Seks dager igjen
I dag er det seks dager igjen til 17. mai. Vi teller ned til den store dagen, men hvorfor møte barnas dag med så mye glede når man er voksen?
Favoritten blant favoritter
Når det kommer til 17. mai har jeg en veldig barnlig tilnærming til dagen. Jeg simpelthen elsker den!
Av alle dager i året, er 17. mai den beste. Og, jo eldre jeg blir, jo bedre blir den. Akkurat hvorfor det, vet jeg ikke. Kanskje det er fordi at jo eldre jeg blir, jo mer forstår jeg også den fulle dybden i dagen?
Eller også er det fordi jeg nå er mamma, og har noen jeg kan glede meg med? De andre på min alder vokste jo liksom fra 17. mai på ett eller annet tidspunkt. I alle fall den intense gleden som jeg kjenner på, tror jeg. De færreste gadd å gå i barnetoget etter at de gikk ut av ungdomsskolen. Jeg nærmest gråt da jeg gikk gjennom byens gater som russ, vel vitende om at det var siste gang jeg fikk gå i barnetoget.
Seks dager igjen
Så feil kan man ta. Helt siden veslekæll gikk i første klasse, har jeg fått lov til å gå i barnetog igjen. Det trengs alltid noen ekstra voksne for å motivere trøtte ben og å passe på barna, og jeg er så gjerne den voksne. Tenk å få gå i 17. mai-tog, da!
Og nå er det seks dager igjen. Det vet jeg, for jeg har holdt tellingen siden vi bladde om til mai i kalenderen. Ungene teller ned til julaften, jeg tar meg av 17. mai-tellinga. Til deres store glede, selvsagt. De gleder seg, de også.
«Skal vi snart pynte til 17. mai, mamma?» Ja, det skal vi! I dag har jeg funnet fram 17. mai-kassa fra kottet. Den med sløyfebånd, flagg, hårstrikkene (!) og tuter og blåser. Vi leker ikke 17. mai hjemme hos oss, og hvorfor skal vi nå det?
Hyggelige forberedelser
Før helgen prøvde vi festdraktene til ungene. Et par knapper må flyttes på for at veslebror skal kunne sette seg på baken og enda en må festes litt bedre på en vest. Ellers er de klare til bruk. I kveld skal jeg få prøvd bunaden min også. Rettere sagt er det vel egentlig beltet jeg skal prøve, for det vet jeg at er litt for stort, men da må bunaden på først. Det er mye greier.
Heldigvis har jeg blitt drivende dyktig på venstrehåndsarbeid, nå! Jeg trenger nok litt hjelp med tanga for å klipse av støl på bunadsbeltet mitt, men å sy i knapper og stryke bunadsskjorter skal jeg fikse lett som en plett. Og akkurat det syns jeg faktisk at er litt kult; hva tre uker med øvelse gjør for mestring!
Det eneste jeg må overlate til husbonden i år, det er å pusse bunadsskoene, men det er bare fordi skoene truer med å stikke av på egenhånd om ikke de blir holdt igjen med én hånd med en viss styrke, mens den andre pusser.
Med dét sagt, så er det helt greit at det enda er seks dager igjen å gjøre det på. Det er ingenting som er gjort i en bråvending for tida. Men, på den annen side, så er det ikke så mye annet fornuftig jeg får tatt meg til om dagen heller. Da gjør det ikke noe at jeg bruker litt lenger tid på oppgaver som dette.
Seks dager med forventning
Forventningen ligger tjukt i lufta på Fjellborg om dagen. Alle gleder seg til den store dagen.
Veslebror skal for aller første gang gå i barnetoget på ordentlig. Og når jeg sier på ordentlig, så betyr det at han for første gang skal gå som elev. Egentlig har han gått i barnetoget siden han ikke engang kunne gå! Han var bare så vidt tre måneder gammel, han, første gang han var med. Da satt han i bæresele på mammas mage.
For to år siden feiret jeg myrsnipas 17. mai, nettopp for barnetogets skyld.
Les mer HER
Nå er det seks dager igjen. Det øves på 17. mai-sanger sent og tidlig. Vi prater om maten vi gleder oss til. Ja, for ikke å snakke om all isen! Nasjonaldagen er absolutt en dag for tradisjoner, og de holder vi på så godt det går.
Kontinuitet
Kanskje er det også nettopp tradisjonene som gjør at jeg setter 17. mai så høyt. Det er alltid så mange endringer. Verdensbildet er én ting, men også i livet selv. Det snakkes så ofte om endringen vi gjennomgår fra barn til voksen. Ingen sier noe om alle endringer som skjer i livet etter at man er blitt voksen. Drømmer som knuses, mennesker vi mister, ansvaret vi må ta.
17. mai bare er. Helt seg selv, lik hvert eneste år. Nesten, i hvert fall.
Riktignok må jeg som voksen ta litt ansvar også i forkant av denne dagen, men det er bare hyggelig. Å stryke skjorter er ikke akkurat morsomt, men heller ikke et ork; det er bare å bygge forventninger. Den kaka til 17. mai-kiosken må bakes, men skal det bli en fin fest må alle ha med noe. Det er bare rett og rimelig.
Men, jeg skal prøve ikke å la 17. mai ta over hele bloggen denne uka, altså! Det er bare det at det hjertet er fullt av, det renner også munnen over med. I dag rant det over. Det er seks dager igjen, og søndag – det er jo denne uka!
Før det skal det ha skjedd MYE her på Fjellborg. Jeg lover å dele mer utover uka. Ikke minst fra spisestuebordet vårt! Der skjer det saker og ting om dagen, kan jeg fortelle.
Vi hørs plutselig – hei så lenge!
Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg
Camilla Skår
Jeg heter Camilla, er 39 år gammel, og er husmora på Fjellborg. Husmora har ansvar for både griser og høns, mann og barn, og ikke minst å fylle matboden for de kalde vintermånedene. Å forsyne seg av naturens matfat og samtidig ta tiden litt tilbake både gjennom kunnskap og levesett, har blitt en livsstil. Gjennom mine skriblerier på Hverdagen på Fjellborg, ønsker jeg å dele både av kunnskapen vi tilegner oss underveis og å inspirere deg til å ta for deg av alt det gode vi nesten har glemt at finnes.
