I tidsklemmas grep?
I går skrev jeg litt om prioriteringslister – eller mangelen på sådan – her på Hverdagen på Fjellborg. Selv om vi ikke alltid blir enige om i hvilken rekkefølge tingene skal gjøres, så blir de jo gjort før eller siden. Gårsdagens innlegg fikk meg til å tenke på et innlegg jeg tidligere har publisert på den gamle Bustebloggen, og som jeg syns kan passe i en redigert gjengivelse her:
____________________
Tidsklemma var et stadig tilbakevendende tema her på Fjellborg. Vi syntes at vi hadde det så travelt. Alltid var det noe vi skulle ha gjort. Noe vi ikke rakk. Det var – og er – alltid noe. Spørsmålet vi stilte oss, var: Hva kan vi gjøre for at tidsklemma ikke skal få ytterligere tak om livene våre?
Ikke minst; hvordan hadde den tatt oss i utgangspunktet? Riktignok arbeider husbonden fulltid et stykke fra hjemmet, men så er da også jeg hjemmeværende. Veslekæll går i barnehage, og veslebonden skal få lov til å kose seg her hjemme med meg enda litt til. Nokså rolig, skulle man tro? Ja, det er sant; vi har unger. Tidkrevende i seg selv, men vi har nok en romslig timeplan sammenliknet med mange andre småbarnsfamilier. Fritidsaktiviteter? Ja, jo. Vi deltar aktivt i det lokale barnelaget på bedehuset i bygda, en fem, seks ganger i halvåret. Utover det, er det ingenting fast på planen.
Like fullt opplevde vi altså at vi hadde det travelt. Arbeidsoppgavene stod i kø, og for hvert punkt vi krysset ut på lista, tilføyde vi to nye. Vi kom liksom aldri i mål. Slik er det forsåvidt fortsatt. Men, skal vi i mål, da? Hvor er mål? Har vi egentlig noe der og gjøre? Er det målet vi streber etter, eller er det strengt tatt veien i seg selv? For, etter en liten gjennomgang over kaffekoppen, konkluderte vi med at vi egentlig syntes at reiseruta vi har valgt, er veldig fin.
Ja, for vi var på ingen måte blendet av en glansbildeforestilling om det idylliske livet på landet. Joda. Det er da idyllisk (og det kan virkelig se slik ut på et knippe utvalgte Instagram-bilder også), men kanskje ikke i ordets tradisjonelle forstand. I det man sitter på kjellerlemmen og nyter en nystekt bolle til kaffikoppen, mens man ser sola speile seg i evja på nedsiden her, kanskje? Men når man må ut og mekke på traktoren halv ti en fredagskveld fordi noe har gått skeis i løpet av dagen? Når man tar på seg finkjolen fordi man en sjelden gang skal i selskap, men neglene er like svarte av jord og olje, selv om man har skrubbet dem etter alle kjerringrådene i boka? Når man må takke nei til et selskap fordi man skal slakte? Eller droppe den ekstra ferieuken du så gjerne kunne tenkt deg, nettopp fordi du har så mange dyr hjemme, og de skal ha mat og stell uansett hvor mye du kunne tenke deg en badeferie i Danmark?
Det er snart et år siden ordene over ble publisert første gang, og fortsatt kan vi stå inne for dem. Tidsklemma er ikke lenger et like hett tema rundt middagsbordet. Vel og merke har vi det travelt vi også, og vi rekker slettes ikke alt som skal rekkes vi heller (i hvertfall ikke akkurat når vi hadde tenkt at det skulle rekkes), men holdningen til arbeidsoppgavene er endret! Ting må gjøres, men gjør vi det ikke i dag, så går det faktisk bra! Kanskje får vi det til i morgen i stedet? Arbeidet går ingen steder, og så lenge dyrene får mat og alle har det bra, så er det viktigere enn alskens prioriteringslister og deadlines. Vi har den tiden vi behøver, og ikke får vi verken mer eller mindre uansett hvordan vi vrir og vender på det her i livet. Det som skal gjøres blir gjort uansett, og innimellom… innimellom må vi faktisk ta oss tiden til bare å lene oss tilbake og se på det som er gjort også.
Er du en fange i tidsklemma?
Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner.
Ja, og følg hverdagen vår på Facebook også, da vel?







2 Comments
Pingback:
Pingback: