I en liten lysning...

Vi trives godt på Fjellborg, veslebonden, veslekællen, husbonden og jeg, men er det ett sted vi kanskje trives litt ekstra godt, så er det i gapahuken vår.

Skjult bak noen store grantrær, bare noen få skritt inn i skauen, ligger det en liten lysning, og der har husbonden bygget en gapahuk til oss. Her tilbringer vi mye tid, og nå i påska mer enn ellers. Vi er allerede ute av tellinga på antall bållunsjer og bålmiddager så langt i ferien!

Her griller vi pølser og marshmallows, forteller skrøner og steker vafler. Kaffe koker vi også, etter at jeg fikk splitter ny kaffekjele av gutta da jeg fylte år i februar. Ja, veslekællen og husbonden har til og med overnattet i halmen her, og etter den første natta var det ikke helt enkelt å overtale fireåringen til å tilbringe den neste i senga inne på rommet!

Gapahuken er dessuten perfekt for latmannsmiddager på dager man ikke orker å gjøre det på den ordentlige måten innendørs. Kurven står alltid klar i gangen til slike dager; da bare fyller vi den opp med det vi trenger for en bedre bålmiddag, og tar med oss både den og ungene ut.

Ungene storkoser seg – det er pølser til middag og kakao til dessert, og når vi på kvelden kommer slitne inn for å se på Barne-TV, så er vi riktig så fornøyde med oss selv for å ha gjort en innsats for familieidyllen. Glemt er alt om latskap og lettvint-løsninger!

Ikke sjelden har vi gjester i gapahuken også. I påska har vi nærmest hatt vekselgrilling sammen med naboene; ett måltid ved deres bål, ett måltid ved vårt, så tilbake til deres og dernest igjen til vårt. Soodus er med uansett bålplass, og sjarmerer seg til pølserester og sprøløk hver eneste gang.

Når verden utenfor synes stor og skummel – som den så ofte gjør – er det godt å kunne gjemme seg unna litt her. Leve litt i sin egen verden, og nyte øyeblikkene. Samtalene, kaffekoppene og vaffelhjertene. Her har vi det bra, og her gir vi barna det som forhåpentligvis blir trygge og gode barndomsminner å se tilbake på. Kanskje, når de en gang sitter på en trang hybel i storbyen, og strever med eksamensoppgavene, så kan de leve om igjen minnene fra ettermiddager i skaukanten fylt av latter, lek og løp – og lukten av bål. Jeg håper det får dem til å smile da.