Nyttårsaften vår

Nyttårsaften ble feiret med både skøyter på bena, kalkun på bordet og smell og moro. Akkurat som seg hør og bør. I dag? Litt mindre fest og fart.

Godt nyttår

Godt nyttår, kjære leser!

Det er en trøtt blogger som sitter i sofakroken i gamlestua og skriver på det som er årets første blogginnlegg her på Hverdagen på Fjellborg. Det er varmt i rommet; de siste glørne i kleberstensovnen er i ferd med å dø ut. Ved siden av meg i biedermeieren ligger Rasmus og sover. Juletreet holder oss med selskap, og det skal det få gjøre enda noen dager.

Det er første nyttårsdag, og det har vært en fin dag, men nå som vi er forbi både middagstid og kveldsmat er det ikke til å nekte for at nyttårsaften vår er i ferd med å gjøre seg gjeldende i øyekroken.

Nyttårsaften på ælva

«Kan vi gå ned nå?» maste ungene. De hadde vært flinke og hjulpet til etter frokost. Soverommene deres var helt blåst, og de hadde ristet alle golvteppene for meg mens jeg støvsugde. «Ja, nå kan dere gå ned», sa jeg. Ikke mange minuttene etter så jeg skøyter og unger og hjelmer forsvinne ned bakkene mot ælva.

Jeg hadde enda litt småtterier igjen å forberede inne foran kveldens selskap, men ikke lenge etter hektet jeg skøytene rundt halsen og gikk etter ned til ælva. I en sekk på ryggen hadde jeg pølser, brød, ketchup og sennep. Husbonden kom etter med ved da han bare hadde fått lagt kjettinger og satt skjær på traktoren.

«Vi skulle ikke bare utsette nyttårsaften til i morra, da?» spøkte vi. Det var et aldeles nydelig vær, og værmeldinga hadde dystre utsikter for skøyteisen vår. «Så kan vi stå på skøyter i dag, og heller ta de andre greiene i morra? Det spiller jo ikke så stor rolle.»

Men, da vi hadde grillet pølselunsjen vår og satt skøytene på bena igjen, var vi flere som var skjønt enig i at det var greit å feire nyttårsaften som planlagt. Fire dager på rappen, og et utall timer med skøyter på bena; det setter seg i legger og lår – bokstavelig talt. Husbonden lo godt da jeg noen timer senere kom ut av dusjen, var ikledd nyttårsaftenkjolen – og gikk som om jeg var fire minutter unna å føde!

Nyttårsaften vår

Men, alt går seg til bare en faktisk går og ikke setter seg helt til. Bordet ble dekket og potetene kokt, og litt over klokka fem kom naboen tuslende med kalkuna på et brett. Tradisjoner, altså.

Vi spiste, skravla, spiste litt mer. Ungene så en film og spiste nyttårsgodter før de fløy ut og smalt av noe småtterier som knapt smalt i det hele tatt.

Kaffe og kaker, mer skravling, mer latter. Unger som etter hvert begynte å bli forbi signe uten at de kunne klandres for det. Nyttårsaften er en festdag med mye spenning i lufta, og attpåtil strekker festen seg til langt over leggetid for både små og store. Det er ikke rart at den siste halvtimen blir litt seig.

Men, så ble klokka tolv. Vi var heldige, for vi hadde de siste minuttene med klarvær akkurat i det rakettene skulle skytes opp. Det er ikke noe voldsomme greier oppe i skauene her hos oss, men nok til at vi får følelsen av nyttårsaften og noe å beundre. Selv er jeg aller mest glad i fruserne, som jeg kan beundre uten at det er så mye lyd.

Godt nyttår, alle sammen!

Nyttårsaften er en tid for refleksjoner og tilbakeblikk. Fikk du med deg mine personlige favoritter fra 2025?
Du finner dem HER

Etter hvert forsvant både utsikt og varmen i kroppen. Vi takket naboen for en hyggelig kveld. Siden fortet vi oss inn i varmen, og mens ungene i tur og orden gikk på badet, ryddet vi voksne opp det som ikke kunne vente til morgenen. Jeg tok en siste kikk inn i stua for å sjekke at vi hadde husket alt – å slukke lysene inkludert – før det var min tur til å pusse tenner. Det er noe eget med stemningen i stua i det vi har ønsket et nytt år velkommen og er på vei i seng.

Ny dag, nytt år

Enda vi ikke var i seng stort senere enn halv ett i natt, er det likevel rart med det dagen derpå. Det kjennes ut som en dampveivals har rullet over en, og halve dagen forsvinner liksom i ørska. Frokosten ble spist noe nærmere lunsjtid, og da den var fortært, måtte jeg bare ut.

Ut i skauen. Jeg må liksom ønske den godt nyttår og gi et løfte om at vi skal sees mye også i år. Et lett melisdryss hadde lagt seg i høyden i løpet av natta og jeg fikk et glimt av sol i det jeg nådde toppen. Skøytingen de siste dagene satt fortsatt godt i bena, og jeg var innerst inne takknemlig for at nattens vær gav meg en påtvunget pause. Jeg vet nemlig ikke om jeg hadde klart å la være hvis ikke enda kroppen så sårt trengte det.

Siden dro vi på kino. Det var kanskje ikke verdens beste idé sånn dagen etter nyttårsaften, for flere av oss holdt på å sovne i de behagelige kinostolene, men vi fulgte Il tempo Gigante like til pyramidene likevel. Det var en morsom film, selv om vi savnet flere av de finurlige raritene som Flåklypa-universet er så kjent for.

Nyttårsaften blott et minne

Vel hjemme spiste vi middagsrester fra i går før vi gikk løs på pepperkakehuset. Egentlig har vi tradisjon for å knuse det på nyttårsaften, men i år var det ikke så mye å knuse. Det liknet mer en gammel husmannsplass oppi skauen her enn et pepperkakehus, liksom.

Men, er noe ødelagt, kan det alltids bli mer ødelagt, så ungene gikk nå løs med en slev som de gjør hvert år.

Nå er to tredjedeler av dem i seng. Tenk, første januar, også har de lagt seg to ganger allerede! Jeg tror vi er flere som skal klare den kunsten. I morra skal vi i nok et juleselskap, og så må vi, sakte, men sikkert, forsøke å stable en form for hverdag på bena igjen. I alle fall hva gjelder leggetider og måltidsrytme. Jul skal vi ha enda en god stund, men vekkerklokka viser ingen nåde mandag morgen av den grunn.

Ja, og med det så har jeg vel i grunnen oppsummert både nyttårsaften vår og årets første dag. Jeg gleder meg til et nytt år, både på bloggen og ellers i sin alminnelighet. Måtte det bli et alle tiders 2026 for oss alle!

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg