Må man så må man!

«Du må ikke det, vet du!» Desember er en på mange måter håpløs måned. Uansett hva du gjør, så blir det nemlig feil. Folk er fæle til å sammenlikne seg med hverandre, og det er sjelden heldig.

Ingen legger merke til det, vet du!

Gjør du mer enn noen, får du høre om alt du ikke trenger å gjøre. Gjør du mindre enn noen, så blir liksom det galt også. I alle fall kan hende for deg selv. Så hva skal man gjøre, da?

Desemberstemning. Du må det du vil.

Jeg har ikke helt klart for meg om folk sier det av omtanke for hverandre eller for å dekke over sin egen dårlige samvittighet. Kan hende er det litt av begge deler? «Det er ikke Mattilsynet som kommer i jula, det er Jesus!» «Det er ingen som legger merke til det, vet du!» Nei vel, kanskje ikke, men hva om jeg gjør det?

Vi er så opptatte av kan og skal og må. Særlig av andre sine må. Hvordan rammer det nå deg om jeg syns jeg må pusse sølvet før juleklokkene slår? Med hvilken rett forteller du meg at jeg ikke må vaske tak og vegger før ribbesvoren spretter?

Omsorg eller moralprekenen

Om tanken din oppriktig er at du ønsker å lette meg for mine byrder, så er det nå én sak. Hvis du ser at jeg er sliten, og er helt fra meg av fortvilelse over alt jeg skal og må rekke før jul. Da skal jeg si takk, og forsøke å ta det til meg. Men, dessverre, ser det ikke ut til at det er omsorg og oppriktig bekymring som synes å ligge bak de fleste av moralpreknene.

Ja, for det er moralprekener jeg syns det likner. Det er vel bare hos det berømte mammapolitiet og bunadspolitiet vi ser tilsvarende løftede pekefingre. «Du trenger ikke, vet du, …», og jeg tenker i mitt stille sinn at det gjør ikke du heller. Du trenger ikke å fortelle noen hva de ikke gjøre. Kan vi ikke heller snu litt på det, da?

Alle har vi våre forventninger til jul. En hver har sine tradisjoner og liste over «må» for at julestemningen og -følelsen skal komme. For én er det å høre Michael Bublé synge i radioen, for en annen er det duften av røkelse. Noen bare må henge opp fugleneket, og atter andre må rulle findukene sine. Kan ikke det bare være greit, da?

Når «må» er en del av pakka

Ja, for vi må ha såpass tiltro til våre medmennesker at de forstår selv at jula kommer uavhengig av om hybelkaninene under sofaen har forlatt redet eller ei. At de rundt oss er fullt innforstått med at Jesus fødes selv om kjøkkenskapene ikke er vasket innvendig siden påske i fjor. Men tenk, da, om det å vaske kjøkkenskapene gir disse menneskene som har det på sin må-liste glede og ro? Liksom fordi det er en del av pakka?

Må man så må man

Jeg vet godt at julemiddagen godt kan inntas selv om bestikket er flekket og stygt. Ja, den kan til og med spises med hverdagsbestikket! Jeg ikke, men synes likevel at det er hyggelig å dekke julaftensbordet med nypusset sølv. Sølvtøy jeg har fått og arvet og som er både tradisjoner og minner.

Kjempegøy er vel ikke akkurat ordet jeg vil beskrive sølvpussen med, men vil jeg ha gleden med det nypussede sølvet må jeg ta jobben. Sånn er det, og det er helt greit. For meg er det med på å gi følelsen av jul. Så aller verst er det forresten heller ikke, å sitte der med kaffekoppen og julemusikken og en av julens mange dufter. Tankene vandrer, og jeg får tid til både og minnes og gledes.

Kan hende er det ikke så rent annerledes for den som må vaske tak og vegger? Har storrengjøring i kjøkkenskapene? Må rense sofaen og gulvtepper?

Er det nødvendig? Må man?

Kan du se det på dem? Hvem de vasker for? For hvem de pusler og styrer for? Hvem de må det for? Nei. Kan hende er det for barna? Eller ektefellen? Men er det nødvendig, da? Tja, kanskje ikke, men til syvende og sist gjør de det kanskje også for seg selv?

For den følelsen de ønsker å sitte med når jula endelig kommer? Eller for den gleden de kan skape for andre ved å forberede julen? Den gjør seg såvisst ikke selv!

Må man så må man

Én ting er i alle fall sikkert, og det er at ingen pusser sølvet sitt, skurer kjøkkentaket eller renser teppene sine for å plage andre! Liksom for å minne deg på din egen utilstrekkelighet. Ikke tjangs i havet for at det er derfor! I verste fall er det for at de er minnet på sin egen utilstrekkelighet, for den føler vi alle på fra tid til annen. Men, hva noen må handler neppe om hva naboen rekker over før julaften klokka fem. Heller om hva vi synes å huske at mor og bestemor rakk, og hva det var de gjorde for at vi skulle få jul.

La hver få måtte sitt

Jula for voksne er jo i stor grad å strebe etter den jula vi opplevde som barn. La hver få jakte sin jul. De fleste av oss vil før eller siden komme til en erkjennelse av hva som er viktig og ikke, hva vi må og hva vi kan droppe.

Husbonden bryr seg ikke filla om julefilmer, mens jeg elsker å koble av med den enkle underholdningen det er. Jul for oss begge blir det uansett. Jeg trives ikke med huset fullt av nisser uansett, men hos en venninne flytter nissene inn allerede i november. Begge feirer vi jul med samme glede og entusiasme. Det er forskjell på folk.

I stedet for å moralisere over hverandres valg i desember og julestria, la oss heller stille observere og glede oss på hverandres vegne over den jula hver enkelt skaper. For seg selv og de rundt. Alle har vi vårt, også i jula.

En nisse teller dager i desember

Og neida. Mattilsynet kommer ikke, og svigermor forhåpentligvis uten den hvite hansken. Men syns du likevel at du må, så må det med god samvittighet og gled deg over arbeidet. Og så er det vel nettopp der det ligger, i å glede deg.

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg

2 Comments

Leave a Reply

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

%d bloggere liker dette: