Friminutt

På en benk i skolegården vandrer tankene til gamle friminutt, rumpetroll og det fine ved ting som forblir seg selv.

På bygda

Jeg tok bena fatt mandag formiddag da jeg skulle på skolen. Ungene kjører buss til og fra den vesle grendeskolen vår, men det er ikke en strekning som er lenger enn at jeg går når jeg har et ærend der.

Mandag skulle jeg både avgi stemmen min i Stortingsvalget, men også ha bli kjent-samtale med veslebrors lærer. Skjønt, bli kjent og bli kjent; hun har hatt veslebonden tidligere, og vi har jo hatt unger ved skolen i mange år allerede. Likevel er det jo fint å høre litt om hvordan veslebror har det i den nye hverdagen sin. Trives han? Hvem leker han med når det er friminutt?

Nysgjerrig på mine tanker rundt valget?
Du finner dem HER

Samtalen var lagt til siste skoletime, men fordi jeg også skulle stemme, var jeg litt tidlig ute. Sola skinte, flagget vaiet i den svake vinden. I stedet for å gå inn, satte jeg meg heller på en benk i skolegården mens jeg ventet. Og selv om jeg var en voksen på besøk, fulgte jeg likevel skolens reglement og lot telefonen bli i lomma. Det gav en fin stund.

Elevene hadde time, så jeg satt alene i skolegården. Allikevel var det som om jeg kunne høre leken der, i den tomme skolegården. I fraværet av teknologien, stod det så levende for meg.

Det var friminutt. «Slå! Løp!» Vi spilte slåball. Utelaget fakket ballen, og det var om å gjøre ikke å bli dratt for den som var på vei over til den andre siden. Der, ved den beryktede «dær’n» som slukte tennisballer som troll slukte umulige unger.

Så gøy vi hadde det! Alle vi med navn utdelt på åttitallet. Selv på en liten grendeskole var vi tre som het Camilla. To av oss har hatt barn i samme klasse i en årrekke. Ja, for i veslekælls klasse på seks, hadde fem av oss gått på skole sammen.

Vi som spilte slåball møtes fortsatt jevnlig, men nå er det på foreldremøter. Vi er langt fra de eneste som har femte generasjon i familien gående på den samme skolen vi selv kaller vår.

Nærskolene er viktig for samfunnet så vel som de som har den som sin.
Les mer HER

Evig friminutt?

Jeg satt og tenkte på det mens jeg i ånden så to jenter som hoppet paradis. Vi hadde det bra på skolen vår. Hvorfor skulle vi ellers møtes på foreldremøter? Slik foreldrene våre igjen også møtte hverandre da vi gikk på skolen.

Skolegården var fortsatt tom, men like fullt yrende av liv. Mon tro om det er evig friminutt i en skolegård? Stedet hvor så manges historier knyttes i hverandre. Noens historie varer bare noen måneder, mens andre strekker seg over hele liv. Flere generasjoner. Sånt setter spor.

I meg kanskje først og fremst av takknemlighet og tilhørighet. Heller ikke de følelsene uten forbindelse til hverandre. Tenk så heldig jeg er som har fått vokse opp et sted jeg føler så sterk tilhørighet til. Så takknemlig jeg er som får gi det videre til barna mine. De er stolte av å få være en del av rekka. Skolen skal nok ha sin del av æren.

Inn til timen

Dær’n, ja. Tankene vandret til da jeg selv gikk i første klasse. Vi hadde vært i dær’n og hentet froskeegg. De hadde vi i en balje på klasserommet mens vi fulgte utviklingen. De fikk stå inne helt til bestemor, som var vaskedame på skolen da jeg var barn, og kollegaen hennes, Bjørg, sa stopp. Det ble for mye søl å vaske etter som småfroskene begynte å rømme balja.

Men plutselig er friminuttet mitt slutt. Læreren til veslebror kommer ut til meg i skolegården og spør om jeg vil bli med inn.

Vi går inn på klasserommet. Mitt klasserom, der vi hadde rumpetroll, lærte om røde og blå bokstaver, og stod pent ved pulten og leste Fader Vår etter endt skoledag.

Jeg satte meg pent på en stol og så var jeg i nåtiden. Som voksen. Forelder. Som den femte i generasjonsrekka med en førsteklassing på akkurat denne skolen. Og en sjetteklassing og to firmenninger. I en verden som stadig forandrer seg – også en selv – er det godt med alt som ikke endres. Skolen vår er et sånt sted. Hvor leken aldri tar slutt.