Veslekæll

Elleve år i dag

Elleve år. En fase for noen, et liv for andre. I dag har veslekæll bursdag, og mamma’n sitter her og lurer. Mimrer. Er takknemlig. Og bekjemper imposter syndrom.

Forvirrende voksenliv

Voksenlivet er en tilstand som fascinerer meg. Jeg klarer liksom ikke helt å finne min plass i den tilværelsen og føler jeg faller litt mellom to stoler. Den ene tilhører den 16 år gamle versjonen av meg, og den andre en slags bakvendt framtidsversjon. Sistnevnte også meg selv. Og med bakvendt mener jeg den versjonen som nok aller helst skulle hatt 20- og 30-årene sine mellom 1937 og 1957, for det passer best med det meste.

Bursdagsgaver

Særlig mindre forvirrende ble det i grunnen ikke da jeg ble mor for første gang. Og i dag er det elleve år siden. Elleve år! Det er så surrealistisk, det også, at jeg knapt vet hvordan jeg skal forholde meg til det. Jeg tar meg i å gripe meg i tanken om at noen burde jo ordnet opp i det greiene her, for jeg er jo ikke gammel nok til å ha unger på elleve år – i sjette klasse!

Faktisk er jeg bare 29! 29! 29! 29!

29
Veslekæll blir elleve år

Men joda. Rent matematisk funker det helt fint, det der. Og det gjør det forsåvidt å være mamma også, altså. Etter elleve år – eller elleve timer for den saks skyld – klarer jeg jo ikke å se for meg å være noe annet enn en mamma. Hva skulle det være, liksom? Nei, det vet jeg ikke.

Elleve år

I dag fyller veslekæll elleve år. Det barnet som var så stort da han ble født at vi hadde vanskelig for å regne ham som baby. Han var liksom en liten kæll fra første stund, og det var også slik han fikk kallenavnet, og senere pseudonymet, veslekæll.

Nå er han jo ikke så liten lenger, og nærmer seg mamma’n sin på strømpelesten. Skulle jeg havnet i et tenkt basketak med ham, er jeg ikke så sikker på at jeg hadde kommet seirende ut av det lenger. Heldigvis for at gutten klarer å ta på seg regntøyet selv nå, selv om han ikke alltid vil! De føttene som var så store allerede da han ble født, har nesten tredoblet seg i skostørrelse.

Elleve år – en fase og et liv

Veslekæll blir elleve år

Dagen for en fødselsdag, i alle fall den til et av våre barn, er det lett å bli litt nostalgisk. Jeg hører at jeg gjentar min egen mor, og bærer meg litt over årene som flyr så fort. Det gjør de jo også, på sett og vis, men alle år har jo samme tempo. Det er jo bare perspektivet som endres, etter som en selv får flere på baken. Det som for meg bare er en del av en fase – den med små og mellomstore barn – er jo et helt liv for hver av de tre guttene våre. Når jeg tenker på alt hva veslekæll har rukket å oppleve på elleve år, så kan det umulig ha gått så fort likevel.

Veslekæll var den ungen som fikk huset til å krympe!

Les innlegget Strikkunger HER

Det er helt klart mye som skjer på elleve år. På veslekælls elleve år har vi jo blant annet rukket å flytte hit til Fjellborg. Vi har tatt farvel med ei oldemor og ikke minst vår kjære Tippa som vi var så glade i. Barnehage, skole, venner som har kommet og gått og kommet og blitt … Turer i skauen hjemme, på elva, med campingvogna, og landsleire ikke minst. Om noe kan sies å ha bygget, eller i alle fall styrket, karakteren til veslekæll, så er det landsleirene han har deltatt på! Speideren har gjort både ham og brødrene godt.

Imposter syndrom

Ja, opplevelsene har helt klart vært mange så langt i livet. Hittil har de fleste vært sammen med oss, som en del av oss. Etter enda elleve år kan vi nok neppe si det samme. Heldigvis, egentlig. For selv om jeg føler meg gammel og låter over at åra går, så er jeg jo veldig glad og takknemlig for å se den etter hvert litt større kællen veslekæll vokser seg til å bli. At han utvikler selvstendigheten sin, og klarer mer og mer selv. At han er mindre hjemme fordi han har venner som han bryr seg om og som bryr seg tilbake. Han har vært ute ei vinternatt – bokstavelig talt – og det fikser han fint!

Det gjør at jeg også tenker at jeg fikser den der voksengreia, også. Jeg har nok fortsatt symptomer på imposter syndrom i voksenlivet, men jeg ser jo at de jeg har satt til verden for å føre skuta videre etter meg ser ut til å kunne mestre jobben en dag. Å være forelder handler om å utruste de nye menneskene til å klare seg selv, og der har jeg full tillit til egen foreldrerolle (sa hun beskjedent).

Han på nesten elleve år syns nok at mamma kan være både gammeldags og streng, men ikke bare har mamma tillitt til seg selv som mamma, men mamma’n har også tillit til ungen. Og dét nyter veslekæll godt av selv om han ennå ikke får lov til å ha Snapchat.

For elleve år siden visste jeg ingenting

Da jeg stod der på barselavdelingen for elleve år siden visste jeg ingenting om hvordan jeg skifter bæsjebleier. Gulp var også et artig fenomen vi skulle få bli godt kjent med. Godt kjent ble vi etter hvert også med veslekæll. Gutten som alltid, til dags dato, har et lurt smil i munnvikene. Som har en humor som får meg til å skrattle fordi han gang på gang overlister meg.

Veslekæll er også han med de fineste gavene.

Sjekk ut DENNE

Det er absolutt mange superlativer som kan brukes om veslekæll. Det beste, syns jeg, er uansett dét, at etter elleve år så er han fortsatt seg sjæl. Han vokser til, som gutter skal, men jeg kjenner’n igjen. Det gjør liksom alderen litt lettere å bære, samtidig som det i grunnen beskriver den største storebroren i familien ganske godt. Og det skal han ha, veslekæll snart elleve år: Om jeg en gang må ut i krigen, og kan velge fra øverste hylle hvem jeg får ta med, så tar jeg med ham! Da er slaget så godt som vunnet.

Veslekæll blir elleve år

Og i dag er altså dagen. Veslekæll blir elleve år. Gratulerer så mye med dagen! Til helga skal vi feire så det smeller i fra kjeller til loft, og kakene har han allerede bestilt fra kjøkken Mamma.

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg

Facebooktwitterlinkedininstagramflickrfoursquaremail

Jeg heter Camilla, er 37 år gammel, og er husmora på Fjellborg. Husmora har ansvar for både griser og høns, mann og barn, og ikke minst å fylle matboden for de kalde vintermånedene. Å forsyne seg av naturens matfat og samtidig ta tiden litt tilbake både gjennom kunnskap og levesett, har blitt en livsstil. Gjennom mine skriblerier på Hverdagen på Fjellborg, ønsker jeg å dele både av kunnskapen vi tilegner oss underveis og å inspirere deg til å ta for deg av alt det gode vi nesten har glemt at finnes.

Leave a Reply

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Verified by ExactMetrics