Husmora mener

Det angår oss alle

At skoler legges ned angår oss alle. Det handler om hvilket samfunn vi vil ha. Hvem vi vil være og hvilke forbilder vi vil være for de som skal overta elendigheta. Hvilke verdier betyr noe?

Jeg blir så forbanna

Bygdas eget tog
Det angår oss alle
Skolen vår = bygda vår

Jeg har fulgt skolestriden i Innlandet den siste tiden. «Med forferdelse» burde være unødvendig å legge til. Klumpen i magen som elever, foresatte, ansatte og bygdefolket har kjent på den siste tiden er så altfor velkjent. Det er ikke mange månedene siden vi selv måtte kjempe med nebb og klør for skolen i bygda vår. Om få uker skal vi på et allmøte i bygda i regi av FAU. Vi må ut i kampen. Igjen.

Jeg blir så eitrende forbanna. Sånn så det nesten er vanskelig å finne ord, for selv når alle følelser legges til side og man ser rasjonelt på det, så finnes det utelukkende bare gode grunner til å beholde det som betegnes for småskoler. Hvorfor kan ikke politikerne fatte det?

Ja, for ikke å snakke om alle de som ikke rammes direkte. Dette angår nemlig oss alle! Det handler om det samfunnet vi vil ha. Ikke å tale ufornuften i mot, er det samme som å se på en slåsskamp uten å gripe inn. Vi som kjemper for skolene våre, vi slåss! Vi slåss mot de som sier at de valgene vi har tatt for livene våre ikke er gode nok. De som mener at stedet vi bor, lever og har vårt daglige virke ikke er verdig. Vi slåss mot å settes inn i båser vi ikke passer inn i, hvor vi faller utenfor av så mange årsaker. Vi bruker alle de midler vi har, men blir likevel overkjørt av makta «til vårt eget beste».

Barnas livskvalitet angår oss alle

Er det til innbyggernes eget beste at barn og ungdom skal ha en times reise hver vei? Når du velger det for arbeidsplassen din er det et valg du tar. For eleven er det et valg de voksne har tatt, fordi penga rår. Det angår oss alle, for er det sånn vi vil ha det? Ønsker vi dette for våre barn og unge?

Konsekvensene av det hele er det ingen i styre og stell som tar hensyn til så lenge budsjettene bare går opp. Isolert sett, post for post. Kostnadene ved unger som må bruke over to timer av dagen sin på reise er det ingen som ser på.

Hvordan det påvirker en fjortenåring som ikke lenger har tid til å drive med sunne fritidsaktiviteter fordi dagen i sin helhet går til skole og skolevei er det ingen som koster på en utredning. Det burde forresten ikke være nødvendig heller, for det er selvsagt: Det vil svekke fjortenåringens fysiske og psykiske helse både på kort og lang sikt. Om barn og unge ikke skal få utfolde seg på fritiden, hvordan skal de da finne ut hvem de er og hva de liker? Hvordan skal de finne overskudd til å orke det hverdagen krever av dem når det ikke finnes tid til annet enn plikt fordi noen voksne har bestemt at det er det beste for dem?

Jeg tror en hver elev her i landet gir en god dag i lærerens kompetanse og i hvilken grad skolen er et tungtveiende fagsenter så lenge den ikke er plassert i nærmiljøet. Der de har livet sitt. Jeg kan ikke snakke for andres barn, men om mine barn ikke lenger skulle få gå på skole der de bor, så vil det påvirke livskvaliteten deres betydelig, og ikke til det positive.

Kommuneøkonomi? Det angår oss alle!

Jeg har ikke erfaring med det, så jeg vet ikke hvordan det er på større steder. Det jeg imidlertid vet, er at skolen er hjertet i de små bygdene. Det er på skolen i bygda det skjer, enten det er jul, 17.mai, glede eller sorg. Forsvinner skolene, dør bygdene ut, og dét angår oss alle.

Ja, for hvem bor i bygdene? Der bor de som lager maten du spiser! Der bor også de som ikke opptar skoleplasser i allerede overfylte klasserom på byskolene. De som av ulike årsaker har valgt bort en stor skole for sitt barn fordi de ser at det ikke er til dette barnets beste. Kanskje er det nettopp det at dette barnet får tilbringe hverdagen i et mindre miljø som sparer kommunen for enorme summer på det som så fint kalles for tiltak. De små skolene kan, i kraft av å være små, være mer enn nok.

Det finnes mange gode grunner til å støtte bonden!
Les mer HER

Dessuten, hva tror kommuner og fylker at skjer med de stedene hvor skolene legges ned? Med boligprisene i disse områdene? Skal vi koste på oss to ord om for eksempel eiendomsskatt også? Eller skatten som innbyggerne betaler basert på inntektene? Det er jo ikke slik at det ikke finnes en sammenheng mellom lønn og boligpriser innenfor geografiske grenser. Den er gitt av demografien, den.

Jeg skulle like å se kommunenes og fylkenes regnestykke på dette når de velger å legge ned skoler. Det burde i grunnen du også, for dette angår oss alle, all den tid det også påvirker inntektene som i sin tur styrer utgiftene. Utgiftene, som de kaller eldreomsorg, helsetjenester, barn og ungdom, din og min sikkerhet og velferd.

Hvem vil vi være?

Bilder av ungdom som står og gråter over skolen deres som blir lagt ned, det gjør vondt langt inn i hjerterota. Det er kan hende langt fra ditt hjemsted, men det angår oss alle!

At det handler om den kunnskapen som er bevart i bygdene og som holder liv i landet når grensene stenges og klimakatastrofen rammer andre steder i verden er én side av saken. Livene til de som bor der en annen. Politikerne krangler og krever mer penger av hverandre til å satse på psykisk helse for barn og unge. Vel, jeg har et par forslag på blokka som kan senke kostnadene på den posten, i alle fall!

Er det å handle mot hverandre i brorskapets ånd å satse på andres mat framfor selv å produsere?
Les mer om mine tanker rundt temaet HER

Selvmordsstatistikken stiger i været. Hva skal vi nå gjøre for å få bukt med det? Fange opp de som sliter? Tja, jeg har et par forslag her også. Det innebærer ikke å presse våre barn og unge inn i enda større grupper av mennesker hvor det er enda lettere å skjule det en bærer på. Barn og unge trenger først og fremst å bli sett! Mon tro hvor synlige de føler seg, elevene på alle de skolene som nå legges ned?

Dette angår oss alle, for det handler ikke bare om ei bygd her og ei bygd der. Det handler om hele samfunnet. Hvem vi vil være og hvilke forbilder vi vil være for de som skal overta elendigheta. Hvilke verdier verdsettes? Hva gjør vi for å sikre framtida? Vår? Deres?

Stå opp for den som får bank

Jeg er så gjennomforbanna at jeg får lyst til å skrike. Det er bare det, at det hjelper ikke. Like lite som jeg føler at det hjelper å snakke med rolig innestemme. Det når jo ikke inn likevel. Og, når jeg som voksen føler på håpløshet, hva da med de som stoler på at vi voksne ordner opp?

Argumentene finnes der i hopetall, og nå har jeg ikke engang begynt på lista over de som går direkte på følelser. For politikerne spiller det liten rolle, for alle synes jo likevel at de bor på verdens fineste plass. Det er greit. Likevel er det vanskelig å forstå at følelsene til de som føler seg mest hjemme i byene skal være mer verdt enn følelsene til alle oss andre.

Enda vanskeligere å forstå er det at det som er av styre og stell rundt omkring her i landet klarer å lukke ører og øyne for et hvert rasjonelt argument som finnes i en slik debatt. Selv når de bryter deres egne ned. Ja, for hvilket argument er det egentlig som holder vann i møte med den sekstenåringen som tidligere denne uka stod fram i VG og så seg nødt til å selge hesten sin fordi det ikke fantes tid til å ta seg av den om skolen skulle legges ned. Å ha hest er ikke en menneskerett, men burde ikke det å ha skoler i nærmiljøet være det?

Jeg får lyst til å legge meg ned. Skrike. Gråte. Slå. Sparke. Oppføre meg som en treåring på sitt verste. Men jeg gjør det ikke. Jeg biter tenna sammen og kjemper på. For det jeg tror på og for de verdiene jeg har. For barna mine og for barna dine. Ja, for dette angår oss alle enten vi bor i bygd eller by. Du skal ikke tåle så inderlig vel; men denne uretten rammer oss alle og først og fremst de som ikke kan velge selv.

Ikke vær den som ser på slåsskampen, men stå opp for den som får bank! Del forresten veldig gjerne innlegget om du er enig.

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg

Facebooktwitterlinkedininstagramflickrfoursquaremail

Jeg heter Camilla, er 37 år gammel, og er husmora på Fjellborg. Husmora har ansvar for både griser og høns, mann og barn, og ikke minst å fylle matboden for de kalde vintermånedene. Å forsyne seg av naturens matfat og samtidig ta tiden litt tilbake både gjennom kunnskap og levesett, har blitt en livsstil. Gjennom mine skriblerier på Hverdagen på Fjellborg, ønsker jeg å dele både av kunnskapen vi tilegner oss underveis og å inspirere deg til å ta for deg av alt det gode vi nesten har glemt at finnes.

One Comment

Leave a Reply

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Verified by ExactMetrics