Høstens høydepunkt: Griseslakt

Bli med på høstens høydepunkt når vi slakter grisene her på Fjellborg. Ta del i arbeidet på tunet og kjenn på stemingen når generasjoner samles til dyst.

Dette innlegget skildrer virkeligheten – også i bilder.

Dårlig tid

«Mamma! Jeg må ha regntøyet mitt!» Veslebror spoler rundt i gangen. Det er tid for å kle seg og gå til skolebussen. «Regntøy? Men det skal da ikke regne i dag?» svarer jeg.

«Jammen jeg må være klar,» forklarer veslebror, «med én gang jeg går av bussen. Klar til å slakte gris!» «Jammen tenk om du glemmer igjen regntøyet ditt på skolen, da? Hva skal du ha på deg når vi slakter da?» spør jeg. Velsebror må tenke litt.

«La regntøyet bli hjemme, du, så skal jeg legge fram klær til deg i gangen så du kan skifte med én gang du kommer hjem. Du trenger varme klær under regntøyet når vi skal være ute hele dagen.»

Det synes veslebror er en løsning som høres fornuftig ut. Han finner vanlig jakke og sko og legger i vei til bussholdeplassen. Når jeg senere på dagen, lenge etter at veslebror er hjemme igjen og slakta er i gang, er innom en tur, ser jeg at gutten har skiftet på noe nær rekordtid. Klar for slakt!

Høstens høydepunkt

Ved lunsjtider hører jeg bålet knitre på gårdstunet her. Når jeg titter ut av vinduet ser jeg den grønne presenningen ligge foran grisebingen og slaktestigen stablet opp på to bukker. Om bare et par timer er det tid for høstens høydepunkt her på Fjellborg: Griseslakt.

Husbonden og jeg spiser lunsj sammen før vi gjør de siste forberedelsene. Like før klokka ett kommer de første som tilhører slaktelaget vårt. Bestefar, som har ansvaret for bål og vannkoking, og slakteren selv.

Gikk du glipp av forberedelsene vi gjorde dagen i forveien?
Bli med på dem HER

«Takk for sist», sier jeg til slakteren, og hører ham fortelle siste nytt fra hjemmefronten. Så gjentar vi de samme, faste frasene. «Ja, det har vel gått et år allerede siden sist?» Han og jeg ser hverandre stort sett bare denne ene gangen i året, men hver gang tar vi opp praten og tonen fra sist som om det var forrige uke.

Plutselig avbryter husbonden samtalen. «Ja, da setter vi i gang, da?» Jeg går inn og kler på meg mens de andre setter første skudd.

Jeg sitter inne fordi jeg aldri fikk lov til det samme som våre barn.
Du kan lese om vår tilnærming til barn og slakt HER

Røverhistorier og annet tull

«Litt mer vann her, er du snill.» Jeg heller rolig på med oldemors kaffekjele. Fortsatt brukes den til kaffe, men ikke i dag. Nå tjener den som kjele for skoldevann. Kniver og skoldehorn går taktfast med vante hender.

«Ta frå den kjelen der, du», sier han bestefar neste gang jeg er bortom bålet etter mer vann. Han har full kontroll på temperaturene og i hvilken det beste skoldevannet er. Mens jeg fyller kaffekjelen, fyller han en bøtte med kaldt vann og slår i en annen. Dette er presisjonsarbeid.

Når jeg kommer bort til grisene igjen, bryter mannfolka ut i latter. En av dem har fortalt en morsom historie. Det er tiden for sånt nå. Røverhistorier og glimt fra hverandres hverdag og liv. Når denne dagen er høstens store høydepunkt, så er det vel så mye for det sosiales skyld som for slaktas.

Jeg får gjenfortalt historien og ler med, men så må jeg gå og møte veslebror ved skolebussen.

Høstens høydepunkt for ivrige små

«Har døm skyta’n ennå?» spør veslebror og er framme ved slaktestigen lenge før naboens barnebarn som gikk av bussen på samme sted. Jeg forbereder henne på hva som venter lenger framme. Hun smyger seg skeptisk forbi, men ikke uten nysgjerrighet.

Veslebror er raskt på pletten ute i full regntøymundur. Han tar et ledig skoldehorn og en plass blant mannfolka i arbeidslaget med den største selvfølgelighet. Her skal der jobbes! «Vann her, mamma»!

Jeg heller på og smiler over seksåringens iver. Det er ikke så mye bust han får av, men syns selv han gjør en strålende jobb. Det er det viktigste. I lengden er det sånt som skaper og opprettholder interessen.

Ikke som planlagt

Tre kvarter senere er de klare for å skyte neste gris. «Vent litt», sier jeg. «Skolebussen kommer om tre, fire minutter. La veslebonden og kameraten komme seg av før dere skyter slik at de ikke tråkker rett inn i dramatikken.» Det passer i grunnen slaktelaget bra, for så tar de seg en kakebit og en kaffekopp.

Veslebonden har med seg en kamerat hjem. Vi kaller ham en grønnskolling, for han er med på slakt for første gang. «Vil dere se skuddet, eller bli med inn?» spør jeg dem. De blir med inn. Veslebror blir igjen ute, for det har han bestemt seg for. Han skal ikke gå glipp av noe. Det er greit. Han er klar nå.

«Nå må de da snart være ferdig?» sier jeg, og åpner døra. Det har gått et kvarter allerede. «Nei, de har ikke skutt enda», sier en av medhjelperne våre. «Ikke skutt enda?» spør jeg og hører i samme øyeblikk grisen hyle.

De hadde skutt, skulle det senere vise seg. Seks ganger! Men grisen hadde bare ristet på hodet og ikke latt seg merke nevneverdig ved det. Det var et scenario vår erfarne slakter hadde forutsett da husbonden hadde fortalt at grisene var store i år. Derfor hadde han ikke bare salongrifle med seg, men også hagle. Som en plan B i fall salongrifla ikke var kraftig nok krutt. Noe den ikke var.

Jeg tar av meg på bena og går inn til kjøkkenvinduet. Når jeg ser ut, ser jeg barn og voksne stå med hendene for ørene og vente. Jeg ser slakter’n stå med senket hagle. Plutselig hever han den, og alle klemmer til om ørene. Grisen står i riktig vinkel. Pang!

Fascinerende!

Det er litt guffent å gå ut. Hva var det som akkurat skjedde? Dette var jo ikke akkurat et høstens høydepunkt. Jeg gjør meg noen tanker om grisens siste minutter, men finner trøst i at slakter’n vår tross alt vet hva han gjør. Vi har aldri før måttet bruke hagle under griseslakt, og alle gjetter ivrig på hva det er disse grisene egentlig veier.

Jeg hjelper til med å få grisen opp på slaktestigen. Huker meg ned og sender styrketreningen jeg har holdt på med hele sommeren en stille takk. Hoppsann! Det er så vidt jeg klarer å løfte mitt hjørne av stigen, men kommer meg stolt opp i rett stilling.

«Nei, nei, neeei!» lyder det plutselig på tunet. Klask! «Du snakker meg om dødvekt», kommenterer en tørt i det hele grisen ruller av slaktestigen. Er det mulig? Opp igjen, sann!

Så gjentar vi det hele. Bærer vann, skolder, forklarer grønnskollingene hva vi gjør. En god venn av oss og datteren hans har også kommet til. Hun er seksten, og jeg er spent på reaksjonen hennes på dette griseriene. «Fascinerende», konkluderer hun etter en liten tenkepause. Det er det beste svaret jeg har fått på det spørsmålet hittil. Særdeles beskrivende.

Høstens virkelige høydepunkt

Gris nummer to henger omsider etter bena. Det har begynt å mørkne i det hele slaktelaget i lang, lang rekke rusler opp den vesle bakken til huset vårt. Blodige støvler og regnbukser legges forsiktig i gangen for ikke å tilgrise mer enn nødvendig av verken gang eller klær. Rennende vann høres fra alle rom som har en spring.

Lapskausen jeg har kokt står på bordet. Det er dekket til tretten, men husbondens plass står foreløpig tom. Han vommer den siste grisen, for det bør gjøres så snart som mulig.

Jeg har dekket dobbelt med både salt og pepper, tyttebærsyltetøy, rundstykker og lapskausboller. Det er nok til alle og mer til. Jeg husker på å skryte av veslebonden. Det var jo han som lagde det meste av lapskausen, og for den får han ros. Sekstenåringen blir litt stram i maska i det hun skjønner at det faktisk er svinekjøtt i maten – fra grisen vi slaktet i fjor – men næringsvettet trumfer sjokket.

Vi spiser. Hygger oss. Dette er det som er høstens høydepunkt. Å samle så mange flotte, snille og gode mennesker rundt bordet. Barn, voksne, flere generasjoner. Fra seks til åttiseks. «Vi burde gjøre dette oftere», tenker jeg, og ser på ungeflokken på bordenden som ler. Jeg kaster et ekstra blikk på veslebondens kamerat. Han ser ut til å storkose seg, han også.

Siste tørn

Vi er ferdige med å spise. De vil ikke ut nå heller, guttene, men de er likevel nysgjerrige. Tre stykker står de og ser ut av vinduet. De girer hverandre opp, men ikke på en slik flåsete måte man kanskje kunne forvente av tre stykker i den alderen. Det er mer bare uutholdelig spenning over noe de aldri før har sett. Som de skjønner alvoret i, men som også vekker vitebegjærligheten.

Jeg rydder av bordet. Setter tolv tallerkener inn i oppvaskmaskinen og lar den siste kuverten stå til husbonden har tid til en matbit. Med ett hører vi skuddet. Pang! Jeg klarer ikke å dy meg, jeg heller, og sender et forsiktig blikk ut av kjøkkenvinduet. Jeg ser grisen løper i bingen, mens alle mannfolka står klare til å ta tak. Det er dødskramper. Ubehagelig, men fascinerende.

Jeg tar på det blodige regntøyet igjen og går ut. På bakken ligger det mat. Det er rart, hvordan det som for få minutter siden var en sprell levende gris, nå er mat.

Vi vinker takk og morna til slakteren. Han har egne dyr å følge opp, og må hjem til kveldsstellet i fjøset. Her hos oss fortsetter vi slaktearbeidet. Opp på stigen, fram med kaffekjelene, bære vann, skolde, snakke, le, snu grisen, gjenta.

Ungene hjelper også til. Alle vil spyle blod vekk fra slaktepresenningen, og de krangler om vannslangen. Veslebror blir som minstemann lurt, og kommer gråtende bort til oss som jobber med grisen. Tårene stopper fort, for jeg har en viktig jobb til ham og ber ham hjelpe meg å holde grisens ben så pappa kommer bedre til med skoldehornet.

Vokser til oppgavene

Etter noe som kjennes ut som en lang, lang stund er grisen ferdig skoldet. Jeg kjenner meg omtrent like het som om jeg skulle ha fått skoldevannet over meg selv. Jeg angrer på at jeg ikke tok en Paracet før jeg gikk ut etter middag. Feberen herjer i kroppen, men sånt er det ikke tid til å dvele ved akkurat nå. Grisen skal vommes.

Veslekæll hjelper til. Mon tro om ikke dette blir slaktas, og kanskje til og med også høstens, høydepunkt for ham. «Det er gøy å få gjøre det sånn skikkelig, og ikke bare se på!» Han følger ivrig med inni grisen, de andre ungene i balja hvor alle innvollene legges. «Hva er det?» «Er dette magen?» «Dette da?»

Når hodet skal av, er det veslekæll som får ansvaret. Han bærer det med seg ut på hoggestabben hvor det skal deles i to. Han går på med saga som han aldri skulle gjort annet. Veslebror og jeg hjelper til, og holder hvert vårt øre for liksom å stabilisere hodet.

Jeg ser på velsekæll som jobber med største alvor. Han er for arbeidskar å regne når vi slakter gris. Fra å være på veslebrors alder, løpe rundt og lure på alt, til å være en å regne med. Fortsatt ivrig; det var nesten regnbukse på skolen for hans del også, men rolig og rutinert. Det er gøy å se ungene vokse med jobben.

Veslekæll er faktisk for veteran å regne!
HER er han med i 2016

Høstens høydepunkt

Den tredje grisen henger etter bena. Kniver, kjeler, skoldehorn, kjeler og kar er skyllet. Veslebondens kamerat har reist hjem med et digert smil rundt munnen. Dette var gøy! Veslebonden selv og veslebror er sendt i dusjen. Sistnevnte langt etter leggetid, men hvem kan vel legge seg midt i høstens høydepunkt? Ikke ivrige seksåringer i alle fall.

Husbonden kjører bort slakteavfallet vårt med traktoren. I mellomtiden tar vi andre en siste ryddesjau på tunet. Klokka tikker mot halv ni og lufta har gått ut av noen hver, men humøret er godt. Vi er fornøyd med oss selv og egen innsats gjennom en lang dag. En alvorstynget dag, men likevel en av de hyggeligste i hele året. Det er virkelig høstens høydepunkt.

Det blir min tur til å gå i dusjen. Jeg smiler takknemlig for de to yngste som har hatt vett nok til å legge blodig regntøy ute på trappa. Jeg legger mitt samme sted og går og henter en balje vi kan samle det i. Springer gjennom dusjen og sender veslekæll inn på badet som nestemann så snart veslebonden har pusset tenner. Han smiler og er så stolt når han sier natta. Han har, for første gang, sett grisen bli skutt. Riktignok gjennom vinduet, men sett er sett.

Bare resten igjen

Husbonden kommer inn. Han tar en dusj, han også, før han kaster seg over lapskauskjelen. Først nå er det tid for middag for hans del. Slaktedagen er ikke en dag med mye lediggang. Det er hardt arbeid, men likevel ingenting mot det som venter oss i helga. Da skal de parteres, pakkes, renskjæres, kvernes; bli til mat.

«Hvor mye veide de?» spør husbonden. «Den minste 133 kg», svarer jeg, «og den mellomste som var så lei tikket inn på 188 kg. Den største veide 192 kg, og det var vel Fjellborg-rekord så vidt jeg kan skjønne.» «Ja, og jammen var det en rugg også», slår husbonden fast. «Det var nok greit vi tok hagla med én gang på ham.»

Ja, det var nok greit. Og akkurat nå føles det greit å være ferdig også. Vi ser på hverandre, der vi sitter i hver vår ende av sofaen,. Trøtte. Høstens høydepunkt er krysset av lista, og i morgen tidlig skal ingen gris fôres på vei til skolebussen. Mon tro om ungene er trøtte? Jeg har i alle fall en mistanke for egen del og tusler ikke lenge etter ut i hengekøya, forsøker å samle tankene om dagens mange inntrykk, men sovner før jeg i det hele tatt har lagt meg godt til rette.

Nysgjerrig på mer om årets høydepunkt her på Fjellborg? Husk å abonnere på bloggen eller å godta varsler fra siden, så får du beskjed med én gang jeg forteller mer. Og – det blir mer slakteprat på bloggen i dagene framover.

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg