Fjellborg,  Livstanker

I tidsklemmas grep?

I går skrev jeg litt om prioriteringslister – eller mangelen på sådan – her på Hverdagen på Fjellborg. Selv om vi ikke alltid blir enige om i hvilken rekkefølge tingene skal gjøres, så blir de jo gjort før eller siden. Gårsdagens innlegg fikk meg til å tenke på et innlegg jeg tidligere har publisert på den gamle Bustebloggen, og som jeg syns kan passe i en redigert gjengivelse her:
____________________

Tidsklemma var et stadig tilbakevendende tema her på Fjellborg. Vi syntes at vi hadde det så travelt. Alltid var det noe vi skulle ha gjort. Noe vi ikke rakk. Det var – og er – alltid noe. Spørsmålet vi stilte oss, var: Hva kan vi gjøre for at tidsklemma ikke skal få ytterligere tak om livene våre?

 Ikke minst; hvordan hadde den tatt oss i utgangspunktet? Riktignok arbeider husbonden fulltid et stykke fra hjemmet, men så er da også jeg hjemmeværende. Veslekæll går i barnehage, og veslebonden skal få lov til å kose seg her hjemme med meg enda litt til. Nokså rolig, skulle man tro? Ja, det er sant; vi har unger. Tidkrevende i seg selv, men vi har nok en romslig timeplan sammenliknet med mange andre småbarnsfamilier. Fritidsaktiviteter? Ja, jo. Vi deltar aktivt i det lokale barnelaget på bedehuset i bygda, en fem, seks ganger i halvåret. Utover det, er det ingenting fast på planen.

Snøklokker

Like fullt opplevde vi altså at vi hadde det travelt. Arbeidsoppgavene stod i kø, og for hvert punkt vi krysset ut på lista, tilføyde vi to nye. Vi kom liksom aldri i mål. Slik er det forsåvidt fortsatt. Men, skal vi i mål, da? Hvor er mål? Har vi egentlig noe der og gjøre? Er det målet vi streber etter, eller er det strengt tatt veien i seg selv? For, etter en liten gjennomgang over kaffekoppen, konkluderte vi med at vi egentlig syntes at reiseruta vi har valgt, er veldig fin.

Ja, for der lå også stikkordet! Vi har valgt. Vi måtte slutte å se på hverdagen som en tidsklemme med et stadig strammere grep. I stedet begynte vi heller å se på hverdagen vår her på Fjellborg som en livsstil. Vi har jo valgt og bosette oss her i mitt barndoms paradis. Vi har valgt og flytte ut på landet og omfavne livet her med begge armene! Jovisst er det mye arbeid i husdyrhold; hønsemøkk forsvinner ikke av seg selv, og grisen blir ikke julemiddag av seg selv. Det blir ikke grønt og frodig i drivhuset uten litt innsats, og fruktene fra frukttrærne blir ikke på magisk vis til saft og syltetøy ved et hokus pokus. Men, så er det da ingen som har pålagt oss å leve dette livet heller? Det er ingen som har tvunget oss til verken husdyrhold eller saftkoking? Vi har valgt det helt selv. Da kan vi da virkelig ikke klage heller, når livet synes hektisk? Innerst inne må nok både husbonden og jeg dessuten innrømme at vi trives best når det er litt hektisk. Det er jo da vi gjør det vi synes er gøy!
 Snøklokke

Ja, for vi var på ingen måte blendet av en glansbildeforestilling om det idylliske livet på landet. Joda. Det er da idyllisk (og det kan virkelig se slik ut på et knippe utvalgte Instagram-bilder også), men kanskje ikke i ordets tradisjonelle forstand. I det man sitter på kjellerlemmen og nyter en nystekt bolle til kaffikoppen, mens man ser sola speile seg i evja på nedsiden her, kanskje? Men når man må ut og mekke på traktoren halv ti en fredagskveld fordi noe har gått skeis i løpet av dagen? Når man tar på seg finkjolen fordi man en sjelden gang skal i selskap, men neglene er like svarte av jord og olje, selv om man har skrubbet dem etter alle kjerringrådene i boka? Når man må takke nei til et selskap fordi man skal slakte? Eller droppe den ekstra ferieuken du så gjerne kunne tenkt deg, nettopp fordi du har så mange dyr hjemme, og de skal ha mat og stell uansett hvor mye du kunne tenke deg en badeferie i Danmark?

Alt dette visste vi om. Både fordeler og ulemper. Likevel så valgte vi dette livet, og derfor bestemte vi oss for å slutte og mase så fælt om denne berømte tidsklemma også. Vi har valgt en livsstil; vi har valgt arbeid. Vi kunne droppet alt sammen og bare latt det bli med gressklipping, men det gjorde vi altså ikke. Og – vil dere vite en liten hemmelighet? I det øyeblikket vi bestemte at dette var en livsstil, og ikke en tidsklemme, så føltes hverdagen plutselig så mye mer lystbetont med én gang. Selv om vi innimellom syns det er litt vanskelig å løsrive seg fra godstolen for å gå ut og slukke lyset hos hønene når gradestokken viser ti kuldegrader. Selv om vi stabler vedpall på vedpall uten at det ser ut til at haugen med kløyvd ved minker det grann. Eller det plutselig har blitt slutten av mars, uten at så mye som et eneste frø har kommet i jorda – fordi vi ikke har rukket så langt. Men, det handler ikke alltid om å gjøre det man liker, men å like det man gjør – og det gjør vi!
____________________

Det er snart et år siden ordene over ble publisert første gang, og fortsatt kan vi stå inne for dem. Tidsklemma er ikke lenger et like hett tema rundt middagsbordet. Vel og merke har vi det travelt vi også, og vi rekker slettes ikke alt som skal rekkes vi heller (i hvertfall ikke akkurat når vi hadde tenkt at det skulle rekkes), men holdningen til arbeidsoppgavene er endret! Ting må gjøres, men gjør vi det ikke i dag, så går det faktisk bra! Kanskje får vi det til i morgen i stedet? Arbeidet går ingen steder, og så lenge dyrene får mat og alle har det bra, så er det viktigere enn alskens prioriteringslister og deadlines. Vi har den tiden vi behøver, og ikke får vi verken mer eller mindre uansett hvordan vi vrir og vender på det her i livet. Det som skal gjøres blir gjort uansett, og innimellom… innimellom må vi faktisk ta oss tiden til bare å lene oss tilbake og se på det som er gjort også.

Er du en fange i tidsklemma?

 Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner.
Ja, og følg hverdagen vår på Facebook også, da vel?
Facebooktwitterlinkedininstagramflickrfoursquaremail

Jeg heter Camilla, er 37 år gammel, og er husmora på Fjellborg. Husmora har ansvar for både griser og høns, mann og barn, og ikke minst å fylle matboden for de kalde vintermånedene. Å forsyne seg av naturens matfat og samtidig ta tiden litt tilbake både gjennom kunnskap og levesett, har blitt en livsstil. Gjennom mine skriblerier på Hverdagen på Fjellborg, ønsker jeg å dele både av kunnskapen vi tilegner oss underveis og å inspirere deg til å ta for deg av alt det gode vi nesten har glemt at finnes.

2 Comments

Leave a Reply

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.

Verified by ExactMetrics