og det lukter jul. Ventetid. Akkurat sånn det skal lukte i huset, på terskelen til alt vi gleder oss til. Det er Kongerøkelse, som lukter av stativene jeg har hentet fram fra adventskassa. Det er fuktig mose, som jeg har pyntet med rundt hyasinther som enda ikke har slått ut i blomst. Nellik. Mon om det er et hint av forventning også i lufta?

Har det begynt å lukte julebakst hos deg enda?
HER finner du noen gode råd i planleggingsfasen

Ventetiden er her

I morra tenner vi det første lyset i adventsstaken vår. Dermed er ventetiden i gang. Advent og julestri.

Det er noe med den tida. Enda så mye det er å gjøre i tiden fram mot jul, så er det som om jeg lander litt likevel. I hvem jeg er og hvor jeg kommer fra. Jeg tror det er tradisjonene som gjør det. Summen av alle barndommens juler, små hendelser i en voksens verden som i et barns ble til store opplevelser. Sånn som å få tre sirupssnipper fra kakeboksen i skapet bak kjøkkendøra.

Nå er det for mine barn ventetiden er her. Det er deres opplevelser som blir store. I alle fall om jeg tar meg tid til å dele de små hendelsene med dem. Sånn som en sirupssnipp til Barne-TV. At vi tenner kalenderlyset vårt når vi spiser middag. Ja, for ikke å snakke om at alle får blåse ut det samme lyset etter tur. Hver har sin dag, åtte til sammen!

Ventetiden er fylt med

Ventetiden er fylt med masse små hendelser. Mange store også, men det er i grunnen de små som binder alt sammen. At det spilles julemusikk i radioen, eller at det lukter røkelse fra ovnen. Julelukta som slår i mot oss når vi åpner utgangsdøra i bakeuka. Eller juleneket som skal henges opp; det kan veslekæll få lov til å hjelpe meg med på mandag forresten. Han er så likevel høyere enn meg.

Å ta ungene med i alle forberedelsene nå i desember gjør ventetiden kortere for dem alle. Og selv om julemagien ikke er noe de egentlig vet at eksisterer, så er det likevel med på å skape den – uten at de vet det selv.

Når glanspapirstrimlene flyter over kjøkkenbordet og når pepperkakedeigen kjevles ut. Eller når vi kryper sammen i sofaen og ser på julekalenderen på TV. Når de forteller meg sikkert hundre ganger om dagen hvor mye de gleder seg til jul! «Jeg klarer ikke å venteee!»

Det ligger i sannhet mye glede i det lyset vi skal tenne i morra. Forventningsglede.

Vente, vente, vente

Da klokka mi ringte i går morges, på prikken seks, var min første tanke at neste gang den ringer, så er det desember. Selve startskuddet for ventetiden. Alt vi har talt ned til nå i snart en måned. Joda, selv jeg har tjuvstartet litt, med juleradio og de håpløse julefilmene fra Hallmark. Det er liksom en del av å glede seg til ventetiden.

Ja, for jeg liker å glede meg. Derfor holder vi også så trofast på adventstid og jul som to forskjellige høytider her på Fjellborg. Først skal vi glede oss til advent, og i adventstiden gleder vi oss til jul. Det er jo ventetid. Vente, vente, vente.

Det er en tålmodighetsprøve. Særlig for små guttepjokker. Det vet jeg alt om. Men nå er altså den virkelige ventetiden her. Da kan vi gjøre alt vi gleder oss til: Bake pepperkaker, se på julekalender, spise lussekatter, gå i juleselskaper, ha på nisselue og åpne adventskalenderen.

Det er enda to uker til Luciadagen …
… men du må prøve DISSE safranbrødene!

Det gjenstår enda å stryke adventskalenderen her. Den som mamma broderte til meg da jeg var liten. Jeg har lovet å henge den opp før barna legger seg i morgen. Men, så spørs det om de får sove, da, når de venter så fælt på ventetiden? Vi får nå se.