Interne uenigheter

Så var påskehøytiden omsider over, og nå er det ingen bønn lenger. Gjennom en ti dager lang ferie, har vi pådratt oss liggesår både på latsiden og den andre siden, og det er på tide å brette opp ermene og ta i et tak igjen.

Når huset er stort, tomta er større og prosjektene mange, er det klart at vi aldri på noe tidspunkt er arbeidsledige. Det er sjelden anledning til å kjede seg, for det er alltid noe å finne på. Problemet er bare slik det som regel er når man har for mye å velge i, for hva skal vi finne på? Først? Og så? Deretter?

Her var det at husbonden i løpet av påska kom opp med det han selv syntes var en strålende idé! Det var på ingen måte en innoverende idé, og når sant skal sies hadde jeg vært innom den samme tanken selv. Det var bare det, at jeg – i all beskjedenhet, selvsagt – hadde vært smart nok til ikke å nevne denne ideen høyt. Jeg kjenner husbonden; jeg kjenner meg selv; og fremfor alt – jeg kjenner oss. Setter vi en slik idé ut i livet, kan vi like gjerne begynne fordelingen av sølvtøyet med det samme. Ja, det er et selvsagt punkt nummer én på prioriteringslisten.

Jeg grøsser bare jeg hører ordet. Det er i og for seg ikke noe galt i lister, og prioriteringer er en absolutt nødvendighet i livet. Det er ikke nødvendigvis noe galt i å liste opp prioriteringene heller, men problemet oppstår i det husbonden og jeg skal sette opp en prioriteringsliste sammen. Ja, for det var nettopp dét husbonden i påska foreslo; nemlig at vi skulle sette opp en felles prioriteringsliste over hva som skal gjøres fremover.

Nå sitter sikkert du og lurer på hva som er så fryktelig galt med et slikt forslag. Ja, det høres jo til og med ganske fornuftig ut, syns du ikke? Det hadde det selvsagt vært også, dersom husbonden og jeg var enige om prioriteringene, men det er mer unntaket som bekrefter regelen enn selve regelen. Vi er enige om alt som skal gjøres, det er ikke det, men vi kan bare ikke enes om hva som er viktigst, nest viktigst og absolutt ikke viktig i det hele tatt.

Nå er det ikke slik at vi er på skilsmissens rand i hverdagen fordi vi prioriterer så forferdelig ulikt altså, og en mage kan romme mange kameler, den. For eksempel har jeg lært meg til å tie stille (i alle fall nesten) når husbonden tre timer før et større middagsselskap finner ut at han skal rydde i garasjen (!). På samme måte har også han lært å tie (i alle fall nesten) når jeg lar være å vaske bilen. Vi velger våre kamper. Og for all del; vi er enige om at løvet skal rakes ferdig før vi beskjærer frukttrærne, og at vedskjulet skal tømmes for den gamle veden før den nye stables inn. Det er ikke de små tingene vi dveler ved! Det er de litt viktigere prioriteringene vi ikke helt kan bli enige om rekkefølgen på. Skal for eksempel resten av bjerketrærne hogges? Nå? Neste år? (Eller som jeg mener: ALDRI!) Skal det tak over grisebingen? Før eller etter at lekestua er bygget opp igjen? Og skal den gamle rives før eller etter at vi har bygget om hønsegarden? For ikke å forglemme bringebærbuskene, for hvilken vei skal vi utvide den «åkeren»? Hvem skal tynne nypebuskene? Og trengs det egentlig og gjøres nå? Skal vi i det hele tatt beholde dem?

Slik går diskusjonene. Det meste nevnt over, har vært diskutert helt siden i høst! Vi blir ikke enige med oss selv, og i hvertfall ikke med hverandre, og enda mer uenige blir vi med oss selv igjen, før vi til slutt konkluderer med at dét – det får vi diskutere bare søndag har blitt til mandag og gresset er grønt. Det er ingen dramatikk i det. Ingen hevede stemmer. Ingen uvennskap. Ikke så lenge vi ikke har satt oss ned og laget en slik prioriteringsliste. Gjør vi det, blir det både høye stemmer og iskald front. Garantert! Hvis vi nå bare «glemmer» husbondens kjempegode forslag, og later som ingenting, så får vi nok gjort alt som skal gjøres likevel, ser dere. Bare ikke helt i riktig prioritert rekkefølge. Og helt sikkert ikke akkurat når det burde ha vært gjort. Men – det blir gjort, og sølvtøyet fortsetter å ligge i samme skuff en stund til.