En annen måte å leve på

Vi har en annen måte å leve på nå enn før. Er det da riktig å legge premissene for min sjølbergingshverdag etter hvordan de gjorde det den gang da?

Noe og ingenting

I går delte jeg noen tanker her på Hverdagen på Fjellborg om hvordan tankesettet mitt vil være avgjørende for resten av høsten. Litt om hvordan jeg har tenkt til å unngå å gå i kjelleren for alt jeg ikke får gjort når jeg nå er nyoperert. Det var jo ikke sånn at jeg planla for verken prolaps eller operasjon, men her er vi. «Det er ikke hvordan du har det, men hvordan du tar det», er ikke lenger enn tynnslitt klisjé. I stedet er det selve nøkkelen til å holde fokuset på rett sted i tiden framover.

Men, så har jeg tenkt videre: Det er jo lett for meg å si – i 2026!

Hva om jeg hadde levd i 1926? 1826? Da kunne jeg jo ikke bare tillatt meg å leve på gode rra i fjor? Nøye meg med noen tomatplanter fra i fjor eller lene meg på tanken om at noe er mer enn ingenting. Noe vil jo alltid, og har alltid vært, mer enn ingenting, men i 2026 finnes tross alt differansen mellom noe og ingenting å få kjøpt i butikken.

Slik var det ikke nødvendigvis på landsbygda for hundre år og vel så det siden. Hva hadde jeg da gjort?

Gikk du glipp av gårsdagens innlegg?
Du finner det HER

En urovekkende tanke

For det første så hadde jeg jo aldri blitt operert! Derimot hadde jeg måttet finne meg i å leve med droppfot og høyst sannsynlig måttet tilbringe resten av mine dager som mer eller mindre invalid.

Rask som en røyskatt eller treg som en snile; overleve må’n lell. Den tanken har i grunnen plaget meg litt. Jeg har jo tillatt meg liksom å velge, men betyr ikke det da også at jeg tar altfor lett på den oppgaven jeg har påtatt meg gjennom sjølbergingen? Er jeg bare et slags luksusdyr som gjør som det passer meg? En slags moderne Marie Antoinette? Kan vi ikke sette poteter, så kan vi jo kjøpe dem!

Men, så har det slått meg, mens jeg har grublet videre, at før, så hadde de jo en helt annen måte å leve på! Vi kan jo godt diskutere hvorvidt det var et reelt valg å gjøre andre oppgaver i husholdningen enn sine egne, men like fullt var det jo tilpasninger som måtte gjøres. Da som nå.

En annen måte å leve på

Vi har ikke all verdens tomt å leve på, men den gir likevel godt med mat. Vi er en familie på fem og har, til tross for det, god plass. Ikke minst er husbonden utearbeidende med eget firma. Hadde vi satt vår familie hundre år tilbake i tid, så er sannsynligheten ganske stor for at vi hadde vært flere voksne i husholdningen. Flere munner å mette – ja – men også flere til å dra lasset sammen. Samfunnet var jo bygget opp på en helt annen måte.

De hadde i det hele tatt en helt annen måte å leve på, og vi må vel ikke så langt tilbake som et århundre engang før det var annerledes i mange hjem. Tenk bare på alle de unge, ugifte pikene som fikk post i påvente av sitt eget hjem å stelle. I første halvår av forrige århundre, var det visstnok det vanligste yrket blant kvinner! En jobb for kost, losji og litt attåt.

Hadde økonomien tillatt det, hadde vi i tillegg til en Lina, kanskje til og med hatt en Alfred i vår husholdning. Verken han eller Lina hadde fritatt meg for hardt arbeide, men det hadde likevel gitt mer handlingsrom. Større muligheter for å tilpasse arbeidshverdagen i et sjølbergingshushold, framfor å velge bort noe som heller bare kan byttes om.

Et tankekors

Da jeg ikke var fysisk kapabel til å sette poteter i våres, kunne jeg selvsagt satt husbonden til å gjøre det i stedet. Eller kunne jeg egentlig det? Han har jo sitt arbeide å skjøtte, om han ikke i tillegg skulle gjøre alt mitt. Mye lar seg gjøre med både planlegging og tilrettelegging, men det finnes likevel grenser. De settes som regel av kapasiteten som igjen er styrt av tiden. Et døgn vil aldri få mer enn 24 timer uansett hvor godt man planlegger.

Også er det selvsagt et spørsmål om penger. Penger er tid og tid er penger. Der hadde de vel kan hende også en annen måte å leve på i tidligere tider. Tiden var nok like fullt en knapp ressurs for dem som for oss, men når tiden var det som gav mat på bordet snarere enn pengene, så ble nok ofte regnestykket ofte seende litt annerledes ut. Og så lenge det ofte var flere å fordele oppgavene på, så tapte man antakelig ikke så mye tid (mat) likevel, til tross for at en kanskje måtte gjøre noen andres arbeidsoppgaver for en tid. Da tok jo antakelig også noen andre dine!

I dag er tidligere tiders fellesskap langt på vei borte. Tiden vår har vi attpåtil utnyttet til sitt fulle potensiale, så når det først rakner i dag, så er det ofte ikke handlingsrom. Annet enn å velge bort og velge noe annet. Kjøpepoteter framfor egne poteter, for eksempel.

Er en annen måte å leve på bedre?

Det er en utfordrende tanke når man brenner for alt hva sjølbergingen står for. Det kan nesten oppleves som en slags identitetskrise, har jeg oppdaget, for på den ene siden så vil man jo så gjerne. Samtidig oppdager man at kostnadene ved å få det til ofte blir for høye, målt i nåtidens valuta. Og: Blir ikke det da litt … dobbeltmoralsk? For hva er vel en ideologi verdt om man ikke står for den?

Men, igjen: Det er ikke bare sånn at menneskene i 1926 hadde en annen måte å leve på enn oss. Vi har også en annen måte å leve på enn dem. Er det da i det hele tatt mulig å gjøre deres levesett til vårt idealmål? Er det en rettferdig målestokk?

Hadde hele samfunnet fulgt på, så selvsagt, men vi må skille ønsketenkning fra realitet. Og realiteten i dag, i 2026, er at det må funke. Sjølbergingshverdagen må funke i hverdagen slik den er i 2026, og da må vi gjøre noen tilpasninger som kanskje, nødvendigvis, må gå litt på kant med en hverdag anno 1926 – som vi på ingen måte skal romantisere.

Skal vi få sjølbergingen i dag til å fungere, og å få flest mulig mennesker til å se det som en mulighet, så må det være rom for disse tilpasningene. Ja, eller valgene, om du vil. Velge bort og velge noe annet. Hvis ikke, tror jeg, blir det plent umulig! Det betyr ikke at ikke man skal strebe etter å gjøre sitt beste og å følge drømmen, men vi kan ikke spenne ben på oss selv ved ikke å gjøre tilpasninger heller, når livet krever det.

Og med det, så kan jeg kanskje konkludere med at jeg ikke er et luksusdyr likevel? Som kan velge mine kamper såvel som hvordan jeg tar det. Det er dessuten ingenting som tilsier at det jeg velger bort i dag, ikke kan velges tilbake i morra. Men, jeg må faktisk basere min sjølbergingshverdag på den tiden jeg selv lever i – ikke drømmen om en annen!

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg