Bigården i februar
Hva skjer i bigården i februar? Vinteren er på hell og naturen gjør seg klar for en ny vår. Det gjør biene også! La oss se hvordan det står til, rett før en ny sesong tar til.
Utålmodighet i og utenfor bigården i februar
Vi befinner oss i siste halvdel av februar. Allerede neste uke skriver vi mars, og da er det vår. I alle fall på kalenderen. Men, også i naturen begynner det å skje saker og ting. I alle fall her i Østfold.
Været er nøyaktig så skiftende som vi kan forvente det på denne tiden av året. Likevel er det lenger og lenger mellom de dagene som har virkelig streng kulde å by på. Dagene er lengre og når sola først er å se på himmelen, så varmer den jammen litt også.

At sola varmer begynner nok biene å kjenne litt på også. Enda ønsker de seg nok litt høyere temperaturer før de forlater kuben etter vinteren, men nå nærmer det seg. Mon tro om det råder en like stor utålmodighet i bigården i februar, som det gjør hos oss andre etter en lang vinter?
Vi har tidligere besøkt biene i januar.
Få et gjensyn HER
Bukløp
Du har i det minste kunnet gå på do gjennom vinteren. Det er mer enn biene har gjort! Med riktig fôr ved innvintring kan biene holde på sitt hele vinteren. Først når sola varmer tilstrekkelig på kuben til at biene opplever høy nok temperatur for en flytur, forlater de kuben og letter på trykket. Vi kaller det bukløp.
Bukløp kan vi finne tegn til også inne i kuben ved første stell for sesongen. Om vinteren har vært for lang eller de har hatt for mye lynghonning i kuben kan det være at de ikke klarer å holde seg. Lynghonning har nemlig en annen sammensetning av næringsstoffer enn sommerhonning, og gjør at biene ikke klarer å holde så godt på det som «blir til overs» som de gjør etter å ha spist sommerhonning. Derfor er det også at vi tar fra dem all (potensiell) lynghonning ved innvintring, for å sikre dem god helse gjennom vinteren.
Fra tid til annen kan også bier rammes av en tarmparasitt kalt Nosema. Da vil det kunne bli økt forekomst av bukløp også inne i kuben. Ved bukløp i kuben generelt, og ved mistanke om sykdom særlig, er det viktig med godt renhold av kuben og kubemateriell slik at det ikke smitter videre.

Men, om alt har gått som ønskelig vil biene ha holdt på sitt gjennom vinteren. Dog vil jeg tro at det i bigården i februar er et smått utålmodig bifolk som venter på å få gjort sitt fornødne etter mange måneder.
Matsituasjonen i bigården i februar
Nå har vinteren vært temmelig streng her hvor vi bor i år. Det er likevel i februar at jeg begynner å legge turene mine om bigården på godværsdagene. Er jeg heldig kan det være at jeg treffer på en liten, våryr tass. Lite er et så sikkert vårtegn som å se biene ute på sin første flytur etter en lang vinter.
Den første turen jeg er i bigården har jeg alltid med meg kubeskrapa. Den bruker jeg til å «feie trappa» til biene med. I flyhullsåpningen på bikuben vil det alltid samle seg døde bier gjennom vinteren. Disse fjerner jeg. Både for å gi bedre plass til de som vil ut, men også for å forebygge for sykdom.

Hva er en kubeskrape? Og alle de andre verktøyene en birøkter trenger?
Lær mer HER
Når jeg er i bigården i februar er det også viktig å se til at de har nok mat for å klare den siste tiden fram til naturen åpner spiskammeret sitt. Hver kube fikk mange kilo sukker ved innvintring, men det er ikke alltid lett å beregne hvor mye som faktisk spises. Uansett vil det være dumt om de sulter i hjel rett før våren kommer! Da er det best å ta en sjekk.
Dersom jeg er usikker på om biene har nok mat igjen i egne lagre til å klare seg fram til det er flyvær og tilgjengelig pollen, får de litt ekstra fôr. Da jeg innvintret i høst og tømte kubene for det som var igjen av honning lot jeg være å slynge. Det var så lite på hver ramme at jeg ikke fant det jobben verdt. Det kommer biene til gode nå. Fortløpende får de tilbake rammer med honning i som de kan spise av fram til tiden kommer for å høste nye rasjoner.
Hadde jeg ikke hatt disse rammene, ville Apifonda være et fullgodt alternativ. Det er rett og slett biefôr som kan kjøpes der jeg kjøper annet utstyr til birøkten min.
Forberedelser til en ny sesong
Sånn rent utover en og annen tur til bigården for å se om jeg ser noen bier nå i februar, er det ikke stort annet jeg som birøkter kan gjøre i bigården.
Hjemme på kjøkkenet, derimot, er situasjonen en annen. Nå er tiden inne for den mer «administrative» delen av birøkten. Planer for sesongen la jeg jo allerede i januar; nå tar jeg et siste overblikk og ser til at alt er klart. Jeg legger som regel planer måned for måned gjennom sesongen, og nå må jeg legge planene for mars og å sørge for at det er i orden det jeg trenger for å kunne gjennomføre dem.
Det innebærer også at birøkterklærne mine må få en gjennomgang. Når jeg besøker bigården i februar er jeg ikke i kubene, så da klarer jeg meg uten, men snart skal kubetaket av. Da må tøyet jeg bruker for å beskytte meg mot bistikk være helt. Nå skal det det finkjemmes for hull og mulige glipper.
Den lille verktøykassen jeg bruker i bigården skal også få en gjennomgang nå i februar. Jeg er nokså sikker på at den er i orden, for jeg har det ikke med å sette vekk ting for en lengre periode uten at det er gått over. Likevel vil jeg forsikre meg om at alt er på plass og klart til bruk. Da kan jeg bare plukke den med meg når det er tid for årets første sjekk i bikubene og vite at jeg har det jeg trenger for hånden. Det skjer forhåpentligvis om ikke så altfor lenge.
Viktigheten av et fellesskap
Men, i bigården er det enda vinter i februar. Et stykke ut i mars også, antakelig, men plutselig så skjer det! Våren liksom ligger i buskene og lurer, og når den kommer skjer det gjerne mye på én gang.
Or og hassel tilbyr rikelige mengder pollen for både små bier og rennende menneskeøyne. Krokusen springer og gir biene nok å pusle med. Deretter går det slag i slag.
Jeg gleder meg. Jeg er mer klar for å møte biesesongen i år enn jeg var i fjor. Det kjennes godt, særlig med tanke på fjorårets heller noe strevsomme sesong.
Svermene stod nærmest i kø i fjorårets sesong.
Les om bisvermer og birøkterfres HER

At jeg føler meg klar for en ny biesesong skal jeg nok takke lokallaget jeg er med i som birøkter. Det har sjelden stått mer tydelig for meg hvorfor et fellesskap med andre med samme interesser er så viktig, enn det gjorde etter årets første medlemsmøte. Å få høre at andre hadde slitt med de samme tingene som meg gjennom fjoråret, enda så mange birøkterår de hadde på baken, det gjorde faktisk godt. I alle fall for selvtilliten min.
Å være fersk birøkter er ikke alltid bare enkelt.
Les mine erfaringer HER
Å få dele ikke bare kunnskap og oppturer, men også frustrasjon med andre innimellom er gull verdt. Er du birøkter og har mulighet til å delta i et lokallag, så er min sterke oppfordring: Gjør det!
På mandag skal jeg på medlemsmøte igjen. Drikke kaffe, spise kake og ellers bare vente på våren. For enda er det vinter i bigården. Men snart, snart er vi i gang!
Vi hørs plutselig – hei så lenge!
Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg









One Comment
Pingback: