En liten halvtime, vær så snill

Innimellom er det en mamma trenger en liten halvtime for seg selv. Når det er noe å ta stilling til hvor enn en snur seg, noen lurer på noe i alle himmelretninger og dagen ellers er fin.

Skikkelig mandag

I går følte jeg litt på en skikkelig mandag. Det begynte jo allerede på natta, med besøk av Mikkel Rev. Og – fordi jeg fikk et relativ langt og våkent øyeblikk der, midt på natta, så startet jeg egentlig dagen med litt for lite energi til at det skulle holde helt i mål.

Mikkel Rev vet imidlertid ikke hvem han ypper seg med!
Les mer HER

Det hjalp heller ikke av at jeg hadde en avtale etter å ha levert i barnehagen. Den forskjøv liksom hele dagen min, som ellers er ganske rutinepreget. Er du et rutinemenneske selv, så skjønner du antakelig hva jeg mener. Hvis ikke, så er det bare sånn noen av oss er skrudd sammen. Jeg, for eksempel.

Akkurat den nattesøvnen fikk jeg bøtt litt på all den tid jeg hadde en snau time mellom barnehageleveringen og avtalen min. Jeg kunne ha tatt meg en liten halvtime på øyet i bilen, men puttet heller litt energisk musikk på ørene og begav meg ut på tur. Det gjorde underverker, skal jeg si deg!

Alt skjer på én gang

Husbonden var, for første gang på mange uker, hjemme i folkelig tid i går. Siden det inntraff samtidig med at sola skinte og vinden var levelig (snakker vi jubelår?), foreslo han at vi skulle grille til middag. Som foreslått, så gjort.

Vi hadde knapt fått fyr på grillen før maler’n ringte meg. «Er det greit jeg kommer en tur nå?» Hvem sier nei til å få gjort ferdig siste rest på et bad som snart er klart? «Kom, kom!»

Maler’n er en husvarm fyr som ordner seg selv. Han finner alt fra malingspann til bitssettet mitt og en kaffekopp om han er nøden, og ordner seg selv. Det å ha husvarme håndverkere fortjener et innlegg for seg, egentlig, for det syns jeg er skikkelig, skikkelig trivelig.

Maler’n var så vidt kommet i gang og vi satt oss til bords, da rørleggeren trillet inn på tunet. Det hadde gått rykter om at han skulle komme, men intet var bekreftet. Så var det da likevel hold i ryktene.

En liten halvtime, vær så snill

Det ble vel ikke helt det grillmåltidet vi hadde sett for oss. Én var mer opptatt av å dandere noen blomster han akkurat hadde plukket, kom for sent til måltidet og var sint fordi vi andre ikke gadd vente. Én annen var så trøtt og sliten etter helgas speider-NM at han nærmest satt og halvsov gjennom hele måltidet. Sistemann var hakket mer våken, men satt som med maur i rompa. «Kan jeg gå og klippe plenen til naboen nå?»

Husbonden på sin side syntes det var vanskelig å sitte i ro mens håndverkerne holdt på inne, mens jeg begynte å kjenne ettermiddagen sige på. Du vet, den berømte eftasknekken som gjerne kommer rundt middagstider.

Heldigvis kom maler’n og lurte på noe, så fikk husbonden en unnskyldning og jeg en vei ut av ettermiddagskomaet. «Kan dere dekke av, vær så snill?» bad jeg de to yngste. Det var vel det dummeste jeg kunne sagt, for «hvorfor må alltid vi og ikke han?» med henvisning til veslekæll, skapte en lengre diskusjon om fordeling av arbeidsoppgaver etter evne.

«Nå trenger jeg en liten halvtime i fred og ro før Barne-TV», forkynte jeg så. Avgjørelser om både farger og bunnventiler var tatt, og jeg gikk ned i kjøkkenhagen.

Behovet for litt fred og ro har tydeligvis fulgt menneskene til alle tider.
Les mer HER

En liten halvtime i fred og ro

Men da var det som om all motivasjon i hele verden for å hjelpe til likevel ble skrudd på. Veslebror kom løpende etter meg: «Mamma! Skal jeg hjelpe deg?»

Hvordan sier man det til en hjelpsom liten pjokk at alt man egentlig vil er å være litt alene? Ha en liten halvtime i fred og ro til å tenke uavbrutt og hente seg inn litt etter en lang dag? Akkurat sånn. «Akkurat nå trenger jeg ikke hjelp til noe, men takk som spør. Gå og lek, så møtes vi inne til Barne-TV om en stund.» «Ååå!»

Jeg fikk vel holde på i omtrent fem minutter før den samme ungen kom og lurte på noe. Han var knapt rundet hjørnet før husbonden kom. Et lokk på kantklipperen var gått av, om ikke jeg kunne hjelpe til med å lete? Jeg hadde aller mest lyst til å be dem om å lete sjæl, men noen kamper er ikke verdt å ta og jeg fulgte lydig etter. Ti minutter senere var leteaksjonen avblåst på grunnlag av «umulig å finne igjen», og jeg luntet tilbake til kjøkkenhagen.

Da var det ti minutter igjen til Barne-TV. Alt jeg bad om var én liten halvtime, men en får ta det en får. Jeg rakk akkurat å sette ut noen løk jeg hadde glemt før det var tid for Bjørnis og Isadora Måneblomst. Og en kaffe.

Deilig hverdag

Jeg fulgte veslebror ut i seng, gikk kveldsrunden hos dyrene og krysset ut det siste på gjøremålslista for mandagen. Så kom vi i havn, den dagen også.

Da jeg vel var ferdig, var det så deilig temperatur ute at jeg satte meg ut for å blogge. Jeg hadde akkurat satt meg ned, i fred og ro, da den sykt irriterende (!) rødstrupa som holder til her satte i gang. «Huit-huit-huit-huit!» Den synger på én tone, uten stans og uten lyddempe,r og holder kun nebbet en liten time midt på natta.

«Hvem er det du snakker til?» spurte husbonden som akkurat da kom gående. «Jeg bad den rødstrupa pent om å være litt stille», forklarte jeg til en mann som ikke helt hang med på notene. Han har nemlig ikke fått med seg at vi har en rødstrupe boende her, og at den kan drive selv en døv fra vettet når den først setter i gang.

Jeg måtte le litt for meg selv da husbonden forsvant ned på kontoret. Deilige hverdag, med herlig kaos, liv og røre. På enkelte dager blir en stakkar litt sliten, og ønsker seg intet mer enn en liten halvtime, men det tas med humor. Akkurat som når man omsider kan komme seg i dusjen for kvelden, bare for å oppdage at det er tomt for såpe og at mer står i kjelleren. Etter at man har kledd av seg. Det er godt vi bor på landet, og det er godt at det nye badet snart er ferdig.

Pst! Har du husket å melde deg på nyhetsbrevet som har premiere denne uka? Få mer informasjon HER.

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg