Er Arne skuffa?

Er Arne skuffa? Det er det store spørsmålet på Fjellborg nå. Anne har ligget på egg i ukesvis, og nå, rett før helga var jobben gjort.

Andunger?

Som kjent, så fikk vi jo våre første to ender her på Fjellborg i vinter. Sånn er det når man er birøkter, da kommer all verdens skapninger til gards.

Hva som egentlig skjedde, lurer du på?
Du kan lese mer HER

Med seg hadde de jo også noen egg som ble lagt i rugemaskinen. Vi fulgte dem med stor spenning, men måtte noen uker senere konstatere at andriken Arne skyter med løskrutt. I alle fall gjorde han det da.

Men, nå i sommer har jo Anne lagt seg til på egg på eget initiativ. Vi har fulgt progresjonen med stor spenning. Det hele begynte med sju egg som hun lå på, og siden har det redusert seg til tre egg. De har hun ruget på jevnt og trofast i lang tid nå. Vi har gått ut fra at hun selv har sortert ut etter som de har vært befruktet eller ei.

Arne på sin side har ikke bidratt med stort annet i ventetiden annet enn å gå rundt å være mann. Men, nå er det store spørsmålet her på Fjellborg: Er Arne skuffa?

Er Arne skuffa?

Så sent som tirsdag lyste jeg eggene til Anne i et ubevoktet øyeblikk. Jeg passet på mens hun gikk av for å spise. Jeg har gjort det ved et par anledninger tidligere også, og på tirsdag fikk jeg bekreftet den mistanken jeg tidligere har hatt: Eggene var befruktet. Arne skjøt kanskje ikke med løskrutt likevel?

Men så, natt til torsdag da jeg selv var oppe et ærend, møtte jeg Anne og Arne på stien mellom hengekøya mi og huset. Det gav meg bange anelser, for om Anne har gått av eggene et par ganger i døgnet for å spise og strekke på bena, så har det ikke skjedd nattestid. Morgenen etter var hun og Arne fortsatt i tospann, og jeg gikk for å se til eggene hennes. De lå i redet, like hele som sist jeg så til dem.

Er Arne skuffa nå? Her har han gått på gress i godt og vel en måned, ensom og forlatt fordi hans bedre halvdel har tatt ansvar for familielivet hans. Og så, når det antakelig bare var dager om å gjøre unna termin, så gidder hun ikke mer!

Jeg kan jo levende se for meg husbonden være satt i samme situasjon. Om jeg etter 39 uker med hyperemesis, hormoner og humørsvingninger og dårlig form bare skulle sagt at «nei, detta gidder jeg ikke mer, vi skiter i’t». Så mye for ingenting, liksom?

Hva skjedde?

Nå tror jeg jo egentlig ikke at Arne reflekterer så mye over situasjonen. Han er en and, så antakelig er han bare glad til for at Anne er tilbake ved hans side igjen. Hvorfor hun var vekk har han vel knapt snøring på? Men vi har jo, unektelig, ledd mye av ham der han har svirret rundt som en utålmodig pappa på mødreklinikken i 1950. Og så for dette; ingenting. Som om ingenting har skjedd. Om Arne faktisk er skuffa nå, så ville ingen finne på å klandre ham, i det minste.

Hva skjedde egentlig? Hvorfor gav Anne opp, sånn helt plutselig etter så mange uker? Er det hormoner som styrer ender også? Snarere enn hva som skjer under magen på dem, sånn bokstavelig talt? Etter hennes begreper så skulle det liksom ha skjedd noe nå, så da holdt hun opp å ruge? Eller var det kan hende ikke så mye liv i eggene som det ved lysing har sett ut?

En stund har det vært riktig så spennende her på Fjellborg, med ruging i hver flokk
Les mer HER

Det er ikke godt å si. Kanskje gadd hun faktisk ikke mer heller. Stort fra eller til får vi uansett ikke gjort, annet enn å godta situasjonen. Om ikke Arne er skuffa, så er nok i alle fall vi litt skuffa nå. Vi hadde håpet, for det hadde vært så gøy med andunger for første gang. Men, kanskje kan vi prøve oss med rugemaskinen igjen ved neste anledning? Det ser i det minste ut til at det skal la seg gjøre, selv om det ikke gikk denne gangen.

Vi får se, vi får se.

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg