Gårsdagen - og framtiden - Hverdagen på Fjellborg

Gårsdagen er vel overstått. Det var hardt å stå opp i morges, men vi lever på gode minner og drives videre av neste post på programmet!

Gårsdagen i kroppen

«Kjære Gud. La oss komme helskinnet gjennom denne dagen. Gjør meg våken.» Det var sånn omtrent de ordene uka startet med, bare sekunder etter at vekkerklokka ringte i dag tidlig. Jeg kjente umiddelbart at hele gårsdagen fortsatt satt i kroppen. Hvordan skulle jeg komme gjennom dagen?

Søndag må være den verste dagen 17. mai kan falle på? Ikke bare blir vi snytt for en fridag, men vi har jo saft suse meg en lang, full uke foran oss også.

Men, det er rart hva et par knekkebrød og en kopp med kaffe gjør for livsgnisten. Og kan hende en bønn? Jeg fikk sveivet i gang maskineriet denne dagen også, dagen etter dagen. Den har bestått av omtrent det samme som 18. mai i fjor og alle 18. mai i årene før der også: Opprydning etter gårsdagens moro.

Gårsdagen leverte

Både tunge øyelokk og rot har vært verdt det, altså. Vi hadde en flott 17. mai-feiring i går, og fikk gjort alt det vi skulle og spist nesten like mange is som vi hadde tenkt.

Veslebonden, veslekæll og husbonden dro hjemmefra allerede før halv sju i går tidlig. De skulle delta på speiderparade i byen med påfølgende fellesfrokost. Veslebror kunne også godt få være med, men han ville heller starte dagen hjemme sammen med mamma. Flaks for flagget, for så fikk vi det til toppen av stanga mens naboen spilte Ja, vi elsker utover grenda.

Akkurat i det vi begynte å heise flagget, kom det et skybrudd. Mon et illevarslende tegn? Eller forhåpentligvis ikke noe mer enn en enkel regnbyge. Den satte imidlertid tankene like tilbake til nasjonaldagen for fem år siden. Da høljet det ned fra morgen til kveld, og det var coronarestriksjoner så all feiring var avlyst unntatt den vi selv arrangerte i grenda vår.

Gårsdagen var heldigvis helt uten restriksjoner, og da flagget var heist, reiste vi til byen og gikk i tog. Det var sjette gang veslebror deltok i toget, men første gang som elev!

Og heldigvis for gårsdagens litt gufne vær, så fikk genseren som bestemor i sin tid strikket til pappa på slutten av sekstitallet, men som ikke ble montert før for en fem års tid siden, lufte seg igjen. Jeg syns den passer så godt til veslebrors festdrakt – hvis første knapp spratt allerede 07.59 i går morges.

Fest dagen lang

Da barnetoget i byen var ferdig, dro vi hjem. Dagen i forveien hadde ungene samarbeidet og smurt noen nydelige smørbrødfat. Det er fast takst 17. mai, å spise snitter til lunsj, og for gårsdagen gjorde vi selvsagt ingen unntak før vi rakk en time på sofaen med bena høyt.

Deretter ventet dagens andre 17. mai-tog.

Det går ut fra skolen vår, tar en liten sving i bygda og returnerer så til skolen hvor det er salg av kaffe, kaker, pølser og is. Det er loddsalg, leker for barna, årets viktigste fotballkamp, latter og alltid god stemning. I år kanskje litt ekstra god, etter som vi akkurat har reddet skolen vår fra nedleggelse. Skolen er selve hjertet i bygda, og hvorfor lurte nok ingen som var til stede i går på.

Etter at arrangementet på skolen var over, kjørte vi tur til byen for å få oss en skikkelig is. Is må man ha på 17. mai, og soft-is er noe så nært som obligatorisk!

Gårsdagens høydepunkt

Så ble det kveld, som det gjør hver 17. mai. Den vi aldri vil at skal komme fordi 17. mai er så fin, men som vi likevel lengter til fordi bena er slitne og hodet renner over av inntrykk.

Ungene kom seg i seng til vanlig tid, og like før ni ruslet husbonden og jeg ut. Akkurat som vi gjør hver 17. mai, også gjorde vi det vi gjør hver eneste 17. mai:

Jeg lurer alltid på om det er noen i nabobygda, på den andre siden av ælva, som lukker opp vinduet sitt ved nitida for å lytte etter trombonespillet, akkurat som jeg lukker opp mitt julekvelden for å lytte etter kirkeklokkene. Har et stille øyeblikk for seg selv.

Det er den fineste tradisjonen jeg vet om på nasjonaldagen vår. Og med den var gårsdagen over. Da vi kom inn, hang det bunadsvester og -bukser på kjøkkenstolene. Halsknapper og bunadssøljer lå der hvor eieren hadde tatt dem av, og i en haug på golvet lå brukte strømper. På kjøkkenbenken lå fem flagg og et fatle, og ute gikk sola ned.

Framtiden

I dag har jeg forsøkt å få litt skikk på sakene. Strømpene er vasket og hengt på tørk. Bunadssølvet er sortert og lagt på plass. Vester og bukser er sortert etter hvilke som er klare til bruk og hvilke som må få sydd i nye knapper før lørdag. Da skal vi i konfirmasjon til fadderbarnet vårt, så festklærne skal liksom bare snu i døra.

Jeg har også vært hos naboen i dag med en trådsnelle og en sikkerhetsnål som veslebror måtte låne i går for å holde buksa på plass da knapp nummer tre spratt. Er det fest, så er det fest. Tilbake fikk jeg min egen, langt mindre sikkerhetsnål, som naboen fikk i bytte for å holde sine greier på plass. Det er 17. mai i et nøtteskall så vel som livet på bygda.

Og, med gårsdagen vel overstått og ryddet opp etter, så er det framtiden som står for tur. Vårens festdag nummer én er overstått, så nå gjenstår de to neste. Konfirmasjonen på lørdag er den første, og veslekælls den neste. Du kan jo gjette hvor fokuset ligger nå?

Aller først skal jeg gi huset en skikkelig overhaling. Det er nemlig et tragisk stykke akkurat nå, og jeg kjenner meg selv godt nok til å vite at skal det bli noe ordning på resten, så må omgivelsene være i ordning først. Ja, også var det de hosebåndene, da. Når vi først snakker om det; det er på tide med neste fem minutters fletting!