Jeg ønsker

Jeg er ikke så egentlig så opptatt av kvinnedagen. Likevel er det en del ting jeg ønsker at skulle vært litt annerledes i det samfunnet vi lever i.

Ikke så rart

«Mamma? Hva er egentlig kvinnedagen for no’?» ville veslebonden vite her om dagen. «Det er en dag hvor det er ekstra fokus på kvinners rettigheter», svarte jeg.

Veslebonden og brødrene hans har en mamma med høyere utdannelse. De har en mamma som tør å si noe i diskusjoner. Mammaen deres har meninger om både politikk og samfunn som de kjenner til. De har dessuten en mamma som kan kjøre traktor og jordfreser, som slakter gris og tar opp poteter. Ikke minst ser de en mamma som kan henge med mannfolka med samme humor og tone som de selv har.

Det er kanskje ikke så rart at veslebonden videre lurte på hva i alle dager man skulle med en sånn dag. Hva gjør kvinner annerledes enn menn, liksom? «Her i Norge har vi det ganske bra», forklarte jeg, «men det var en gang kvinner ikke kunne stemme ved Stortingsvalg, for eksempel. I mange land i verden er det enda store forskjeller på kvinner og menn, og da er det som regel mennene som er de sterkeste.»

Og det er helt rett. Retten til gratis sanitærbind og tamponger fordi det er så dyrt å være kvinne, er et eksempel på sånt jeg syns det er flåsete å bruke tid på når vi flytter blikket litt ut fra egen navle. Like fullt er det en del ting jeg ønsker meg annerledes også her i landet.

Jeg ønsker

Jeg ønsker at det skulle være mulig å ha to tanker i hodet samtidig. Særlig skulle jeg ønske at generasjonene før meg hadde klart det. Da hadde vi kanskje sluppet politikernes og NHOs evige gnål om å få ned sykefraværet her til lands. Rett og slett for at vi hadde kunnet velge bort hamsterhjulet!

Å være husmor var faktisk ansett som et yrke. Det var ikke «bare» å gå hjemme.
Les mitt innlegg i trad wife-debatten som raste i fjor HER

Muligheten til høyere utdannelse og til å kunne bli hva en vil er alle tiders. Jeg har selv benyttet meg av muligheten, men når det kommer til stykket er det i realiteten ikke et valg. Karriere forventes av alle, og aller helst bør du være ambisiøs også. Men, å kombinere morsrollen med å bygge karriere lar seg rett og slett ikke gjøre. Ikke om du skal gå helhjertet inn på begge arenaer.

Jeg ønsker at valget skal være reelt. At det igjen vil bli mulig å velge etter hjertet uten at man får tyn av politikere og selverklærte eksperter. Arbeidslinja er viktig, men jeg tror ikke staten i sum vil tape så mye på at kvinner (for det er primært hos kvinner behovet ligger) prioriterer familie over karriere for en stakket stund i livet. Akkurat som at heltidsstillinger bør være det, bør også deltidsstillinger være et alternativ.

Jeg kjenner ingen mødre som føler at de strekker fullt til på alle arenaer hvor det forventes noe av dem, men jeg kjenner mange mødre som gjerne skulle ha jobbet redusert for å kunne ha mer overskudd til å ta seg av hjem og familie. De er konstant på etterskudd, og det gjør veien til sykemelding kort.

Et større perspektiv

Færre må sykemeldes, flere barn må fødes. Vi trenger flere til å bidra i frivillig arbeid. Psykisk helse er på dagsordenen som aldri før, og de unge rammes hardest.

Apropos frivillig arbeid, hvor ble fellesskapsfølelsen av?
Det har jeg skrevet et innlegg om som du finner HER

Jeg ønsker at politikerne innser at alt dette henger sammen. Hadde vi senket kravene til kvinnene og familiene, så tror jeg vi hadde sett en endring til det positive etter ikke så altfor lang tid. Jeg mener ikke at kvinner er svakere enn menn, men jeg tror at vi som samfunn setter urimelig høye krav til alt hva en kvinne skal leve opp til. Ofte er også disse kravene på tvers av hva som ligger forankret i oss av natur.

Ofte ser jeg det harseleres med kvinners ønske om å bake, lage mat fra bunnen av, holde hjemmet i orden, strikke, pynte til jul; men når ble det å ta seg av familien egentlig noe negativt? Jeg har aldri hørt de av mine venninner som har støv på hjernen påstå at de holder hjemmet sitt i orden for andre. De gjør det fordi de trives med orden og fordi familien skal ha det hyggelig hjemme. Det gjør noe med humøret til alle når det er i det minste ryddig rundt en.

Jeg ønsker valgfrihet

Jeg har en venninne som elsker å pynte seg og ser helt fantastisk ut. Selv føler jeg meg mest vel i turbuksa med jord på knærne og fjellstøvler på bena. Jeg har en venninne som helst spiser salat, mens jeg foretrekker å slakte kjøttet vi spiser for egen regning. Én kjører sportsbil, jeg kjører traktor.

Altså; det er forskjell på folk! Jeg har de i nær bekjentskapskrets som har valgt vekk barn, og jeg heier på dem for å ha tatt et valg. For dem var karrieren viktigere, og de har et liv som er like godt som mitt som inneholder tre unger og en tilværelse hjemme. Rett nok er min hjemmetilværelse ikke selvvalgt, men jeg ønsker likevel at det faktisk var et valg for alle!

Jeg har også vært yrkesaktiv – daglig leder til og med – men alt blir ikke alltid som man planlegger for.
Les om hvorfor jeg er husmor HER

Det er flott at noen tok til orde for at kvinner også skulle kunne være yrkesaktive utenfor hjemmet, men jeg syns det er urettferdig mot de generasjonene som oppdro dem å tråkke på dem for å ha arbeidet hjemme. Ved å redusere noen til «bare» å være husmor, så undergraver man deres evner på så mange områder fullstendig. Og – når vi ser på hvor samfunnet er i dag, så er det jo på sin plass å spørre hvorvidt det var riktig å gå så hardt til verks?

Hvor ble det av valgfriheten? Du kan bli hva du vil, så lenge du ikke setter familien først! Det er samfunnet i dag. Jeg ønsker meg det annerledes. Lik lønn for likt arbeid og like muligheter uavhengig av kjønn burde være en selvfølge, men la det være nettopp det: En mulighet!

Polariserende debatt

Jeg er lei av at vi alltid skal sette opp mot hverandre alle aspekter. Det gir en ekstremt polariserende debatt som er lite konstruktiv.

Jeg savner – og ønsker meg – en debatt rundt for eksempel sykefravær, familiepolitikk, føde- og barselomsorg og psykisk helse som ser et større bilde enn hva i alle fall politikerne gjør i dag. Vi lever ikke livene våre så kategorisk oppdelt at ingen deler av livet går upåvirket hen av alt det andre livet også består av.

De som styrer landet må forstå hva det gjør med en mor og kastes tilbake i arbeidslivet femten uker etter fødsel. Har hun i tillegg en toåring fra før, så er det ikke rart at det etter hvert slår seg ut på sykefraværet når hun samtidig forsøker å skjøtte en hundreprosent stilling, sitter i FAU i barnehagen, skal gjøre noe hyggelig for familien etter at middagen er spist 17.30 og barna skal på badet en time senere!

At det er et økonomisk aspekt ved denne debatten også er jeg helt på det rene med, men før vi kan se på det økonomiske, må vi aller først finne viljen. I sosiale medier ser jeg mange mødre stille seg spørrende til at Stortinget ønsker nedsatt et utvalg for å se på den rekordlave fruktbarheten her til lands. Hva skal man med et utvalg til det? Spør bare mødrene, så skal de få svar.

Nei du, veslebonden. Vi har det ganske bra, i det store og det hele her i Norge, men jammen er det forbedringspotensiale, her også. Kanskje vi trenger kvinnedagen? Men, det er klart, det er vel viktigere ting enn familielivet vi skal skrike opp om.

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg