Hvordan går det med grisene?
Denne uka er det to måneder siden vi fikk årets kull med griser på plass i det lille fjøset vårt. Like snart er det også to måneder siden vi besøkte dem for første gang her på bloggen. Hvordan går det med grisene?
Julemeddæ’n 2023
Ja, hvordan går det med grisene her på Fjellborg?
Jeg kan melde om en lykkelig gjeng på tre. De spiser og sover og snøfter og småknuffer dagen lang.
Også er de så nysgjerrige! Jeg tror ørene deres står på stilk enten de sover eller er våkne.
Jeg kan nesten ikke bevege meg ute på tunet uten at de begynner å grynte. De minner meg om da ungene var små, og vi listet oss gjennom andre etasje for ikke å vekke dem fra de uskyldiges søvn.
De tre grisene har absolutt vokst den tiden de har bodd her.
Du kan se hvor små de var i mai HER
Hvordan går det med grisene?
Hører grisene at jeg er i nærheten, begynner de umiddelbart å «snakke». Og da må jeg jo en tur bort til dem, da, vet du.
«Hvordan går det med grisene i dag, da?» spør jeg dem, og tror liksom at jeg skal få et svar. Og så titter de forventningsfullt på meg, alle tre.
Helt hva de forventer, vet jeg ikke, men jeg tror det er mat. De er glupske og sluker rått alt hva vi serverer. Mens tidligere kull har vært mer kresne er disse tre nærmere altetende.
Mat, mat, mat
Men det er klart, jeg kan ikke gi dem noe godt hver gang jeg går forbi grisebingen. Da ville de vel vært slakteklare i slutten av fellesferien en gang.
De får sine faste måltider morgen og kveld. Innimellom hender det at jeg har noe ekstra mellom måltidene, men som regel blir det med litt kløing bak øret og en liten prat.
«Hvordan går det med grisene?» spør jeg dem mens jeg klør dem etter tur. «Grynt, snøft» får jeg til svar.
Men etter halen å dømme? Aldeles grisefint!
Vi hørs plutselig – hei så lenge!
Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg
Camilla Skår
Jeg heter Camilla, er 37 år gammel, og er husmora på Fjellborg. Husmora har ansvar for både griser og høns, mann og barn, og ikke minst å fylle matboden for de kalde vintermånedene. Å forsyne seg av naturens matfat og samtidig ta tiden litt tilbake både gjennom kunnskap og levesett, har blitt en livsstil. Gjennom mine skriblerier på Hverdagen på Fjellborg, ønsker jeg å dele både av kunnskapen vi tilegner oss underveis og å inspirere deg til å ta for deg av alt det gode vi nesten har glemt at finnes.
